Eirik Wangberg fikk tilnavnet «the Norwegian» av Paul McCartney. Etter arbeidet med soloplaten RAM i 1971 ble han personlig venn med Beatles-bassisten. Fremdeles har de to god kontakt. Mange fans mener det er McCartneys beste plate.

Uddevalla, Sverige: Helt ytterst på en øy i enden av en svingete vei, høyt oppe i berget noen mil sør for Uddevalla, bor den pensjonerte musikkprodusenten. På slutten av 60-tallet og 70-tallet jobbet Oslo-gutten med 300 artister, bl.a. Diana Ross, Jimi Hendrix, John Travolta, Olivia Newton-John, Brian Wilson (Beach Boys) og Michael Jackson. Men det var den tidligere Beatles-bassisten han fikk frem de sterkeste følelsene hos.



Ambisiøs og annerledes



Februar 1971 startet produsent Eirik Wangberg arbeidet på RAM, som er den eneste platen kreditert Paul og Linda McCartney.
- Forventningene var skyhøye. RAM var det første McCartney skulle lage etter at The Beatles var formelt oppløst. April året før utga Beatles-bassisten den hjemmelagde soloplata "McCartney", hvor han spilte alle instrumentene selv. Men RAM var langt mer ambisiøs. Albumet skulle produseres profesjonelt og mikses skikkelig, med proffe studiomusikere, New York-Filharmonien og George Martin som arrangør, forteller Eirik Wangberg i intervju med undertegnede i sitt hjem i Uddevalla. Veggene på musikkrommet hans er prydet av sølv- og gullplater fra en imponerende karriere. Sentralt plassert kan jeg også skimte en personlig hilsen fra den mestselgende artisten i populærmusikkens historie. Selv tror han at McCartney likte at Wangberg satte strenge krav til ham under arbeidet med RAM, til tross for at McCartney var ett år eldre og langt mer erfaren musiker.

Kritikk av Lennon



Døgnet rundt krydde det av fans rundt studioet i L.A: som ønsket å få et glimt av sitt store idol. For de kvinnelige fansene så det ikke ut til å bety så masse at Paul var gift med Linda. - Selv da Paul forsøkte å lure dem bort ved å annonsere på L.A. radio at han og Linda hadde dratt på ferie til Hawaii så ikke flokken av fans ut til å krympe, forteller Wangberg. - Jeg lot en ung fan komme innom Sound Recorders Studio en dag Paul ikke var der. - Han ville bare se hvilke instrumenter Paul spilte på, og han virket så hyggelig og tillitsfull. Senere ansatte jeg ham som studio-assistent. Det tragiske er at han ble feilaktig skutt av politiet på vei hjem fra studioet en natt. Han skulle bare hjelpe en person som lå skadet i rennesteinen, og var den som ringte politiet. Det ble store overskrifter, Los Angeles kan være et farlig sted, sier Wangberg tankefullt.

På RAM tar Paul et oppgjør med fortiden og prøver å å finne seg selv som soloartist. - Noen låter på RAM er et angrep på John Lennon og Yoko Ono, forteller Eirik Wangberg. - Bildet av Paul på gården i Skottland med en bukk sier noe om at han søker seg ut på landet, kanskje tilbake til røttene. Samtidig betyr «to ram someone» å gi noen en trøkk, sier Wangberg og demonstrerer med et slag i luften. Det første man hører Paul synge på åpningssporet «Too Many People» er «Piss Off... Cake», som igjen er tvetydig. Et kakestykke kan det også bety, sier Wangberg. - «Dear Friend» som kom med på Wings-platen «Wings Wild Life» (utgitt desember 1971), er en mer høflig kritikk adressert til Lennon.

Paul klipper en vær



Foto-materialet på RAM-platen gir også en pekepinn. Coveret viser Paul klipper bort ullet på en vær, og faktisk er det musikkhistoriens andre platecover som viser artister og dyr (det første var «Pet Sounds» av Beach Boys). På ett ser man to biller som parrer seg, og det kan tolkes som "One Beetle fucking another". Absolutt en morsom rampestrek fra den vanligvis så konfliktsky Paul McCartney. Senere har også Paul innrømmet at han var både fysisk og psykisk utmattet i kjølvannet av Beatles' break-up.

Faktisk hadde Paul og Linda skrevet og startet innspilling av langt flere låter, men bare en del endte opp på RAM. Mange av dem krevde mye studioarbeid og bearbeiding. - Jeg liker best Paul når han rocker, og det gjør han også på RAM. Låten "Get On the Right Thing" er blant mine favoritter, selv om den havnet på "Red Rose Speedway" fra 1973, kommenterer Wangberg.

Planen om Wings



Beatles-bassisten var så tilfreds med Eirik Wangbergs arbeid på RAM at han også senere ba nordmannen lage masteren på «Wings Wild Life» og få den over på vinyl. På veggen henger det gullplater fra samarbeid med Paul McCartney. - En dag husker jeg at Paul snakket om at han ville danne et nytt band etter Beatles. Det skulle være et slags sirkusband som opptrådte på små steder og gjerne holdt konserter uanmeldt. - Og ikke lenge etterpå dannet han Wings, som startet nettopp slik. Paul elsker virkelig å underholde og opptre, fremholder Wangberg.




Eksentrisk låt om onkel



Høydepunktet på plata er den lekne låten «Uncle Albert/Admiral Halsey». Dette er en virtuos og eventyraktig låt fra McCartney, med taktskifter og en surrealistisk tekst. - Det er flere låter i ett, en slags medley, noe som er et spesielt McCartney-varemerke. Årsaken er at Paul har flere uferdige låter som han pakker sammen til en og samme låt. - Paul fortalte meg at den handlet om hans onkel Albert, men samtidig handler det også om Admiral Halsey fra Stillehavskrigen, altså symbolet på en myndig person. «Uncle Albert» toppet Billboard-listen i 1971 og har blitt ansett som noe av det mest eksentriske som har nådd toppen av lista. - Det var min ide at vi skulle høre lyd av regn og torden etter strofen «I believe I'm gonna rain». Jeg jobbet sammen med Universal Studios for å finne en film som jeg kunne plukke lydklippet fra. Dette skulle jo bli det best klingende uværet på plate. I stereo kan man høre regnet bevege seg fra venstre til høyre høyttaler.

– Viktigst av alt: «Uncle Albert/Admiral Halsey» ble Paul McCartneys første nr. 1 hit som solo artist. Hans ønske om etablering utenom Beatles ble oppfylt! sier en fornøyd Eirik Wangberg.

De hjemlige gleder



Platen RAM er i tillegg en hyllest til de hjemlige gleder, som man bl.a. hører i låter som "Heart of the COuntry" og "Eat at Home". - Da han først kom til meg med et maleri av omslaget, var jeg ikke sikker på hva jeg skulle svare. Jeg var vant med de glatte Hollywood-coverene. Dette var et tydelig amatør-bilde med indianermønster på sidene, men jeg valgte bare å kommentere at "Jo, ser jo interessant ut det, Paul". Senere skjønte jeg hvor han ville med motivet; det skulle være jordnært.

Paul fortalte også om en tur han nylig hadde hatt til Shetland. På denne tiden virket han veldig opptatt av dyr og natur. - Jeg tilbragte to-tre måneder med Paul i studio. Mellom innspillingene snakket vi om alt annet enn musikk. Vi hadde en felles interesse for hunder, og han ønsket å låne min, mens han og Linda bodde i California. Paul skiftet navn på min Snuffy til Henry og ga den kostbar menneskemat. Da jeg fikk tilbake hunden min ville den verken lyde navnet sitt eller spise hundemat! ler Wangberg.

Da Paul gråt



Wangberg understreker at McCartney kunne også ha temperament. - En venn av meg som var fløytist og kjent studiomusiker kom en dag på studiodøren og lurte på om han kunne få spille fløyte på McCartneys plate. Da jeg formidlet forespørselen videre til Paul ble han forbannet og utbrøt at han kunne ryke og reise, akkurat som alle andre som ville forstyrre. Wangberg humrer, tilbakelent i sofaen: - Dette fortalte jeg selvsagt ikke til den stakkars fløytisten, men noe mer høflig som at Paul ikke hadde behov for mer fløyte på denne platen.

Den daværende 27-åringen fra Oslo husker også hvordan Paul McCartney lente armene sine bak på Eiriks skuldre når han mikset platen i Hollywood. Og han stilte hodet sitt inntil Eiriks slik at han kunne få med seg de nøyaktig samme lydene og frekvensene som han hørte på og arbeidet med. - På "Long Haired Lady" bygget jeg om den lange avslutningen ved å fjerne New York Filharmoniske Orkester og arrangementet til George Martin. Deretter bygget jeg opp orkesteret igjen instrument for instrument, takt for takt, til alt var på plass igjen, som et klimaks. Ikke ulikt avslutningen på "Hey Jude" hvor "Long" synges om og om igjen mot slutten.

- Etter at jeg hadde ferdigstilt en miks jeg var fornøyd med, snudde jeg meg mot Paul, som hadde hodet sitt rett bak meg. Da fikk jeg se at tårene rant nedover kinnene hans. «Long Haired Lady» er jo skrevet til Linda. Da visste jeg at den miksen var bra!

«The Back Seat of My Car» som har de profetiske ordene fra Paul og Linda i kor "We believe that we can't be wrong" var faktisk den mest krevende låten. - En dag kom Paul og sa «uhuu», og jeg spurte ham hva som var galt. «Det er en seksjon der som jeg ikke har gjort ferdig teksten til å kunne synge»! Han tenkte se om, om så sa han «Ok, jeg får ad-lib.» Dernest holdt vi på i timesvis med disse seksjonene, stykke for stykke, der han sang uforståelige stavelser i rocka tempo. Når vi endelig var ferdig, så sier han «Ok, la oss doble dette.» Igjen gikk det timer med innspilling. Jeg spilte noen stavelser for ham av hva han først hadde spilt inn, han lyttet intenst, og så spilte vi inn nye kopier til han fikk de helt likt de som var innspilt først. Samme skjedde med de neste stavelsene, og de neste, til vi var helt ferdig. Jeg hadde en enorm jobb med å hoppe inn og ut av sporet for ikke å slette noe, forteller Wangberg.

- I hele tatt var Paul veldig opptatt av det ferdige lydbildet, men samtidig ga både han og Linda meg stor tillit. Jeg ble bedt om å velge ut og bestemme rekkefølgen av låtene på RAM. Et resultat som de begge sa seg godt fornøyde med.

Gjensyn med Paul og Linda i Drammen



Den norske produsenten møtte Paul og Linda igjen i Drammenshallen i 1989, i forbindelse med McCartneys første konsert på norsk jord siden perioden med Wings på 1970-tallet. - Både Paul og Linda virket så oppriktig glade for å treffe meg. Linda gav meg en god klem med tårer i øynene og sa «Eirik, du vil aldri forstå hvor mye du hjalp Paul og meg i den vanskelige tiden vi hadde under innspillingen av RAM, vi er evig takknemlige». Alle som har møtt Linda sitter igjen med et godt inntrykk av henne, hun var et virkelig varmt menneske. Jeg tror egentlig aldri Paul kommer over hennes død i 1998, sier Wangberg avslutningsvis.