– Kan du ta med det i artikkelen din?

Alle foto: Hogne Bø Pettersen

Det er bare en uke siden Norge åpnet opp igjen, og i Bodø denne lørdagskvelden har artisten på Sinus’ scene på Stormen konserthus i Bodø sterk konkurranse fra Hellbillies og CC Cowboys, som spiller andre plasser i byen. Likevel har over 200 mennesker kommet for å høre og se Luke Elliot.

Oppdaget ham

Men dette tyder på at beinhard jobbing, to knallsterke plater og opptreden i NRKs kjempesuksess Exit (Luke er han som sitter ved pianoet og spiller sin egen låt All Onboard i episoden med maskeradeballet) har båret frukter. Og responsen fra publikum er overveldende der Mr. Elliot henger over pianoet og denger løs på det, mens han synger med en intens innlevelse. Han trenger ikke noe band. Du ser at denne fyren er født til dette.

Og for å sitere ei fra publikum som jeg snakket med:

– Jeg hadde ikke hørt ham før, men slike konsertopplevelser hvor man oppdager noe nytt er det beste som finnes

Carrie-Anne Moss og Sven Nordin

Og Luke selv var veldig fornøyd da vi møtte ham backstage etterpå.

– Det var en strålende konsert. Jeg tror aldri jeg har vært i Bodø før. Men publikum var nydelig, lydmannen var kjempeflink… Jeg kan ikke vente til vi skal tilbake. Vi diskuterer allerede med Sinus her om når jeg kan komme tilbake med fullt band.

Albumet The Big Wind var knapt nok utgitt da Covid-19 var et faktum, så det ble vanskelig å turnere.

– Alt kollapset, egentlig. Det har vært en veldig produktiv periode for meg. Når slikt som dette skjer kan du enten synke, eller så lærer du å svømme. Vi gjorde de få konsertene vi kunne få til. Jeg har også prøvd meg som skuespiller. Du vet den TV-serien, Wisting? Jeg spilte mot Carrie-Anne Moss og Sven Nordin. Det har også vært noen andre samarbeid. Alt i alt var det en stressende periode, men jeg synes jeg fikk så mye ut av det som jeg klarte. Jeg bare fortsatte så godt som jeg kunne.



Under konserten i Bodø ble det også spilt nytt materiale.

– Jeg jobbet med albumet under pandemien, og det er snart klart. Det er ikke lenge igjen til vi skal annonsere utgivelsen, men ingen dato er satt. Jeg er fortsatt i studio og jobber med det.

Sparker rumpe

Luke ga ut sitt debutalbum Dressed for the Occasion i 2016, etter en EP som kom i 2014. Debuten hadde mye country over seg, mens andrealbumet beveget seg mer i retning ala Tom Waits. Han sier det kommende albumet har gått i en retning som han beskriver som «a kick in the face».

– Det er bedre. Jeg likte EP-en og de to forrige albumene, men jeg synes at man som artist skal utvikle seg. Så derfor var jeg bevist på at den ikke skulle være lik det forrige, akkurat som jeg på det forrige var oppmerksom på å ikke la det bli som debutalbumet. Det er en mer voldsom plate, den har mer «omph» i seg. The Big Wind var en nydelig plate, med masse gode arrangementer, men denne er mer skitten.

Tom Jones

Det blir også plass til en coverlåt denne gangen, en sang som Luke spilte under konserten i Bodø. Det er klassikeren I Who Have Nothing, som en rekke artister har hatt en hit med. Både Ben E. King, Joe Sentieri, Shirley Bassey og Tom Jones. Det var selskapet som publiserer Lukes musikk som sa de syntes han burde gjøre sin versjon.

– Jeg tror de eier rettighetene til den, men da de foreslo det sa jeg at jeg ikke hadde lyst. Så hørte jeg på den og skjønte at låten var jo fantastisk. Det gikk det gikk overraskende lett å spille den inn i studio. Vi klarte å spille den inn på bare en dag og jeg trengte bare en tagning på vokalen. Det hørtes helt fantastisk ut. Det hele var en veldig hyggelig overraskelse, Sangen bare ramlet i fanget på meg.

– Kjente du til sangen på forhånd?

– Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg gjorde det. Men jeg fremførteden på en festival utenfor Nice i Frankrike og der var også Tom Jones. Han husker meg garantert ikke, men han var bare en utrolig hyggelig fyr.

Band eller solo?

Konserten i bodø var et rent soloshow. Luke veksler mellom å spille solo og å spille med helt band. På spørsmål om hva som bestemmer om det skal være en solokonsert eller konsert med fullt band er svaret enkelt: Penger.

– På grunn av Covid så var det ikke så mange alternativ annet enn å gå helt solo. Jeg kunne ha fullt band i de største byene, for eksempel hadde jeg to utsolgte konserter på Rockefeller i Oslo med fullt band. Jeg hadde også fullt band i Göteborg, Malmö og Stockholm. Jeg elsker å turnere med fullt band. Men det er veldig dyrt, og vi kan jo heller ikke dra på turné å tape penger. Men nå som pandemien ser ut til å være over skal vi komme til flere byer med fullt band.



– Er det vanskeligere å være helt solo på scenen? Hvis noe går galt, har du ingen å gjemme deg bak.

– Det har du ikke med fullt band heller. Som frontfigur ser alle på deg uansett om noe går til helvete. Publikum ser på deg uansett som om alt var din feil. Men det er ulike former for frihet både solo og med fullt band. Spesielt med mitt band. Jeg har med meg noen av de beste musikerne i verden. Det er svært sjeldent at de roter det til. Så jeg stoler på dem, 100%. Og det gir meg en viss frihet til å slappe av, om du skjønner. Samtidig er det på konserter som den i kveld, hvor jeg er helt alene på scenen, en viss frihet og kommunikasjon mellom deg og publikum. Så om du skulle rote det til, så er publikum med på det. De tar det som en del av konsertopplevelsen og du kan gjøre litt moro ut av det.

– Er publikum så tilgivende?

– De fleste er det. Men du treffer selvsagt også publikummere som er drittsekker og ikke ser gjennom fingrene med litt feil. Det varierer. Men stort sett er folk hyggelige.

Blitt flinkere til å snakke

– Du sa under konserten at du hele tiden får tilbakemeldinger om at du er for dårlig til å snakke med publikum mellom låtene. Men jeg synes du klarte deg veldig bra nå i kveld.

– Kan du ta med det i artikkelen din? Det er nemlig det jeg får mest klager på. Altså folk er jo ikke der for å høre hva jeg har å si, annet enn det jeg sier gjennom musikken. Tror jeg i hvert fall. Jeg aner jeg ikke hvorfor folk kommer på konsertene mine, sånn egentlig annet enn at de liker musikken min så klart. Jeg føler vel at jeg sier alt det jeg trenger å si gjennom musikken min. Men jeg tror jeg har blitt flinkere til å snakke mellom låtene nå sammenlignet med slik det var før. Jeg ønsker så klart ikke å framstå som arrogant, det er ikke i det det går på. I tillegg er jeg jo nervøs og jeg er jo ingen komiker så… I tillegg snakker jo amerikansk og altfor fort så folk kan kanskje bli lei… Så alt mulig kan skje når du prøver å prate med publikum. Jeg har ikke lyst til å bli den fyren hvor publikum sier: «Kan han ikke bare holde kjeft og spille musikken sin.»



Når Luke spiller solo på bare piano eller gitar, blir selvsagt låtene kraftig om arrangert fra slik de er på plate. Jeg forteller ham at jeg ble spesielt imponert over pianospillet hans under konserten. Ofte gikk han inn i improvisasjoner som hørtes veldig komplekse ut. Men Luke sier at de er egentlig ikke det.

– Jeg er egentlig ikke noen stor pianist. Det jeg er er låtskriver. Så det du omtaler som improvisasjoner er vel mer at jeg bare fomler rundt på pianoet, og så har jeg blitt god til å få det til å høres komplekst og bra ut. Jeg har lært meg noen triks ved å se på andre opp igjennom årene.

– Er du selvlært på piano?

– Jeg tok pianotimer da jeg var liten. Jeg hadde en veldig dyktig lærer. Men det jeg virkelig ønsket var å bli låtskriver. Så da jeg hadde lært det grunnleggende på piano sluttet jeg med timer og begynte å gjøre min egen greie.

Unik mulighet

Mange har lurt på hva det er som gjør at en amerikaner som ikke engang snakker norsk har fått base i Norge for musikken sin. Den offisielle historien har vært at den norske journalisten Eirik Mosveen oppdaget Luke under en konsert i USA og dro han med seg over til Norge. Jeg spør Luke om dette stemmer.

– Mer eller mindre ja. Vi hadde allerede møttes et par ganger før han inviterte meg over. På den tiden drev jeg og holdt konserter i New York, New Jersey, Connecticut og i området rundt New York. Og plutselig kommer denne fyren og invitert meg over til Europa. I mitt hode var dette “the greatest thing ever, you know?” det annet det ikke var som ventet meg. Like før dette hendte hadde jeg sagt opp jobben min for å gjøre musikk på heltid. Og plutselig fikk jeg denne unike muligheten.

Han har vært tilbake og turnert i USA flere ganger, men akkurat nå er det Europa som har fokus.

– Ikke minst på grunn av Covid. Men det er også her jeg bor jobber og har familie. Og USA har forandret seg veldig mye siden jeg dro. Donald Trump var en katastrofe. Men det ser ut til at demokratiet, hva nå det enn betyr, er på vei tilbake i USA nå som Biden er i det hvite hus.

Donald Trump

– Noe som bringer meg tilbake til det du sa tidligere i intervjuet. Du påstår at du ikke har noe å si, men du skrev et leserinnlegg i norske aviser som fikk mye oppmerksomhet om hvilken en katastrofe Trump har vært for USA.

– Ok, ok, sier Luke med et smil som tydelig signaliserer at jeg har ikke satt ham fast slik jeg tror.

– Det er jo skriving og ikke snakking mellom låter. Men jeg så det som en mulighet til å si noe om den forferdelige situasjonen som var i hjemlandet mitt. Som amerikaner i Europa ble man jo konstant påminnet og spurt om det av alle man møtte. Så jeg tenkte at et slikt leserinnlegg kunne forklare og beskrive mine tanker rundt situasjonen. Og det var jo en helt forferdelig situasjon. Jeg ser på Trump på samme måte som jeg ser på Josef Stalin.

– Fikk du mange reaksjoner på det leserinnlegget?

– Ja, det gjorde jeg. Det er litt vanskelig å sette ord på, men det virket som at folk her i Norge satte pris på det jeg skrev, men det var ikke som om jeg hadde gitt ut et nytt album med musikk. Jeg fikk mange positive tilbakemeldinger og kommentarer, og det ga meg også en form for publisitet i Skandinavia at jeg skrev det innlegget.

– Det vil bite deg i rumpa

– Når vi snakker om publisitet: Vil vi noen gang se deg på noen av disse sangkonkurransene på tv? Jeg kjenner flere norske artister som har gjenopplive falmende karrierer ved å delta i slike.

Luke ser på meg med et blikk som tyder på at han finner det utrolig at jeg stilte ham det spørsmålet.

– Meg? Tror du jeg ville blitt med på noe sånn? Nei, det ville ikke vært noe for meg. Sånn er bare ikke meg og som artist tror jeg at alt du gjør som ikke er ærlig vil komme tilbake å bite deg i rumpa på et senere tidspunkt i karrieren. Så nei, du vil ikke se meg på et slikt program.

Vi skifter derfor emne over til mer ekte og ærlige artister. Luke ga i 2020 ut en cover av Warren Zevons låt om Ray «Boom Boom» Manzini, bokseren som drepte motstanderen Duk Koo Kim i ringen fordi dommeren ikke stoppet kampen da han burde. Luke sier at Warren Zevon har hatt stor innflytelse på hans egen musikk.

– Jeg er stor fan av ham. Vi har hatt den låten i setlisten vår over lengre tid, så til slutt bestemte vi oss for å gi den ut på vinyl. Favorittalbumet mitt med ham er Sentimental Hygiene.

Luke blir overrasket når jeg forteller ham at det albumet var en stor hit i Norge.

– Virkelig? Det visste jeg ikke.

Avhengig av å jobbe med andre

– Når du skriver, skriver du alene eller må du jobbe sammen med andre?

– Jeg er helt avhengig av å samarbeide med de jeg jobber sammen med. Jeg liker å jobbe på musikalske ideer sammen med andre. Tekstene jobber jeg på helt alene samt kanskje litt mer generelle ideer om hvor jeg vil at en låt skal gå. Men uten en del av de jeg samarbeider med vil jeg stått igjen med nesten ingenting. Det varierer om tekstene kommer først eller musikken kommer først. I det siste har jeg begynt med musikken og så skrevet teksten etterpå. Men det varierer. Jeg jobber sakte jeg er ikke en av de som klarer å skrive masse musikk på kort tid. Det å lage et album er for meg knallhardt arbeide. Prosessen er intens, og jeg klarer kun å konsentrere meg om musikken. Selv familie og barn kommer i andre rekke når det er langt inne i den prosessen. Det er både en glede og en prosess i en nyter, samtidig som det er en stressende, arbeid som å slitsom prosess å gå igjennom å lage et album. I hvert fall for meg.

– Jean-Michel Jarre pleier å si: «Hvis du ønsker å være lykkelig, ikke bli artist.»

– Han har helt rett. Arbeidet tar liksom aldri slutt og i de tyngste øyeblikkene ser du ingen ende på det. Det hele er egentlig veldig narsissistisk. Du blir veldig selvsentrert av denne jobben kommer og når alt kommer til alt så er det jo egentlig kun du som bryr deg. Klart, de som kjøper musikken og kommer på konsertene bryr seg om musikken, men ikke på det nivået som du gjør. Det er som å løpe en maraton. Du må trene hele tiden.

– Mange artister jeg har intervjuet sier at det å bli musiker og artist var ikke ved valg. Det var bare noe de måtte gjøre. Var det slik for deg?

– Det var det. Jeg har prøvd andre ting og hatt andre jobber, men jeg var bare fullstendig ulykkelig. De fleste artister har et grunnleggende behov for å uttrykke seg, og om du ikke gjør det forsøker du å være noen andre enn den du egentlig er.

– Din svigerfar er Jørn Hoel, en norsk musikerlegende, som har hatt enorm popularitet i Norge. Har han gitt deg noen gode råd på veien?

– Jørn er full av gode råd. Jeg vet hvor stor han er og han har enorm erfaring, og jeg kjenner ingen andre artister på hans alder som jobber så hardt som han gjør. Det er det jeg beundrer mest med ham. Han er en håndverker og arbeidsmann som hver dag er ute og arbeider. Så jeg har enorm respekt for Jørn.