Amerikanske Endless Boogie er aktuell med albumet Admonitions på No Quarter Records. Dette er det femte i rekka av studioalbum siden bandet starta i 1997. Musikknyheter.no har snakka med den karismatiske gitaristen og vokalisten Paul ´Top Dollar´ Major. For frontfiguren er den nye plata det samme gamle beistet, men med et lett kostymeskifte.

- Alle albumene våre på No Quarter fanger bandet i forskjellig tid og rom. Jeg ser ikke på de tidligere albumene som et ledd i en utvikling som har ledet fram til Admonitions. Det er mulig de høres annerledes ut, men den grunnleggende holdninga har vært å lage et nytt album uten å gi inntrykk av at vi har forbedra oss så veldig, sier han.

Orden i kaoset
Albumet inneholder syv spor der to av dem strekker seg over tjueto minutter, deriblant førstesingelen The Offender. Ikke akkurat radiovennlig?

- Vel, tjueto minutter kan være nyttig for radio-DJs som trenger en røyk eller en kjapp en, sier Top Dollar og understreker:

- Vi går aldri i studio og tenker radiovennlig.

Innspillinga av Endless Boogies nye utgivelse ble gjort delvis i Sverige og i New York. Svenske Jesper Eklow er hjernen bak det meste av bandets musikk. Det var han som starta bandet på 90-tallet og rekrutterte Paul Major til å riffe i front. Det er han som kommer med ideene og lager en helhet ut av timesvis med jamming. Nedstenginga under korona ga Eklow overskudd til å sortere opptakene fra studio.

- Vi brukte tid i studio like før pandemien kom. Deretter har Jesper sydd det hele sammen. Vi spilte inn haugevis av jams med utgangspunkt i riff som Jesper har. Heldigvis ga pandemien ham mye tid til å få noe ut av alt kaoset, sier Top Dollar.



Venner på eventyr
Endless Boogie var opprinnelig ment som en tirsdags-jam. Bare møtes, spille litt, ta et par pils. Ingen ambisjoner om plateutgivelse og turné. Bare være venner, ha det gøy sammen. Slik holdt de på lenge, og denne holdninga har de bevart til tross for at tirsdagene har blitt til hele uka, hele året i store deler av verden. I hvert fall fram til 2020. Underdog-stemplet som Endless Boogie har fått, men også lagt opp til selv, har ført dem ut av øvingslokalet og inn i platestudioer og på konsertscener. Men vennskapet og spillegleden er like sterk som før.

- VI gjorde tidlig et bevisst valg om å bare gjøre det, ikke overtenke, da vi ble overtalt til å spille live i 2001. Hvis noen slutter i bandet, får vi med en venn. Ikke noe audition eller sånt dritt. Vi gjør det vi gjør og er dypt inni denne rockegreia vi alle elsker. Hvilket image vi får av å være de vi er, ja, det får andre bry seg om, sier Top Dollar og er tydelig på en ting:

- Endless Boogie handler om venner som har et morsomt eventyr sammen.

Han minnes tirsdagene som utelukkende gode. Men det er også mye underholdning i å reise på turné med sine beste venner.

- Det har vært en artig tur så langt, selv om vi av og til driver hverandre til vanvidd. Det er ganske komisk hvordan disse jammene har ført til turneer med andre musikere som tror vi er et seriøst band. For oss handler det hovedsakelig om liveshows. Vi er seriøse i den forstand at vi går for en festlig kveld uansett hvilken by vi ruller inn i. Selvsagt er vi glade for at flere og flere folk kommer for å se konsertene våre, men kjernefaktoren, som er å ha det moro, består.

Består gjør også det musikalske uttrykket til Endless Boogie. Bandet tviholder på formelen. Top Dollar vet ikke helt hva han skal kalle musikken de spiller. De passer liksom ikke inn verken i boogie- eller blues-sjangeren. Men det er en god ting, skal vi tro gitaristen.

- Når vi kommer i sonen, når vi virkelig jammer på, da forsvinner liksom disse sjangerbetegnelsene, men blues- og boogiefansen lar seg jo fortsatt rive med. De melder seg ikke av bare fordi vi ikke lenger er i bluesen eller boogien. Vi prøver ikke å kopiere noe sjangere, egentlig. Vi stjeler fra alt vi liker, sier han.

- Vi har spilt på både klubbhus til motorsykkelklubber og i kunstgallerier. Vi kan opptre i undergrunnen og samtidig oppleve folk som tror vi driver med en slags form for intelligent kunst, legger han til.

Psykedelisk musikk ble redninga
Top Dollar ble hekta på psykedelisk rock´n roll da han som 12-åring i 1966 hørte Psychotic Reaction av Count Five på radioen.

- Fuzzgitar! Jeg fikk en oppvåkning da garasjerocken ble psykedelisk. Det var motivasjonen jeg trengte. På den tida føltes det som om en helt ny dimensjon var i ferd med å åpne seg, og den måtte jeg jo så klart bli en del av.



Første steg på veien ble å skaffe seg en gitar. Det var lettere sagt enn gjort.

- Jeg hadde et stort behov for at det skulle ligge en gitar under juletreet i sekstiseks. Foreldrene mine var blakke, så alt de hadde råd til var en lekegitar i plastikk. Jeg farget den og syntes selv den så psykedelisk ut, men den låt jo som en pinglete ukelele. Jeg teipa på en blyant i håp om å få fram en slags fuzzlyd når jeg slo på strengene, men det funka naturligvis ikke. Til slutt sa bestemor at hun skulle kjøpe meg en ordentlig gitar hvis jeg klippa håret. Den var akustisk, så jeg festa en mikrofon på innsida og brukte et billig kassettdekke som forsterker. Like etterpå fikk jeg min første elektriske gitar, en Fender Duo-Sonic, forteller Top Dollar.

Han lengta etter å komme seg vekk fra miljøet i Louisville, Kentucky, der han vokste opp. Barndommen og ungdomtidstida var ikke enkel for ham, men musikkinteressen åpna dører.

- Jeg var den minst populære på skolen, ble mobba, hele pakka. Jeg hadde få venner fram til videregående. Psykedelisk musikk ga meg en vei ut, en mulighet til å rømme. Jeg drømte om San Francisco, traske rundt barfot i acid-land med masse hippiedamer, men jeg var for ung og altfor sjenert til å takle noe sånt, sier han og kommer på noe:

- Jeg hadde faktisk en veldig spesifikk drøm rundt 1967 som jeg den dag i dag kan huske sånn noenlunde. Jeg drømte at jeg spilte sologitar i et band i Freedom Hall, det største konsertlokalet i Louisville, og gjorde en forlenga versjon av Shapes Of Things av The Yardbirds. Se på meg nå, jævla bøller! Jeg er tilbake i triumf!

- Drømmen ble på en måte sann da vi var headlinere på Cropped Out Festival i byen og lokalavisa hadde bilde av oss på forsida. Ha!



Besatt av å finne vinylskatter
Ved siden av å spille riff og soloer, er Top Dollar en engasjert lytter av musikk. Han er en ivrig vinylsamler og elsker å finne rare skatter. Kanskje mer i yngre dager, men lidenskapen er der fortsatt.

- Etter at jeg hørte Count Five, ble jeg helt oppslukt av musikk. Jeg fikk ikke nok, måtte finne nye band hele tida. Jeg oppdaga fort at det fantes massevis av obskure plater med psykedelisk musikk, og da jeg dro til L.A. og New York på slutten av 70-tallet, fant jeg ut at andre folk også likte slik musikk. Så vi begynte å grave og utveksle, lete etter nye ting, skaffe info om bandene, gjøre det til en business. Før internett var bruktsjappene som en skattejakt hvor du kunne finne fantastiske skiver. Og de beste fant du som regel i esker som butikkene betrakta som billig dritt. Det var her lidenskapen min lå, denne letinga etter nye skatter å oppdage.

I dag har Top Dollar roet forretningsvirksomheten en smule, men det hender han gjennom internett oppdager ei eller anna perle han bare må ha.

- Etter flere tiår der jeg var som en unge i godtebutikken, ble jeg litt lei dealinga. Nå samler jeg for det meste singler som jeg kan bruke i DJ-settet mitt. Jeg har også slutta å organisere samlinga.

Har han likevel noen favoritter han ikke helt kan gi slipp på?

- Det er altfor mange å velge mellom, men jeg blir aldri lei av Have You Reached Yet? av Clap, Genesis av Wendy & Bonnie, Cauldron av Fifty Foot Hose, The Unicorn av Peter Grudzien og Dark Round The Edges av Dark. Jeg leter fortsatt etter en plate fra tidlig 60-tall, Beatles-preg, Break It All av The Shakers, men jeg tviler på om den finnes.

Etter en periode med plateinnspilling og avlyste turnéplaner, er Top Dollar og co nå klare for å jamme høyt og lenge for et sultefôra publikum.

- Det er over to år siden sist vi var på veien. Vi har alltid brukt å turnere etter at vi har gitt ut ny musikk. Vi ser frem til 2022 og til å møte gamle og nye bekjente igjen. Det fine med å reise rundt er å treffe nye mennesker i ulike byer. Vi har fått mange venner rundt omkring de senere årene.

Top Dollar nærmere seg 70 og på spørsmål om hvor lenge han har planer å holde riffene og beaten gående, svarer han:

- I'm a lifer!

Vi ba DJ-en Top Dollar om å komme med noen låttips fra samlinga si. Her:

Rose Colored Corner av Lynn Castle:



Time And The Rain av T.R. Murcy:



Never Leave Me av The Stratfords:



La Fermeture Éclair av Delphine:



Følg Endless Boogie på Facebook