Gir ut bok om The Rolling Stones på Villa Nellcote

Alle foto: Dominique Tarlé

Nordmannen Geir Hørnes er ute med en engelskspråklig sakprosabok som heter «The Curious Chronicles of Villa Nellcote». Boka omhandler «rockevillaen» Nellcote i Sør-Frankrike som The Rolling Stones leide og spilte inn selveste «Exile on Main St.» i 1971.

Den franske fotografen Dominique Tarlé bodde sammen med Stones på Nellcote i nesten seks måneder i 1971 og fotograferte den bohemaktige plateinnspillingen på rivieraen. Han har donert 50 bilder til boka.

- Boken har tatt meg syv år å fullføre. Det begynte som et Stones-prosjekt, men tok en helt ny vri når jeg avdekket historiene om alle de eksentriske eierne. Jeg oppdaget da at Nellcote var fellesnevneren i en hel rekke historier fra vår moderne tid, forteller Hørnes til Musikknyheter.no

«Anita og jeg så på mange forskjellige hus (på Rivieraen). Det var ikke vi som valgte Nellcote, men Nellcote som tilslutt valgte oss» - Keith Richards.



Geir Hørnes forteller:

- Villa Nellcote er en slottslignende residens som ligger langs det glitrende Middelhavet. Huset er litt som «Downton Abbey», et fasjonabelt sted med masse rare skikkelser. Når jeg begynte bok prosjektet tenkte jeg at det skulle det handle om the Rolling Stones og den bohemaktige plateinnspillingen av Exile on Main St på Nellcote i 1971, men historiene som dukket opp underveis om villaens tidligere eiere ville det annerledes.

- Jeg oppdaget at en av de tidligere eierne deltok i prosjekteringen av Frihetsgudinnen. En annen overlevde Titanic - katastrofen. De som leide ut villaen til Stones hadde, i hemmelighet, jobbet både for Nazistene og de allierte under andre verdenskrig. Som du sikkert skjønner var dette historier som ikke bare kunne gjemmes bort! Likevel, ingenting kunne måle seg med myten om the Rolling Stones på Villa Nellcote i 1971. Om damene, dopet, musikken og kjendisfestene."

STONES PÅ NELLCOTE

- Jeg var femten da jeg så bildene fra innspillingen av «Exile on Main St.» for første gang. Året var 1987. Det var før internett var oppfunnet, og det lille jeg visste om Rolling Stones, hadde jeg hørt fra tanten til en venn av meg. Det var sånn informasjonsflyten fungerte den gang. Denne tanta eide to Stones LP-er og en bok kalt «Rolling Stones: An Unauthorized Biography in Words, Photographs, and Music».

- Noen av bildene i boken hennes ga inntrykk av at Stones hadde levd en stund i et slags slott? Det var lysekroner i krystall, speildører, marmorpeiser og dusinvis av gitarer strødd rundt i slottet deres. Pluss kjærester, barn og leker. Alt var bare et salig rot. Var dette feriebilder? Keith Richards, for eksempel, så solbrun og sunn ut.



- Jeg kjente ikke til historien til bildene jeg så, hvor dette var eller hvem som hadde tatt dem. Men de fengslet meg. Mye senere fant jeg ut at de kornete svart-hvitt-bildene var like gamle som meg. At fotografen var fransk og het Dominique Tarlé. At slottet var et leid hus kalt Villa Nellcote i Villefranche-sur-Mer, på den franske rivieraen.

- Etter hvert som jeg ble eldre ble interessen min for Rolling Stones og Villa Nellcote ganske intens. «Exile on Main St.» var plata som satte alt i gang. Exile snakket til meg, til personen jeg ønsket å være: røff og bekymringsløs. Albumet var en musikalsk tour de force – tekstene, arrangementene, måten sangene var blitt spilt inn på. «Exile on Main St.» hadde en fyldig men litt grumsete mix, og det virket åpenbart for meg at kjelleren på Villa Nellcote, hvor mye var blitt spilt inn, hadde noe med det å gjøre.

- I løpet av bok prosjektet kontaktet jeg flere av de som var tilstede under innspillingen i 1971. "Nellcote var et flott sted, men som platestudio, var villaen helt ubrukelig," fortalte Robin Millar meg. «Tre år etter Nellcote jobbet jeg på Château d’Hérouville [et fransk studio utenfor Paris der Elton Johns "Goodbye Yellow Brick Road", David Bowies «Low" og Iggy Pops "The Idiot» ble spilt inn]. Château d’Hérouville var et veldig likt sted. Det hadde steintrapper, steinvegger og fantastiske kjellere. Men kjellerne ble brukt som ekkokammer… Skjønner du?

- Et hvert normalt band ville ha gått inn i stua på Nellcote, klappet i hendene, hørt den vidunderlige akustikken og sagt: «Dette er topp; vi spiller inn greia her...»



Men ikke Stones! Spisestua var for å spise i, soverommene var for å... eh….sove i, så det eneste stedet som var igjen, var kjelleren! Jeg kan forsikre deg om at hvis the Rolling Stones hadde spilt inn Exile i den store stua, og hvis det hadde blitt servert croissanter og appelsinjuice på den lange terrassen der ute, ville det vært et helt annet album!

- Etterhvert i prosjektet løste det store mysteriet seg. Jeg klarte å først lage en skissetegning av hvordan innspillingen på Nellcote i 1971 måte ha foregått. Etterhvert dukket også arkitekttegningene opp, som hjalp meg i å fullføre nerde-drømmen. Nå kunne jeg virkelig visualisere hvilken del av kjelleren Stones brukte når, og ganske nøyaktig hvilken effekt rommene hadde på lyden.

Det var ingen synslinjer i Nellcote-kjelleren, så du kunne ikke se så mange medmusikanter. Og synslinjen påvirker feelingen din; den påvirker måten du spiller med andre mennesker på. Du kan se dem bevege seg. Så Nellcote var veldig forskjellig fra andre studioer», sa Robin Millar om kjelleren.

- Og bandet måtte sette mikrofonene veldig tett på lydkildene for ikke å plukke opp mer av rommet enn bare instrumentene. Du kan jo for eksempel forestille deg trommene da. Lyden rikosjerte fra veggene og inn i korridorer. Det var slapback (kort reverb) på dem når lyden endelig kom frem til de som sto i naborommet eller ute i korridoren.



- Jeg tror det skapte noe av den litt løsslupne grooven. Alle de som sto rundt i ganger og små rom måtte liksom spille litt rundt beaten for at det skulle henge sammen. Men når de først fant grooven, svingte det skikkelig!’ sa Robin Miller avslutningsvis.

- Av og til sies det at de beste tingene i livet oppstår ved en tilfeldighet; «art by accident». Etter min mening er Nellcote-kjelleren den avgjørende 'tilfeldigheten', elementet som forklarer hvorfor kunstverket "Exile on Main St.» fungerer så bra. Det tettpakkede, løsslupne groovet og det grove rock 'n' roll-soundet gir albumet en følelse av umiddelbarhet og autentisitet som the Stones selv har brukt resten av karrieren på å prøve å gjenskape.

Forfatter Geir Hørnes (1972), har tidligere jobbet i tv i kulturflater som «Lydverket» og «Filmplaneten» på NRK, og lager hovedsaklig reklamefilm i dag.


Mer om boka her