Alle foto: Knut Åserud

Høsten 2018 ble det postet ting på web og sosiale medier som gjorde at folk begynte å lure på om det virkelig var sant: Skulle Madrugada gjenforenes? Selv etter at gitarist Robert Burås døde i 2007 og bandet, som fram til da hadde hatt nesten ti år med bare oppadgående suksesskurve, la opp for godt i 2008?

Triumfferd


I januar 2019 var det klart: Madrugada skulle gjenforenes og dra ut på jubileumsturné for å markere tjueårsjubileet til debutalbumet. Og ikke bare det: Originalmedlemmet Jon Lauvland Pettersen som forlot bandet i 2002 kom tilbake.

Turneen var en triumfferd, og Madrugada skjønte at de hadde et større publikum enn noen gang, og bestemte seg for å fortsette. Men dersom de skulle ut på ny turné så måtte de ha ny musikk å servere. Nå er det splitter nye albumet «Chimes at Midnight» klart. Men trass i oppturen i 2019 ble det ikke et enkelt album å få i havn.

Som i Saigon


– Det startet veldig bra i januar 2020, sier Jon Lauvland Pettersen. Vi intervjuer trioen over Teams. Han og Sivert Høyem sitter hos Warner i Oslo, mens Frode Jacobsen skulle vært med oss hjemmefra.

– Vi var i studio i Los Angeles, rett før pandemien startet og da var veldig fint. Men så tok det en uventet og litt mørkere vending.

Nå kommer Frode Jacobsen inn i møtet. Det er et helt annet liv Madrugada lever i dag, enn da de ga ut forrige plate for 14 år siden. Nå er de fedre, med familie som må få forrang foran samtaler med journalister.



Sivert Høyem beskriver situasjonen de kom opp i som siste fly ut av Saigon under Vietnam-krigen.

– Vi kom oss hjem med det aller siste flyet som gikk til Norge. Så platen ble ferdigstilt her i Oslo, med produsenten på storskjerm fra USA. Han stod opp kl. 3 om natten, og vi kom på jobb om ettermiddagen. Så det var ikke ideelt. Men det er også fantastisk at man kan jobbe på den måten i dag.

E-post og Zoom


Det som skulle bli 14 dager med kos i studio i LA med etterarbeid med platen tok derfor mye lengre tid.

– Bare det å ta enkle avgjørelser tok mye tid, fortsetter Høyem.

– Vi måtte ty til e-post, Zoom og slike løsninger. Men skiva ble endelig ferdig i sommer. Og det kjennes både jævla godt endelig å få den ut, men samtidig veldig fjernt.

Lauvland Pettersen nikker.

– Dette er første gangen siden prosessen startet at vi sitter med et synlig bevis i hendene, sier han, mens han holder CD-coveret i hendene.

– Det var en lang og tornefull vei, hele prosessen. Så nå føler vi at har kommet fram til destinasjonen, når vi kan sitte med noe fysisk i hendene.

– Gjorde det at ting tok mye tid at dere fikk tatt bedre musikalske avgjørelser underveis?

– Reisverket til skiva var egentlig allerede klart da vi dro fra Los Angeles, sier Høyem.

– Så vi har holdt oss tro mot det som var den opprinnelige intensjonen med plata, at vi skulle spille den inn så live som mulig i Sunset Studio i Los Angeles, og derfor ikke pynte så mye på den i ettertid. Det er klart at ingen visste at pandemien skulle vare i to år, og den er jo ikke ferdig enda. Vi kunne sikkert ha spilt inn enda mer musikk, men vi gikk jo hele tiden og trodde snart er det mulig å gi den ut og så legge ut på veien. Det har bare vært ekstremt vanskelig å lage planer for noe som helst.



Ny verden


Lauvland Pettersen mener at retningen på skiva ble lagt i LA.

– Vi kunne ikke ta den i en helt annen retning under pandemien. Da jobbet vi kanskje mer med litt produksjonsmessige grep. Produsent Kevin Ratterman var veldig glad i å legge på ting i vårt fravær. Det har både positive og negative konsekvenser, men det endte med at vi måtte fjerne en del spor fra innspillinger han hadde gjort. Det avstedkom selvsagt en del diskusjoner mellom oss og ham.

– Dere ga ut første album i 1999, det må jo være en totalt annerledes musikkbransje nå enn da?

– Noen ting har blitt mye bedre, sier Høyem.

– Live-sida av det har blitt mye større, og det er mange flere festivaler nå enn da. Og vi har aldri spilt for større publikum enn det vi gjør nå om dagen.

– Det er nok på grunn av strømming, bryter Lauvland Pettersen inn.

– Det er ikke til å stikke under en stol at uten strømming ville ikke vi kunne vært fraværende i så mange år som vi var, og så komme tilbake til nesten dekket bord.

Høyem drar litt på det og humrer.

– Jeg vet da faen, hva det er som er forklaringen. Men for å fortsette å svare på det du spurte om: Det å gi ut plater har blitt noe helt annet i dag. De som er innenfor vår sjanger, er fortsatt orienterte mot hele album. Men innenfor popmusikk er det veldig annerledes, hvor folk slipper enkeltlåter. Så for plateselskapene er det også helt annerledes nå.

– Dere var litt inne på det nå: Dere er større enn noensinne. Hvorfor?

Lauvland Pettersen gjentar at det at platene har ligget så tilgjengelig for strømming gjort at flere og flere har oppdaget det.

– Tid er nok også et aspekt her. Og den har jobbet for oss. Vi opplevde under gjenforeningsturneen i 2019 at det var veldig vidt spenn i alder på publikum. Vi nådde fram til flere generasjoner.

Blitt voksne


I Madrugada er alle låtskrivere, og det er ingen hemmelighet at det var store friksjoner i bandet på tidlig 2000-tall. Det medførte blant annet at Lauvland Pettersen forlot bandet i 2002, før han kom tilbake under gjenforeningen i 2019.

– Hvordan er samarbeidet mellom dere i dag? Er dere mer voksne og tilbakelente?

– Ja, svarer Høyem.

– Vi er mer voksne og tilbakelente.

Alle humrer. Jacobsen tar ordet.

– På vårt beste fungerer vi like bra som vi gjorde i starten. Vi har en låt som den første singelen vår, «Nobody Loves You Like I Do», som er en låt vi jammet i hop alle sammen i øvingslokalet. Det var slik vi pleide å gjøre det før også. Så det er mye likt i måten vi jobber på. Men vi har jobbet mye raskere.



– Fra mitt ståsted, som har vært ute av musikkbransjen i mange år, så har vi møttes på et kollegialt og harmonisk sted, sier Lauvland Pettersen.

– Vi har tidligere jobbet med album hvor vi har kranglet litt mer, og det har kanskje vært litt mer kontroverser. Denne gangen hadde vi en turné som var en stor suksess, og vi hadde det skikkelig hyggelig sammen på turnebussen. Så vi var alle på en bra plass før vi gikk i studio. Det ga solid opptur for selvtilliten. Det gjorde det mulig å dra til Sunset Studio i LA å spille inn 15 låter på litt under to uker.

Snakket ut


Jacobsen forklarer at de også snakket en del om hvorfor ting ble vanskelige under innspillingen av «The Nightly Disease» (2001).
– Vi har aldri hatt noe utagerende krangling. Det burde vi kanskje ha hatt. Men det ble mer en mørk sky som ble liggende over oss, med uforløst stemning. Men at vi har fått litt mer perspektiv på det i dag har hjulpet veldig. Den gang spilte vi 100 konserter i året og så var det rett i studio før ny turné. I dag har vi fått sjansen til å se mer tilbake på det, og ser at man kan kanskje jenke seg selv litt også. Det er ikke om å gjøre å presse låter på bandet som de andre ikke liker, for eksempel. Men i dag er vi vel også mer musikalsk samstemte enn vi var på slutten av 90-tallet.

– Da må jeg nesten spørre deg, Jon, hvordan var det å komme tilbake til gjenforeningsturneen i 2019 etter å ha vært ute av bandet i 17 år?

– Det var to ulike verdener. Men vi har jo hatt vennskapet hele veien, og hatt kontakt. Men det var selvsagt ikke så intenst som det var på slutten av 90-tallet og tidlig 2000-tall hvor vi hang sammen hele tiden. Det var en periode på slutten av den første perioden min hvor vi ikke var så snille med hverandre, men i dag er det en helt annen stemning i bandet. Vi godtar lettere hverandres likheter og forskjeller. 2019-turneen var en enorm opptur.

Robert fortsatt med


– Sivert, du er den i bandet som har vært mest profilert overfor publikum. Hvordan er det å være i band kontra det å være soloartist?

Høyem drar lenge på det.

– Jeg vet da faen, begynner han.

– Et band har en følelse og en identitet ved seg som en ikke trenger å tenke på som soloartist. Jeg følte det veldig sterkt da vi hadde de første øvingene i 2018 at det var godt å komme sammen igjen, selv om Robert ikke lenger var med. Jeg tenkte: «Dette husker jeg!» Et band har en egen ting ved seg. Et eget lydbilde og en egen følelse. Selv om mange av mine sololåter kunne vært spilt av Madrugada, og omvendt, så er det likevel noe helt annet å være en del av et fellesskap hvor flere kan få bestemme.



– Du nevnte med Robert. På det nye albumet her dere med to låter som han er kreditert på, «Slowly Turns the Wheel» og «The World Could Be Falling Down». Hvor kommer de to låtene fra?

Høyem mener de begynte på førstnevnte da de jobbet med albumet «Grit» (2002). Jacobsen sier den ble skrevet da de leide seg inn i en øvingshall i Halden.

– Vi hadde to-tre låter som gikk i den stilen. Men det var ikke nok til å sette retningen på Grit-skiva.

– Vi var veldig opptatte av Van Morrison i den tiden, supplerer Høyem.

– Det var en alternativ retning vi kunne gått i. Men det ble aldri noe av. Jeg har alltid elsket den låten og har tenkt på den mange ganger opp gjennom årene at den er veldig bra.



«The World Could be Falling Down» er fra perioden da de spilte inn debuten, «Industrial Silence».

– Den ble aldri helt ferdig da, forteller Høyem.

– Vi mente kanskje den var litt for lik «Shine», som var på samme plate. Så den har vi også alltid ment at vi burde gjøre noe mer med.
Det ble jobbet spesielt mye med denne låten, ifølge Jacobsen.

– Den hadde mange ulike uttrykk før vi landet på denne versjonen.

Musikkvideo i sildeoljetank


– Da dere var i Vesterålen i vinter spilte dere inn en rekke musikkvideoer til låter på platen. Fortell om dette prosjektet.

– Vi lette veldig etter en visuell innpakning til albumet, forklarer Lauvland Pettersen.

– Og vi fikk presentert den ene pretensiøse ideen etter den andre. Vi hadde vært i Vesterålen og tatt pressebilder, og oppdaget at det var en estetikk som stemte veldig overens med hvem vi er. Vi har før ledd litt av franske journalister som snakker om den arktiske panoramarocken. Men vi likte veldig godt Knut Aaserud sine bilder fra Vesterålen og bestemte oss for å gå for det uttrykket.

Han sier at de ble utrolig fornøyde med hvordan været ble da de tok bildene. Ideen ble da født om at de kunne ta det videre og lage video også.

– Vi skjøt kanskje litt fra hofta og bare bestemte oss for å gjøre ting veldig spontant. Vi fant ut at vi skulle dra på mange locations i Vesterålen og at låtene skulle spilles live. Det var liten tid til alt siden vi skulle innom så mange plasser, så vi rakk ikke å reflektere over det så mye. Været var også dårlig, så det var en utfordring å få det til når det var masse vind på toppen av fjellet hvor vi var. For ikke å snakke om da vi stod i en gammel nedlagt sildoljetank med to sekunders etterklang. Vi fikk også brannvesenet i Hadsel til å tenne fyr på et hus bak oss, og da hadde vi bare ett forsøk på å få til den låten, mens huset brant. Så det var umiddelbarheten i hele prosjektet som tiltalte oss.



Eivind Holmboe var regissør på videoene og Madrugada likte umiddelbart stilen hans og de lot han få fritt spillerom.

– Det var litt nytt for oss å gjøre det slik. Vanligvis vil Madrugada ha mye kontroll selv, men her lot vi en tredjeperson få ta regien. Og det ble et supert visuelt følge til plata. I utgangspunktet skal det bli ni videoer, men vi får se hvor mange det blir til slutt.

Den perfekte setliste


– Dere har nå en solid låtkatalog, hvordan setter Madrugada sammen en setliste?

– Det er vanskelig, sier Høyem.

– Det er viktig for oss at vi bygger den opp riktig. Mange av låtene våre begynner veldig lavmælt, og så bygger de seg voldsomt opp til et klimaks. Man må derfor finne riktig balanse slik at man får en variert setliste.

Som alle andre band og artister med lange karrierer er det enkelte låter de ikke kan la være å spille.

– Det er ikke slik at vi ikke har lyst å spille de såkalte hit-ene våre, vi er veldig stolte av dem, men vi har brukt lang tid på å få en setliste som bygger opp konserten slik den bør være. Den må ha en dramaturgi i seg, og så vil vi ha med mange av de nye låtene innimellom de mer kjente sangene.

Høyem legger til at det er artig å se på gamle setlister, fra tidlig i karrieren.

– Da hadde vi et mer skjødesløst forhold til hva som var hits og ikke og hva som var viktig å spille. Da tok vi det ikke som en selvfølge at Majesty og The Kids are on High Street måtte spilles. Selv ikke da den sistnevnte var en stor radiohit. Men i dag vet vi jo at de to må spilles. Og er Ane Brun i bygda må vi synge Lift Me, om vi kan. Vi har jo aldri vært noe hitband på den tradisjonelle måten. Det er mer at vi har vært heldige at folk har likt soundet til bandet og fulgt oss fra album til album. Vi har vært heldige.



Margaritas


Soundet, ja. Det nye albumet, «Chimes at Midnight», er et strålende album, og man hører at det er Madrugada. Men det er en låt som skiller seg ut fra de andre, en låt kalt Empire Blues. Jeg spør om de kan fortelle litt om den.

– Vi har hatt flere versjoner av den opp gjennom årene, forteller Jacobsen.

– Først var den veldig folk-aktig. Så gjorde vi den om til en litt mer psykedelisk Phil Spector-sak. Det er en låt som Sivert og jeg har kjempet mye for. Vi har møtt mye motstand.

Høyem humrer, men mener de ikke har møtt direkte motstand.
– Men vi er vel alene om å mene at den er så jævla bra, kanskje.
Alle ler.

– Jeg liker teksten i hvert fall, forsvarer Lauvland Pettersen seg med.
– Og det er ikke det at jeg ikke liker låten, men jeg har enda ikke blitt vant til den.

– Den er kanskje mer for folk som er glad i The Waterboys fra «Fisherman’s Blues»-perioden, supplerer Høyem. Lauvland Pettersen fortsetter:

– Det er et humoristisk element i det at Sivert Høyem, som anses som den norske rockens alvorlige person egentlig er veldig humoristisk. Og det synes jeg kommer godt fram i den sangen.

Høyem og Lauvland Pettersen begynner å diskutere litt om låtene egentlig er humoristisk eller ikke. Vokalisten er ikke helt enig. Jacobsen skjærer gjennom og spør journalisten om hva han synes om låten.

– Jeg liker den veldig godt. Men nå er jeg veldig glad i The Waterboys Fisherman’s Blues og tankene gikk i den retningen. Ikke det at jeg mener at dere har plagiert dem, men den stakk seg veldig ut på albumet.

Høyem nikker.

– Jeg synes den er viktig på platen, for å få fram bredden i det vi gjør.

– Det er et Margaritas-øyeblikk, og det er det fint at vi unner oss, legger Lauvland Pettersen til.

– Ja, vi synes at de som hører på albumet bør gå og blande seg en drink når den låten ebber ut, sier Høyem glisende.



Eurythmics


– Favoritten min på albumet, så langt, er Help Yourself to Me, som er rett ut nydelig. Fortell litt om den.

– Jeg husker ikke helt hvordan jeg startet på den, sier Lauvland Pettersen.

– Det er veldig lenge siden. Jeg skriver ikke låter ut fra at jeg blir inspirert av noe. Da må jeg sette meg ned ved pianoet og presse fram noe. Det som er spesielt med denne sangen er at det er den første sangen jeg har skrevet på i hvert fall 14 år, med god hjelp fra disse guttene her.
Låten ble født hjemme i Hammerfest hvor han satt og forsøkte å få til noe som skulle høres ut som en 80-tallslåt.

– Jeg var veldig inspirert av Eurythmics av alle ting.

– Da har du ikke lyktes helt, erter Høyem.

– Men det var utgangspunktet mitt. Jeg er glad i ting fra 80-tallet. Så jeg forsøkte å få til en poplåt. Deretter har den gått gjennom Madrugada-maskineriet. Frode skrev en ypperlig bridge og Sivert skrev en veldig god tekst og så ble låten slik den ble.

– Det er absolutt en favoritt for alle oss i bandet, sier Høyem.

– Den vil bli spilt live hver kveld under den kommende turneen. Så vi er enige med deg i at den er veldig bra.

– Er dette en framtidige Madrugada-klassiker, tror dere?

– Den føles sånn, sier Høyem.

– Den er veldig behagelig å synge og vi har spilt den mye og vi har varmet opp mye med den. Men det er vanskelig å si. En annen låt som fansen har omfavnet er Nobody Loves You Like I Do. Den har potensiale til å bli en framtidig live-klassiker for oss. Men man vet jo aldri. Det er opp til publikum, og de har jo ikke fått høre hele albumet enda.

Paradise


Noen av låtene på det nye albumet som Høyem har skrevet var opprinnelig tiltenkt bandet Paradise som Høyem var med i 2016- 2018. Lauvland Pettersen synes det var interessant å jobbe med de låtene.

– De kom fra Rob Ellis og Sivert gjennom deres filter og tilbake til oss som band. Det gir det en ytterligere dimensjon at vi har inkludert en ekstra låtskriver. En låt som Call My Name er en blytung rockelåt som faller naturlig for oss å spille live, og er med på å gjøre setlisten mer dynamisk.



Produsenter


I de årene Madrugada var oppløst jobbet Frode Jacobsen som produsent for en rekke andre artister. Jeg spør om det har fått noen innvirkning på måten de jobbet med dette albumet på.

– Dette er vel det albumet av Madrugada hvor jeg har vært minst involvert i produksjonen på. Det ble sånn fordi vi fikk bare gjort selve innspillingsbiten sammen. Normalt ville vi jo sittet sammen med produsenten og gjort mye av produksjonen selv. Det ble derfor veldig spesielt på dette albumet.

Han sier at Kevin Ratterman har virkelig fått satt sitt preg på albumet.

– Det fungerte ikke helt å ha ham på storskjerm. Og det endte opp med at han spilte masse på albumet. Han la på mye synth og siden han her en habil gitarist la han på mye ambient og spaca gitareffekter som ligger veldig subtilt i bakgrunnen. Han har satt en sterk signatur på albumet.

– Dere snakket i starten av intervjuet om at det hadde vært litt kunstnerisk uenighet med produsenten. Er dere en vanskelig gjeng å være produsent for?

– Ja, vi er vanskelig å produsere, he he. Så han var kanskje heldig som ikke hadde oss der hele tiden. Vi har alltid hatt en god ide om hvordan vi vil ha ting, så vanligvis har vi egentlig mer hatt behov for dyktige teknikere. Men det kommer også an på hvordan man definerer produksjonsrollen. Enkelte produsenter gjør enorme grep når de produserer. Mens andre er dyktige på å få det beste ut av musikerne. Da George Drakoulias produserte The Deep End (2005) hadde vi langt flere fighter med produsenten. Og vi hadde for så vidt litt det med Kevin, men det er nok veldig naturlig. Folk har jo visjoner og ideer om hvordan sluttproduktet skal være. Og Kevin lagde et veldig tettpakket lydbilde, mens vi ønsket å åpne det opp litt mer. Så der var vi nok uenige, og vi endte opp med å ta vekk mye. Likevel er det mye igjen av det han gjorde, så han har helt klart satt sitt preg på albumet.

Blå og rød


Mona fra plateselskapet Warner kommer inn og sier at tiden er ute, men jeg må få svar på det viktigste:

– Kommer det vinyl?

– Ja, ja, ja, sier Høyem.

– Akkurat nå har vi bare en CD her. Men vinylen har vært i hus lenge. Både en utgave i sort vinyl og en i rød og blå vinyl

Da blir det rød og blå på journalisten. Chimes at Midnight kommer ut fredag 27. januar og Madrugada skal etter planen ha releasekonserter i Oslo Spektrum 4. og 5. februar.