Foto: Jonathan Vivaas Kise


Etter debutalbumet To The Treetops! i 2012 og oppfølgeren Blind As Night i 2014, ble Team Me hyllet av både publikum og kritikere i inn- og utland. Bandet turnerte Europa rundt fra Island i nord til Portugal i sør, og her hjemme mottok de Spellemannprisen for “Årets Popgruppe”.

I 2015 sa det plutselig stopp, og vokalist Marius Drogsås Hagen valgte å legge ned bandet. Presset som suksessen ga ble til slutt for stort.

- Alle rundt oss sa jo at dette var karriereselvmord, at det ville være en brobrenning uten sidestykke. Og det var det kanskje på mange måter, men det måtte til og man har lært mye av det. Helsa først. Det er ingen god ting å stå på en scene og spre kjærlighet når man har det vondt inni seg, forteller Marius Drogsås Hansen til Musikknyheter.

- Det som skjedde var rett og slett at jeg fikk litt hetta, og uten de rette verktøyene for å kommunisere mitt indre emosjonelle liv, ble en veldig svart/hvitt avgjørelse tatt om å legge ned prosjektet. Sett i retrospektiv er det enkelt å se at det var det det dreide seg om, men det var liv og død da det stod på.

En haug skisser

Etter noen år begynte Marius imidlertid å kjenne såpass mye på savnet at han ønsket å samle gjengen igjen. I 2018 tok han kontakt med de gamle bandmedlemmene, og det tok ikke lang tid før de var i gang igjen med å lage nye låter.
Fra originalbesetningen er Bjarne Alexander Ryen Berg, Simen Sandbæk Skari, Uno Møller Christiansen, Simen Schikulski og Elida Inman Tjørve fortsatt med. I tillegg har Ofelia Østrem Ossum (Einar Stray Orchestra, Moddi) kommet inn.

I 2019 slapp Team Me tre låter før de begynte å jobbe med deres tredje studioalbum Something in the Making, som er ute i dag.



- Dette albumet i likhet med våre forrige album, startet med en haug skisser, sikkert nærmere 100 skisser. Deretter starter en slags elimineringsprosess, der man skreller 100 ned til omlag 20.
Når man sitter med nok materiale til 2 plater kan innspillingen begynne. 20 skisser blir til ca 10-15 ferdige låter i denne prossesen.

- Denne gangen har vi spilt inn alt bortsett fra trommer selv. Trommene ble spilt inn i Taakeheimen Lydrike med den fantastiske Morten Øby bak spakene. Resten av plata er spilt inn i en leilighet på Kringsjå, på småbruket til Uno og Elida (Team Me headquarters avd Flisa), kulturhuset i Elverum, i Våler kirke og i kulturhuset på Flisa, også hadde vi en kveld med gitarpålegg i studioet til Marius Ergo i Oslo. Det har vært en spennende prosess og man har lært veldig mye av å gjøre så mye selv. Vi har jo alltid produsert det meste selv, så man begynner jo å få en del erfaring når det gjelder innspilling som kommer godt med. Men helt seriøst, vi har ikke vassa i fett og dyrt stæsj liksom. Jeg tror vi har spilt inn rubbel og bit med 3 forskjellige mikrofoner, et lydkort og en datamaskin, i tillegg til et hav av effektbokser, synther og gitarer da, forteller Marius.



You don’t say no to Dave

Selv om Elverums-bandet står for det meste av produksjonen selv, har de også hentet inn et lite stjerneteam på miksing og mastring. Darrell Thorp og Emily Lazar har tidligere jobbet med artister som Foo Fighters, Radiohead og Coldplay.

- Hvordan kom dette samarbeidet i stand?

- Det var Asbjørn fra plateselskapet som spurte oss om det kunne vært en bra match å prøve Darrell Thorpe på miks. Og vi bare, jaja, lett! Vi bestemte oss for å spørre om han kunne tenke seg å prøve en låt først. Det ville han, og etterpå spurte han faktisk om å gjøre hele skiva. En ære! Plateselskapet ble med på å bla opp gryn, og deretter begynte en fantastisk prosess mellom meg og Darrell via emails. Flere av miksene satt på tredje forsøk, noe som er ganske uvanlig, så det var en fryd å jobbe med en så seriøs, ydmyk og skilla person.

En liten pause i arbeidet ble det riktignok, og det takket være selveste Dave Grohl, frontfigur i Foo Fighters.

- Jeg husker godt at det ble et 3 ukers opphold i miksingen, fordi Darrell hadde blitt ringt opp av Dave Grohl og ville ha han med på en innspilling. Haha. "You don’t say no to Dave", stod det i en email. Han spurte ydmykt om det var greit at vi tok noen uker fri fra miksing, og jeg sa selvfølgelig ja, mot at han måtte hilse til Dave fra meg. Det ble visstnok gjort. Det er det nærmeste jeg har vært Nirvana noen gang. For en 90s kid som meg, er det ganske rått.

På tur med familien igjen

I år kan Team Me feire 10-årsjubileum som band.

- Det har vært en reise for sure. Haha.

- Ingen av oss visste hva vi hadde i vente da vi slapp den skiva. Ingen av oss hadde engang vært på en Europa-turné før. Den plata fikk oss rundt i verden. Den plata fikk oss til fuckings Tokyo liksom, og alle opplevelsene som kom ut av turneringen på den skiva definerte oss som mennesker. Det var jo barndomsdrømmen som faktisk gikk i oppfyllelse det der. Jeg får frysninger av å tenke på det, og tror det er lettere for oss alle å sette pris på alt det ville som skjedde nå i etterkant, enn hva det var når man stod midt oppe i det. Det var mange inntrykk og man rakk liksom aldri å prosessere tingene, det var nok der det gikk litt skeis, spesielt for meg personlig. Men altså, tanken på at man har laget en plate som står igjen som noe mange husker og fortsatt setter pris på, har jo så klart en veldig veldig stor emosjonell verdi for oss alle.



Nå skal bandet på Norgesturné. I morgen kveld spiller de på Rockefeller. Lørdag 2. april avsluttes turneen på Byscenen i Trondheim.

- Først og fremst skal det bli deilig å vise frem hva man har skrapt sammen av ny musikk denne gangen, samtidig er det viktig for oss å vise at vi er et band som turnerer og gir ut skiver igjen. Og så er det veldig fint å være sammen på tur med "familien" igjen.

- Til slutt: Vi synes det er gøy å lese musikktips fra artister vi liker. Hvilken låt var den forrige du/dere hadde på repeat?

- Silversun Pickups - Cannibal!