F.v. Kenneth Simonsen, Vidar Vang, Gaute Fredriksen og Raymond Jensen. (Foto: Julia Naglestad)


I 2002 slapp Vidar Vang sitt debutalbum, Rodeo, sammen med barndomsvennene fra Bjerkvik - bassist Gaute Fredriksen, gitarist Raymond Jensen, trommis Kenneth Simonsen samt produsent Cato Salsa Thomassen. To år etter kom oppfølgeren Stand Up Straight, før samarbeidet ble avsluttet i 2005. Siden den gang har Vidar Vang gitt ut flere kritikerroste soloalbum. De andre bandmedlemmene har vært delaktige i kjente bandprosjekter som My Midnight Creeps, The Dogs og The Devil & The Almighty Blues – for å nevne noen.

Nå har hele gjengen endelig funnet sammen igjen på albumet som har fått tittelen Vidar Vang & Bandet. Albumet markerer også Vangs 20-årsjubileum som plateartist, og blir hans 14. album i rekken.

- Våren 2020 ble "gamlebandet" samlet igjen. Hva var bakgrunnen for at gjenforeningen skjedde akkurat da?

- Etter at jeg og Bandet endte samarbeidet tilbake i 2005, så har vi nokså jevnlig snakket om at vi måtte gjøre noe igjen en dag. Vi har alltid kjent på at vi ikke fikk fullført noe – laget et album til vi hadde i oss. Så lysten har vært der, men så skulle det passe inn med andre prosjekter, familieliv og alt annet. Og så gikk årene, forklarer Vidar Vang til Musikknyheter.

- For min del har ønsket om å gjøre noe med Bandet, en gjeng, igjen, også vokst over litt tid. Det å være soloartist kan være svært befriende, men også en litt ensom ting i perioder. Da jeg avrundet en lang soloturné etter Mann fra nord høsten 2019, kjente jeg litt ekstra på det. At nå ville jeg spille med noen. Gaute, som jeg skriver med, var også viktig i denne prosessen – med å åpne døren for Bandet igjen. Og fra vi kom sammen, med noen kassegitarer i stua til Raymond har det egentlig bare rullet på, naturlig og uten stress.



Knall fra første stund

Allerede på den første øvingen ved Helt Vilt Studios hos Cato Salsa kjente de at den musikalske kjemien fortsatt var der. Ja, kanskje enda bedre enn den var på begynnelsen av 2000-tallet. De bestemte seg for å gå for et dobbeltalbum – med alt fra akustiske viser til rå rock, og mye annet innimellom.

- Alt startet med en idé om en litt rootsa EP. Vi tenkte det var noe vi kunne få til, i alle fall som en start; en test på om dette ville funke. Vi booka derfor en langhelg i studio på Filtvet hos Cato Salsa, vår faste produsent siden «Rodeo» i 2002.

- Jeg og Gaute hadde laget fire sanger vi hadde tro på, og øvingene med Bandet var knall fra første stund. Men, vi visste jo ikke helt hvor vi stod før vi kom i studio – om vi var bra. Det var derfor en spent gjeng som skulle høre tilbake Bære gjør nå etter første take. Men, det ble med det taket. Den satt – og den åpner albumet. Og slik fortsatte det, med de andre sangene også. Alt kjentes lett, og naturlig. Og vi hadde det utrolig artig sammen.

- Så den helgen på Filtvet gjorde det klart for oss at dette ikke kunne stoppe her. Vi måtte gjøre mer. Og siden jeg hadde masse ideer og sanger liggende, og Gaute også hev seg på, var det bare å booke helg to og klargjøre fire sanger til. Da hadde vi jo et album, tenkte vi.

Åtte dager live i studio

Da den helgen nesten overgikk den første, så booket de en tredje helg – og det var også da de begynte å ane konturene av et dobbeltalbum.

- For spennet i sangene var stort. Vi har vokst opp med å høre på mye forskjellig musikk – der en låt av Jim Reeves gjerne ble etterfulgt av en låt av Metallica på C60-kassetten. Vi har alltid også vært mest opptatt av å lage låter, gode melodier og tekster – så det avgjørende ble om vi kjente at vi hadde 16 gode nok sanger til et dobbeltalbum. Og det hadde vi. Da ble den fjerde, og siste helgen booket.

- Og Cato, som er helt magisk flink på å få oss til å låte bra – har vært utrolig viktig for oss også denne gangen. Han er en produsent som skjønner oss, og blir med oss til alle de hjørnene av rommet vi ønsker å gå. Så er vi jo ekstra heldig med at Cato er sammen med Thea (Thea & The Wild) – og med en så fantastisk vokalist bare 5 meter fra studiodøren, så ble Theas stemme også med på, og veldig viktig for albumet. Hun korer nemlig på så å si alt, sammen med resten av Bandet.

Dobbeltalbumet ble spilt inn i løpet av åtte dager, live i studio.

- Det er noe vi synes er litt ekstra kult. At vi fikk fanget fire stykker som spiller i et rom sammen – samtidig. Vi var forberedt da vi kom, spilte inn sangene – og dro, hehe. Og vi har vel aldri hatt det så artig i studio før heller – sammen med Cato og Thea. God mat, god drikke – og god musikk. Trenger ikke så mye mer da.

Vidar Vang & Bandet fotografert utenfor hjemmestudioet til Cato Salsa på Hurumlandet. (Foto: Julia Naglestad)


Veien videre er åpen

Vidar Vang kan se tilbake på en innholdsrik karriere. Han begynte å skrive låter i tenårene og ga ut det selvfinansierte albumet Blue i 1998. Etter det Spellemann-nominerte debutalbumet Rodeo, har det gått slag i slag med både engelsk- og norskspråklige albumutgivelser. Det forrige soloalbumet hans Mann fra nord kom ut i 2019.

- At 20 år har gått er egentlig helt fint. Det har jo skjedd mye på dem, også utenfor musikken. Jeg sliter lite med alderen, og tenker at jeg stadig får mer å skrive om.

- Men, at det er blitt 14 album er nesten litt rart å skrive. Da jeg jaktet min første platekontrakt på slutten av 90-tallet, og landet den med EMI i 2001, tror jeg ikke at jeg tenkte lenger enn til å få laget ett album - «The album». Og det ble jo «Rodeo», en plate jeg fremdeles holder høyt i katalogen. Men, så er det noe med at når hodet er tømt, så åpner det seg plutselig plass til nye ting. Og så har det bare rullet på – gang på gang. Ting har jo så gått opp og ned, stang inn og stang ut – men, det gjør det jo for alle her på jorden. Livet som låtskriver og artist ligner nok forbausende mye på alle andres liv. Heldigvis, vil jeg si – som sangskriver.

- Jeg har vært utrolig heldig å få spille og jobbe med mange flinke musikere og aktører i musikkbransjen, men kanskje viktigst; bra folk. Jeg har fått holde på med det jeg liker aller best, og det jeg føler jeg kan – det å skrive sanger, og fremføre dem.

- Så har jeg jo laget musikk både på engelsk og norsk, og det å gå norsk er noe jeg er veldig glad for at jeg gjorde tilbake i 2013. Det åpnet noen nye muligheter, og tente en ny gnist i meg som sangskriver.
Veien videre er åpen, nærmest blank – og jeg tenker å holde på med dette til jeg stuper.

Ta et gjenhør med låten Under Six Strings fra debutalbumet her:



Øver steinhardt

I begynnelsen av juni spiller Vidar Vang og gamlebandet også sin første konsert sammen på 18 år. Releasekonserten foregår på Krøsset i Oslo fredag 3. juni.

- Det å skulle stå på scenen igjen med Bandet kjennes nesten litt likt som da vi debuterte tilbake i 2000. Vi er like spente på om det kommer noen, og på hvordan det kommer til å gå. Men, vi øver steinhardt, og skal være klare. Vi har i så måte store forventninger til fine kvelder med publikum, og gleder oss veldig til å presentere sangene fra albumet vårt fra scenen. De er jo skapt for den, og spilt inn live – så det bør funke.

- Jeg har jo heller ikke spilt med andre musikere fra scenen siden 2015, da vi turnerte med et vilt syvmannsorkester på det første norskspråklige albumet mitt, Vårres egen lille krig. Jeg har de siste syv årene trålet landet rundt med kassegitar og historier – og selv om jeg elsker akkurat det formatet, så skal det bli godt å endelig plugge i Telecasteren - og spille rock igjen.



- Blir det mer samarbeid med bandet enn dette albumet fremover?

- Det vet jeg eller vi ikke, men jeg klarer ikke å se for meg at samarbeidet med Bandet stopper her. Ikke etter den prosessen og det albumet vi nå har laget sammen. Det har vært for artig, og kreativt givende til at det kan skje. Men, hva vi gjør – eller når, det vet jeg eller vi ikke. Det avhenger av mange faktorer.

- Vi er jo barndomsvenner, og mistet jo ikke kontakten i 2005 da vi sluttet å spille sammen. Så det gjelder å finne en vei videre som passer alle der vi er i livet nå. Hele prosjektet rundt dette albumet har vært lagt opp etter den tankegangen, og det tror jeg er nøkkelen til at vi har det så kult med dette nå.

Bruce om våren

Vidar og bandet kom litt sent til festivalbordet i 2022 etter pandemien.

- Men vi håper og tror at vi skal spille liv i dette albumet til godt over sommeren 2023 – og at vi vil gjøre festivaler neste år. I år har vi foreløpig satt noen releasekonserter før sommeren, og til høsten blir det flere. I tillegg kommer jeg nok til å spille en del akustisk innimellom også.

- Det er mye bra norsk musikk om dagen. Hvilke andre norske artister mener du man bør følge med på?

- Helt enig, det er masse bra! Jeg er også veldig glad i, og ivrig på å følge med. Fra toppen av hodet kan jeg nevne at jeg de siste ukene har vært innom Röyksopp, Dig Deeper, Sondre Justad, Brenn, Sigrid, Geir Sundstøl og Vilde Bye. Sistnevnte er lysår foran bl.a meg når det kommer til sangskriving og alder, så henne blir det spennende å følge.

- Og hvilken var den forrige låta du hadde på repeat?

- Jeg har kanskje ikke så mange enkeltsanger på repeat, men om våren hører jeg alltid en del på Tunnel of love-albumet til Bruce. Det bare er noe med det albumet som passer med våren for meg. Og da hender det at jeg gir Walk Like a Man en runde ekstra når den kommer. Det er noe med linjene i den sangen som treffer meg hver gang. Så legger jeg til Children of children med Jason Isbell som B-side, om jeg får lov.