Foto: Hogne Bø Pettersen


Det er snart 17. mai, men Tromsø har de siste dagene hatt godt gammeldags snøfokk. I dag er det derimot regn, og jeg må småløpe gjennom Nordens Paris for ikke å bli helt gjennomvåt. Jeg rekker akkurat å få tørket meg litt, og få tatt fram PC og oppptaker i det Aggie "Frost" Peterson kommer inn, fra en av sine mange jobber. I dag har det vært jobb med Arktisk Filharmoni.

Aggie vokste opp i Tromsø og ble fort involvert i byens vitale miljø for elektronisk musikk på midten av 90-tallet. I samarbeid med bl.a. Rune Lindbæk og Torbjørn Brundtland (Röyksopp, Alania og Those Norwegians) laget hun debutalbumet Bedsit Theories (1998) hjemme i Lindbæks leilighet. Platen besto av melodiøs pop basert på elektroniske komp og Petersons tandre stemme. Sporene City Lights, Close to You og coverlåta Clouds Across The Moon ble mye spilt på radio. De to sistnevnte gjorde det også bra på VG-lista.

Blitt voksen


Utover 2000-tallet ble det mer musikk, kombinert med programlederjobb i U på NRK, og flere plateutgivelser og ulike musikk- og kunstprosjekt. Så ble et mer stille, men hun er ikke enig i at hun har vært helt usynslig da mitt første spørsmål er:

– Dette er første plate på ti år fra deg. Hvor har du vært?

– Sist var i 2012, ja. Da ga Per og jeg ut en Frost-plate. Det var litt artig at Dagbladet skrevet «plutselig er hun tilbake». Jeg har jo spilt litt konserter og sluppet noen låter og jobbet en del, men mest her i nord. For man blir jo gjerne i sin egen boble der man er. Så det enkle svaret er at jeg har fått meg jobb i Arktisk Filharmoni, skaffet meg plass å bo, fått barn og blitt litt voksen. Jeg har også laget musikk til teater og andre ting, men jeg har ikke vært aktiv som artist. Samtidig klarer jeg ikke å la være å lage musikk. Det har jeg gjort hele tiden.



– For det er musikken som er lidenskapen?

– Ja, det er jo det. Jeg tenker at jeg er musikknerd, og jobben min i Arktisk Filharmoni er jo også musikkrelatert. Så jeg har hele tiden vært omringet av musikk og det har vært veldig inspirerende å lære om klassisk musikk. Da jeg var yngre hadde jeg en farfar som var ekstremt glad i klassisk musikk. Hver ettermiddag hadde han en stund i lenestolen hvor han bare satt og lyttet til klassisk musikk, så jeg hadde i tankene at når jeg ble voksen skulle jeg lære meg mer om den type musikk.

I tillegg har hun tilgang til profesjonelt studio på Tvibit, midt Tromsø sentrum, hvor den gamle brannstasjonen var. Her har de studio i tillegg til utstyr og rom for film, multimedia og kulturaktiviteter.

– Der sitter jeg jobber når jeg ikke er på den andre jobben. Og det er flott å kunne sitte der og jobbe sammen med andre musikknerder. Vi har åpne dører og kan snakke sammen og høre på hverandres ting og låne synther og sånn. Det er tipp topp standard, så vi er veldig heldige som har dette midt i byen.

Med kostymer


– Hvor lenge har du jobbet med det nye albumet Perlemor?

– Jeg har jobbet med å skrive enkeltlåter over flere år. I flere år har jeg holdt på med låtskriversamlinger, men så har enkelte låter blitt mer sånn «å, denne har jeg lyst til å beholde selv» og gradvis ble det nok til et album. Så de tre siste årene har jeg jobbet konkret mot plateutgivelse, men en del av låtene ble også skrevet i årene før det.

– Dette er ikke bare en plate, det er også et såkalt multimedieprosjekt?

– Ja, det er et litt større prosjekt. Jeg liker godt å jobbe visuelt og er veldig opptatt av fargekoder, filmreferanser, foto og musikkvideoer, og derfor hadde jeg lyst til å innlemme låtene med et visuelt uttrykk. I tillegg har tekstene i låtene mellomtekster med monologer, som binder alt sammen. Så under Festspillene i Nord-Norge i juni skal vi vise en forestilling. Da skal jeg jobbe med en scenograf Lea Basch.

Med på laget har de lysdesigner Kyrre Heldal Karlsen.

– Tanken er å bruke alle de elementer som jeg har samlet opp via videoer og foto opp gjennom de to siste årene. Dette skal vi sette sammen til en forestilling. På en måte blir det konsert, men vi får også det tekstlige og visuelle imellom.

– Og da er du på scenen?

– Ja, sammen med alle disse elementene, samt kostymer.

Aggie Frost i paviljongen i Tromsø sentrum. Hun ser til sin venstre, og ut av bildet. I bakgrunnen ser vi Ishavskatedralen på andre siden av sundet og foran ser vi Tromsø sentrum

Foto: Hogne Bø Pettersen


– Er det kun for festspillene, eller ønsker du å turnere med dette?

– Jeg har lyst til at vi skal ha premiere på festspillene. Og så ønsker jeg å kunne framføre det andre plasser. Det passer kanskje ikke så godt på en festivalscene. Da passer det nok bedre på plasser som Harstad kino, hvor vi har premieren. Det er et nydelig sted for en slik forestilling. Så det passer nok best på små teaterscener eller gamle kinoer. Det hadde vært kult og reist rundt i Norge og framført det på slike gamle vakre kinolokaler.

En femme digitale


– Du ga ut enkeltlåter i små drypp før hele platen kom. Du har beskrevet det som å gi ut kapittel for kapittel i en bok. Hva la du i det?

– Hver låt handlet om litt forskjellige ting. Det er litt livsknirk i hver låt, he he. Så binder vi låtene mer tekstlig sammen på forestillingen. Så det er en hovedperson og et alter-ego, som er en dame som drømmer seg bort. Hun bedriver litt flukt fra hverdagen for å komme bort fra alt styret i hverdagen. Så da drømmer hun seg bort i filmer og reiser til New York og klakkende hæler og rosa farger.

– Og da må jeg spørre: Hvor mye av denne karakteren er det i deg?

– Jeg føler hun damen er en femme digitale. Det er nok mitt alter-ego på en måte. Jeg har en vane med å flykte ut i film og musikk, det er min livbøye i alt kjøret. Å se på film og være i studio med musikken min. Og jeg elsker mote og populærkultur. Så i dette prosjektet løfter jeg fram at vi trenger populærkultur for å orke hverdagen. Det er viktig! Det er et godt hvilerom, både når man har det vanskelig og ellers. Bare tenk på pandemien. Vi hadde jo blitt gale om vi ikke kunne tapt oss i musikk, podcaster, film og serier. Så det har en stor verdi.

Men Aggie sier at det også er noe problematisk med det.

– Dette gjør at vi streber mot det perfekte. Så det er en kombinasjon her som gjør at det er fascinerende.

– Hvis du skulle sette deg ned for å flykte, hva ser Aggie Frost på av TV og film?

– Det roper jeg ut i den ene låten på albumet, Film. Så vi kan ta de, he he. Jeg har drevet på og sett dem på nytt igjen, disse gamle filmene jeg vokste opp med. Jeg var nysgjerrig på om de fortsatt var bra, og mange av dem står seg overraskende bra, selv om jeg ser på dem med et annet blikk en da jeg var tjue.

– I tillegg til musikk og teater så er Perlemor også et smykke, så jeg.

– Mm, jeg har det på meg nå. Dette er et samarbeid med noen gullsmeder og designere her i Tromsø som heter Wabi Sabi. De har et nydelig lite studio borte i gaten her, ved Mack-bryggeriet. Dette er jo perlemorsmykke, og det symboliserer at når man blir voksen så skal man liksom framstå så proff. Men når du selv blir voksen, så skjønner du jo at egentlig vet ingen hva holder på med, he he. Så dette er en talisman over at man lærer underveis, gjør man en feil så får man et klapp på skulderen, for det er ingen fasit. Man støter på utfordringer og problemer som foreldre som man ikke har noe som helst peiling på og da må man bare hoppe i det og gjøre det beste ut av situasjonen. Selv har jeg vært i situasjoner hvor jeg har måttet fikse opp i ting jeg i utgangspunktet hadde null peiling på.



Hun tror mange får slike utfordringer, som man i utgangspunktet ikke hadde noe forutsetning for å håndtere, og at man må da be om hjelp, finne ut av ting og være så proff som man kan.

– Og da føler jeg meg som perlemor. At jeg er litt skjør, men at man forsøker å holde fasaden som voksen.

Mer ekte på nord-norsk


– På det nye albumet synger du på dialekt. Det har blitt en trend de siste årene, og mange sier at det føles mye mer ekte ut. Er det slik for deg?

– Ja, og mange av de yngre artistene som synger på dialekt har vært en stor inspirasjon for meg. Spesielt siden de synger med sånn innlevelse. I Sverige har de alltid gjort det. Mens vi i Norge har syntes det har vært kleint med å kjøre på med svulstige setninger og masse innlevelse på eget språk og dialekt, så har svenskene hatt null skam, he he. Da jeg holdt på tidlig på 2000-tallet, så syntes jeg sånn var utrolig døllt og kleint. Det var bare visesang og kor som holdt på sånn. Ikke noe galt med det, men det var ikke der vi og de jeg lagde musikk sammen med var. For oss var det rett og slett ukult. Og så kommer disse yngre artistene og har laget et eget uttrykk av det, forankret i det norske og på dialekt.

Aggie sier at en annen ting som også er annerledes nå er at man før i tiden var langt mer opptatt av sjanger enn man er i dag.

– Da kunne man ikke like det og det, men i dag krysses sjangrene på helt andre måter. Litt sånn som de alltid gjort i Sverige. Jeg tror Tungtvann var det første som klarte å levere hiphop på norsk med troverdighet, det syntes jeg funket.

Akkurat som artister som Sondre Justad har sagt mener hun at det føles helt unaturlig å skulle synge på engelsk nå.

– Spesielt siden jeg basert i Nord-Norge og det er her jeg jobber mest, så ville det å synge på engelsk bare være rart. Da man reiste rundt i gamle dager, på klubber og sånn, så var det mer relevant å synge på engelsk.

Flere av låtene på Perlemor har vært testet ut foran publikum hvor hun også følte det var riktig å synge på nord-norsk.

– Jeg har reist litt rundt de siste årene og holdt mikrokonserter. Under pandemien for to år siden hadde vi konserter hvor det var lov med maks 30 i salen. Og da fikk jeg testet materialet ut. Og det var svært hyggelig å synge på norsk. Folk kom også å sa til meg at de lyttet på en helt annen måte og tok det mer innover seg enn dersom jeg sang på engelsk. Så derfor har jeg denne gangen lagt vokalen mer fram i lydbildet, for å få fram tekstene bedre. Jeg har rett og slett turt å ta mer plass. Før mikset jeg gjerne vokalen mer inn i musikken, mens nå er det mer singer-and-songwriter over det, bare at det er elektronisk.

Aggie Frost står foran kiosken Raketten i Tromsø, som nå er en pub. Det ere et bitte lite hus, med et vinud hvor folk handler. Hun står med hendene i kors og ser rett på oss med et bestemt blikk

Foto: Hogne Bø Pettersen

Kari Bremnes


Vi diskuterer etter dette litt om Frost og måten vokalen der hørtes ut som hun sang gjennom en telefon og hvordan vokal ofte prosesseres innenfor elektronika-sjangeren og glir mer i ett med den andre instrumenteringen.

– Så derfor er dette med å komme mer i front med vokal og tekst nytt for meg. Og jeg hadde neppe turt det om det ikke var for de andre norske artistene som har gått foran med et godt eksempel. For nå er det mange som gjør det.

– Det har du rett i, og mange av de yngre nord-norske artistene som gjør det drar fram Kari Bremnes som ei de har latt seg inspirere av der.

– Ja, og er ikke det utrolig artig? Jeg har aldri hatt et sterkt forhold til musikken hennes. Hun er en ekstremt kul dame da, men jeg har aldri vært dypt inne i musikken eller tekstuniverset hennes. Og det er nok fordi det er en litt annen generasjon, det har vært en del hav og båter og ting jeg ikke helt kunne relatere meg til. Men i dag når jeg har blitt mer voksen kan jeg mye lettere sette meg inn i det. Det var noen som kalte meg for en moderne Kari Bremnes.

– Ha ha. Herlig. Jeg intervjuet henne for noen år siden, og da snakket vi om at hun har jo blitt mer og mer elektronika med årene.

– Ja, det har hun! Det har jeg hørt på de siste utgivelsene. Og hun forteller historier om livet. Det syntes vi på slutten av 90-tallet og 00-tallet var flaut. Vi sang bare om å gå på klubb og den type ting. Nå skjønner jeg hvor kul hun er. Hun er helt dronning!

Vi dreier samtalen tilbake på det nye albumet.

– Min personlige favoritt på det nye albumet er Stille. Den tenkte jeg var litt Kari Bremnes-aktig.

– Den skrev jeg da det var lockdown. Da var det mørkt, regn, kaldt og tomt i gatene da jeg gikk turer på kvelden. Og så er det gjerne slik at man ikke snakker om det når man har det tøft på et eller annet vis. Man ønsker ikke å bry andre, man håper det skal gå over og så blir det en veldig høy terskel før man ber om hjelp. Så låten handler kanskje om det at en sånn stillhet kan gå over i depresjon. Det er uklart når det kan bli for mye av det. Så den handler om ting vi ikke snakker om.

Amerikansk klassiker


Aggie har også gjort en nord-norsk utgave av amerikaneren Tom Paxtons I Give You The Morning, i form av Gir dæ min morra – mest kjent i Norge i Fred Åkerstöms svenske oversettelse.



– Du gjorde den veldig annerledes, synes du det er poenget med en cover-låt, at den må presenteres helt annerledes?

– Ja, og den har jo vært covret av mange. Ikke minst har Håkan Hellstrøm en glimrende versjon. Så dette var mitt elektronika-trubadur-øyeblikk, haha. Jeg tror jeg blitt bedt om å synge den i bryllup, for det er jo en nydelig sang. Så da ønsket jeg å lage min egen vri, med cello som er badet i effekter og mange varme synther. Og så la jeg på mange lag med vokal, og elektroniske lyder, slik at jeg gjorde det man bør gjøre på en cover: Å lage sin egen variant.

– Låten Tidløs er i et litt annet spor enn de andre mer nedpå låtene på plata, nesten et EDM-spor, fortell litt om den.

– Ja, den er kanskje litt strammere, det er sant det. Nå er det to versjoner av den, du tenker på originalen, den som er på platen nå, og ikke klubb-remiksen som også ligger ute? Den har blitt veldig populær og ligger øverst. Men også albumversjonen er mer polert, og den har vært ute på singel og har vært spilt litt på radio. Jeg er litt allergisk for veldig polert musikk, så denne er akkurat i grenseland. Den har jeg skrevet sammen med elektronikaduoen Snö fra Tromsø. Det er en av låtene som kom ut fra disse låtskriversamlingene. Live spiller jeg den i en litt mer nedpå versjon, så den kan dras i ulike retninger.

Mangler damer som produserer


– Har du gjort alt selv på dette albumet?

– Jeg har programmert all musikken, jeg har sunget alt, jeg har tatt opp instrumenter og produsert og arrangert alt sammen. Alle låtene er skrevet sammen med ulike musikere, artister og låtskrivere. I tillegg er det to cover-låter. Melodi er skrevet sammen med Kjetil Holmstad-Solberg i Violet Road. En del av poenget med låtskriversamlingene var at vi skulle blande artistene på tvers av sjangre, og to av låtene har sitt utspring fra det.

Ektemannen Per har levert loops med trommer på to-tre låter, som hun så har redigert etterpå.

– Det som er artig er at krediteringslisten på albumet står det «Beats: Per Martinsen» Og da sier Per til meg at «Du må ikke skrive ‘beats’, for da tror de at jeg har laget hele kompet!, og det har jeg ikke.» Og det har jeg jo sett i anmeldelser at de skriver «hun har gjort mye selv, men…» Så jeg føler at jeg fortsatt hele tiden må bevise hva jeg har gjort, til tross for det som står i krediteringslisten. Og Per blir forbannet når folk sier at det er han som har produsert og laget alt kompet.

Nærbilde av Aggie Frost. Hun holder hånden opp og lager en skyggeeffekt på ansiktet sitt, slik at ansiktet er delvis skult. Hun står i gult lys

Foto: Rune Stokmo



Hun sier det er Per som har oppfordret og presset henne til å produsere selv. Miksen er gjort av Lars Audun Sandness (Poppa Lars).

– Han sitter i samme etasje som meg, så det er kort vei. Men jeg er altså produsent og programmerer alt i Logic. Og det må tydeligvis understrekes veldig, veldig mye sterkere. Jeg trodde ikke det var sånn lenger, men det er tydeligvis det for oss kvinner.

Etter litt googling av kvinnelige produsenter fant hun ut at det er kun 2-4% av alle heltidsprodusenter som er kvinner.

– Det er mange som gjør sånn som meg som står på scenen og gjør alt selv med elektronikk, men de som produserer album er det svært få av. Derfor er det viktig at vi snakker om dette, slik at vi kan oppfordre kvinner til at de bare må ta å gjøre det. Det har lett for å bli slik at jenter sier at de kan gjerne lage en demo, men noen må gjøre det ordentlig, og da blir det en mann som får jobben.

Hun understreke at hun ikke dermed mener at en absolutt må produsere selv.

– Det å involvere utenforstående kan gjerne utfordre musikken din, og lage en litt annerledes sound.

Arktisk Filharmoni


– Du har også strykere med på albumet, er det kolleger fra Arktisk Filharmoni?

– Ja, vi har et prosjekt kalt Strings Attached, hvor nord-norske artister kan søke om å få Arktisk Filharmoni med på to av låtene sine. Dette skjer hvert år, og det koster ikke artistene noe.

Journalisten hever øyenbrynene litt.

– Jeg søkte på helt vanlig måte, slik som alle andre, altså, forsikrer Aggie.

– Men siden jeg er nært vet jeg jo godt når søknadsfristene er. Og det er 5-6 artister hver gang. De fleste som er på et profesjonelt nivå, har veldig god sjanse for å få bli med. Men det er et tips for alle nord-norske musikere å følge med på den fristen. Du må også få skrevet et arrangement, i mitt tilfelle var det Aleksander Aarøen Pettersen, og så må du ha kompet på låten klar, slik at de kan bruke det når de spiller inn orkesteret. Innspillingen skjer på Tvibit i Tromsø.

Tvibit drives av Tromsø kommune, mens Arktisk Filharmoni eies av Bodø og Tromsø kommune, samt staten. Det er mange artister som har benyttet denne muligheten til å få lagt på strykere.

– Det er gull! Før måtte man reise til Øst-Europa for å få spilt inn slikt.

Det berømte Tromsø-miljøet


– La oss hoppe tilbake til 1997-1998 og prosjektet Frost. Fortell litt om den tiden.

– Vi var så unge! Da satt vi bare på gutterommene til Torbjørn (Brundtland), Ole (Johan Mjøs) og en gjeng. Da var det guttene som styrte showet. De bestilte utstyr og synther og lagde loops. Jeg begynte med å synge og lage melodier oppå. De spilte det inn på kassett, som jeg tok med meg hjem, og så satt jeg og sang ideer oppå loops. Dette sang jeg inn på en diktafon, på en minikassett.

Hun begynner å le av det minnet. Vi har kommet langt siden den gangen, teknisk.

– Og så dro vi i studio og sang dette inn. Eller, studio var jo gutterommet. Og så fikk vi låne Brygga studio, som var et radiostudio, så det ble proffere etter hvert. Og på første Frost-albumet var vi til og med i studio hos Stargate i Trondheim og spilte inn et par låter.

Hun sier det var en fin tid. Og siden ingen hadde barn eller familie, så hang vennegjengen sammen som en familie og bare hørte på musikk og var helt oppslukt av det.

– Nå er det veldig annerledes. Det er ingen som har tid til å sitte sammen i timevis på kveldstid lenger. Nå sender vi filer på Dropbox, he he. Det er kanskje litt mer ensomt. For vi var jo en sammenspleiset gjeng, spesielt opp mot og inkludert på førstealbumet. Så begynte Per og jeg å jobbe sammen og det ble en duo med oss to. Og så ble vi en ekte familie!

Elektronika-miljøet i Tromsø var slik at man hørte på hverandres ting, testet materiale på klubb, remikset hverandres låter og hadde det Aggie beskriver som et koselig miljø.

– Det består den dag i dag, man driver fortsatt på sånn er i Tromsø.

Skuespillerinnen Aggie


Det er vanskelig å livnære seg kun av musikk i disse dager, og vi begynner å snakke om hvor mye musikk som egentlig kommer ut, og hvor vanskelig det er å nå fram med det man gir ut. Derfor har Aggie Frost foten innenfor mange ulike områder i kulturlivet.

– Jeg har vært med i en rekke filmer og tv-serier. Jeg har også jobbet som programleder og skuespiller i NRK på tidlig 2000-tall, men har aldri hatt det som karriere. Men her i nord skjer det mange produksjoner, og noen ganger kommer de fra utlandet. Så jeg var nylig med i en finsk TV-produksjon, og har vært med tysk film og norske filmer som Den 12. mannen. Ofte trenger dem noen som skal spille en mor eller noe sånn, og så går jeg på casting, og så blir jeg med, he he. Det er veldig artig, og jeg er gjerne med om det passer seg.

Aggie Frost sitter på en benk i Paviljongen i Tromsø sentrum. Hun ser til siden og har beina i kors. Hun holder hendene på det forreste kneet og har håndvesken litt lenger bort på benken

Foto: Hogne Bø Pettersen


Hun sier at film er et fascinerende maskineri siden det er så stort med så mange involverte.

– Det tar gjerne flere år med jobbing for å få det realisert. Det er ide, planlegging, skriving, filming, regi, klipping og så videre. Det er veldig fascinerende å være med på.

Karrieren har fulgt barna


Hun har også vært aktiv med scenekunst og annen frikunst, men sier den karrieren har fulgt livsfasene hennes.

– Det meste jeg har gjort der har fulgt alderen til ungene mine. Da jeg hadde baby lagde jeg babykunst, og da fikk jeg litt større barn lagde jeg barnedisco og musikk til barneteater om kjønnsidentitet og slikt. Så det har fulgt oppveksten til ungene. Jeg har også jobbet med en danseforestilling som heter Erik som skal turneres med i høst. Det er dansekunstner Silje Solheim Johnsen som har satt opp den med sin bror. Det er et veldig fint prosjekt. Også er jeg litt DJ. Jeg føler at jeg gjør ting hele tiden.

Hun sier hun blir fort lei av å gjøre det samme hele tiden.

– Så hver gang jeg spiller live endrer jeg litt på settlisten og måten jeg gjør det på.

I tillegg til å turnere med Perlemor som en forestilling vil det også bli mer regulære konserter.

– Men det er så mange som skal turnere nå etter ikke å ha kunnet gjøre det på to år. Så det blir nok mer spredte konserter. Jeg skal ikke på noen festivaler i sommer, for eksempel. Og så har jeg jo vært borte lenge, så jeg får se hvilke muligheter som dukker opp. Om folk har lyst til å høre meg live, he he. Burde jeg fått meg booking-byrå, kanskje?

Om hun drar på turné, så skal hun være alene på scenen.

– Jeg står alene med mine elektroniske dingsebomser for å vise at jeg gjør det. For dersom man har et band, så tror folk at jeg bare synger, at bandet gjør resten. Men nå vil jeg ha et one woman show. Det er et statement!