- Jeg flippet da jeg så det, det var ekstremt stas! Jeg ble rørt og veldig, veldig glad, forteller Rick aka Eirik Aas Grove til Musikknyheter.no.
- Jeg har fulgt med på den lista de siste årene, og det er alltid gøy å se hvem som kommer på den. Hadde noen fortalt meg at soloartisten Rick Grove skulle komme høyt på den, så hadde jeg ikke trodd dem. Ordentlig fin liste med artister og jurymedlemmer i år altså! Good stuff Musikknyheter.
Nå er også debutalbumet Reasons ute, som talentfulle Rick har produsert sammen med Mikhael Paskalev. Stavanger Aftenblad har allerede trillet en sekser på terningen, og kaller det en av årets beste debuter.
Selvtillitsboost
Det hele startet i 2020, da Rick skulle gå siste semester i Utøvende Rytmisk Musikk på NLA-høgskolen i Oslo. Han spilte gitar i bandet Wingdings og var ellers opptatt med å øve med en artist som skulle spille på by:larm.
- Min eneste relasjon til Mikhael Paskalev var at jeg hadde lagt han til som venn på Facebook etter at jeg hilste på ham på by:larm i 2016 fordi jeg var fan. Sånn var livet, og det fantes ikke noe sånt som Rick Grove - the artist, jeg var bruks-gitaristen Eirik Aas Grove.
Samtidig syntes han at livet som frilansgitarist kanskje ble litt klaustrofobisk for ham. I tillegg hadde han laget noen låter på egen hånd som ikke passet inn i bandprosjektene hans.
- Jeg var litt nysgjerrig på hva jeg skulle med disse låtene som ikke passet i bandene jeg var i. Det var ikke sånn at jeg fikk til å legge dem vekk heller. Det var tilfeldigheter og frimodighet som førte til at jeg kontaktet Mikhael, noe som ble til et ekstremt hyggelig møte. Det ga meg en selvtillitsboost som ikke kan sammenliknes med noe lignende jeg har opplevd før eller siden. Jeg drar derfra den dagen med en album-drøm. Her ønsker jeg å sitere Gladiator (2000):
“There was once a dream that was Albumet. You could only whisper it. Anything more than a whisper and it would vanish... it was so fragile”.
Perfect storm
Like etter dette møtet stengte Norge og verden ned på grunn av pandemien. I tillegg gikk han gjennom et samlivsbrudd.
- Det var en perfect storm for låtskriving.
Tre måneder senere skulle han ha gitareksamen.
- Det ble heller en plattform for å øve seg på å opptre som artist og vokalist fremfor gitarist. Svært effektivt bruk av en eksamenskonsert der altså. Spesielt i en tid da det ikke fantes konserter, men heller eksamener. Med meg på scenen var mine day-one’s – mitt faste band som også spiller på plata: Markus Eide Anskau (tangenter), Mikael Gundhus (bass, kor) og Teodor Dysthe Lyngstad (trommer, kor). Jeg elsker de guttene. Låtene og plata låter som den gjør fordi de guttene låter som de gjør.
I februar 2021 hadde det allerede gått ett år siden Rick og Mikhael møttes for første gang. Siden da hadde de truffet hverandre jevnlig for å høre på nyskrevne låter, enten ved at Rick spilte dem for ham eller ved at de lyttet til bandromopptak eller demoer sammen.
- Verktøyene vi hadde brukt fram til da var kassegitar, iphone, penn og papir. Men nå stod altså innspillingen for tur. Bandet, Mikhael og jeg dro til Roar Nilsen som på det tidspunktet var i Nabolaget Studio. Fantastisk flink og fin fyr. Der var vi i to dager og tok opp Reasons, Screw Up, Good Boy, Blur, Reptile, Gun og Phase. Trommer, keys, bass og elgitar tok vi opp live samtidig. Ferden gikk videre derfra tilbake til Mikhael i Braveheart Studios hvor vi tok opp vokaler, mer gitar, akustisk piano, perkusjon og hva enn våre hjerter begjærte.
- Thankful ble skrevet etterpå, men trengte å bli med på plata, så da tok vi opp hele bandet, inkludert vokalen min, live i Braveheart. Wherever og Google er tatt opp på en nedstemt nylonstrengsgitar med fine mikrofoner, ikke så fine mikrofoner og iphone-mikrofoner. Stars skrev jeg for å ha ammo til plate nummer 2 (hva nå enn det skal bli), men den ble så kul at vi måtte ta en strafferunde til Roar igjen for å ta den opp til denne plata. Det ble et veldig hyggelig gjensyn som skjedde i desember 2022. Det siste som gjenstod var miks, tittel, tracklisting og mastring. Etter 3 år ble tracklisting til etter 15 forsøk, og tittelen ble satt på deadline.
Dreamteam
Det er Mikhael Paskalev som har produsert og mikset, mens George Tanderø har mastret albumet. Rick betegner samarbeidet mellom seg og Mikhael Paskalev som strålende.
- Dreamteam! Spesielt etter at jeg sluttet å være så starstruck hver gang vi skulle jobbe. Jeg tror den største styrken i vårt samarbeid er at vi har veldig lik smak. Han har ekstrem respekt for artistens meninger og visjon, og har ofte små ideer som løfter musikken veldig mye. Og jeg har ekstrem respekt for disse ideene. Han er en wiz. Jeg har fått meg en god venn som jeg gleder meg til å lage mange plater sammen med.
Prosessen med å lage debutalbumet har vært lang, men det har bare vært positivt, ifølge Rick.
- Selv om det har tatt lang tid, så kunne jeg ikke tenkt meg å gjøre noe annerledes. Tiden har også gått til å vokse, og bli artisten som bærer det. Det høres kanskje pompøst ut, men er noe jeg har tenkt på. Dessuten øver jeg meg på å ikke være så redd for å være pretensiøs, så vi får stå i det. Jeg er artist nå, la meg.
- Noen av låtene er også skrevet fra et veldig selvterapeutisk sted, og det at det har gått så lang tid siden de ble skrevet, gjør at det ikke føles like intenst å gi slipp lenger. Det var vanskelig for meg å tenke på at den musikken skulle gis ut mens jeg skrev den. Nå føles det mer ut som låter jeg er utrolig stolt over å ha skrevet, og ikke som en del av en dagbok. Det tenker jeg at er en god ting.
Dire Straits og Bob Dylan
- Fortell om bakgrunnen din, og når/hvordan din interesse for musikk startet?
- Jeg var skikkelig dårlig i fotball som barn. Så da fikk jeg en gitar i stedet. Da kunne jeg holde på med mitt aleine, og jeg slapp å konkurrere med noen. Da jeg var 12 hørte jeg Led Zeppelin, og senere fikk jeg en elgitar. Da var egentlig det meste gjort. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk gitar og ble meldt på gitarkurs som barn. Jeg digga det ikke i starten nemlig, men de holdt meg gående, og det er flaks. Det finnes ingen i familien som er musikere (unntak: grandonkel Kåre spilte visstnok trekkspill, og greatgrandpa Wally spilte litt piano), så jeg tror mange på hjemmefronten ble litt stressa da de skjønte at jeg ville bli musiker.
- “Plan B” er et begrep jeg har hørt gjennom hele oppveksten, men det virker som det har gått litt over. Det gjør meg optimistisk. Min far og jeg kjørte som regel sammen da jeg gikk på ungdomsskolen, og da fant vi noen fellesnevnere av artister vi kunne høre på sammen. Tom Petty, Dire Straits, Bob Dylan, Eagles etc. I skrivende stund innser jeg at det ble sådd mye frø da som jeg kom for å høste den vinteren i 2020.
Fra 2012 til 2018 spilte Bærums-gutten i det Sandvika-baserte bandet Iffy Orbit, som tidligere har fått god mottakelse her på Musikknyheter.
- Da handlet livet mitt om det bandet, og jeg føler meg ekstremt heldig som kunne være i den gruppa gjennom hele musikklinja på videregående. Jeg syntes jazzgitar var litt intimidating.
Inspirert av Haim
Nå er solokarrieren godt i gang for Rick Grove. Så langt har han opptrådt på Vill Vill Vest, by:Larm, Camp Øya og Trondheim Calling. Denne helgen venter releasekonsert på Blå i Oslo. Så går det slag i slag.
- Det gleder jeg meg ekstremt mye til. Uka etter bærer det til Vaktbua i Kristiansand, Checkpoint i Stavanger og Rommet i Bergen.
- I sommer er vi blitt annonsert til å spille festivalene Fres, Bukta og Bergtatt, og vi har visst et knippe til i ermet. Festivaler er det gøyeste jeg vet.
- Det er mye bra norsk musikk om dagen. Hvilke andre norske artister mener du man bør følge med på?
- Det er ekstreme mengder med bra norsk musikk om dagen! Det føles rart å nevne noen få. Men jeg har faktisk litt inside information om at ting koker veldig greit hos Dancing the conga, Julie Henrikke og Magnus Bechmann om dagen. Hold øyne og ører opp for dem! Ellers gleder jeg meg masse til å høre debutene til mine label-brødre Joe’s Truly og Herman Wildhagen! Jeg vet Mall Girl har ny plate på gang og jeg fikk nylig sett Overcity på Havstrøm.
- Det er musikk og folk jeg har friskt i minne, det er overveldende mye gode ting i Norges land i dette ganske sekund!
- Og hvilke artister/hvilke album har inspirert deg mest i arbeidet med dette albumet?
- Mye forskjellig! Jeg tror referansen Mikhael og jeg har nevnt oftest under produksjonen er Haim-albumet Women in Music pt. III. Haims sound har vi latt oss inspirere av. Ellers er jeg en enorm Big Thief-fan. Det inkluderer medlemmenes respektive soloprosjekter også. Buck Meeks 2018-album har jeg hørt veldig mye på.
- Arbeidet med albumet er som nevnt nært knyttet til det personlige arbeidet om å ta plass/være artist. Her er Kirin J. Callinan mitt største idol. Livet mitt ble aldri det samme etter at Teodor (Dysthe Lyngstad) kom hjem fra SXSW i Texas som lærd i 2019. Han berettet om myten Kirin J. Callinan og konsertene han gjorde. Arthur Russells album Love is Overtaking me er også ekstremt inspirerende musikk som jeg må nevne. Og såklart musikken min amerikaner-far og jeg hørte på på vei til ungdomsskolen. Tror jeg må stoppe meg selv her. Jeg har noen Spotify-lister med musikk som har inspirert albumet! Det kan dere sjekke ut!
