Geoff Downes: - Jeg elsker Yes-musikk

Foto: Hogne Bø Pettersen

– Jeg har en mistanke om at det i framtiden vil eksistere et Yes uten at noen av oss er med. Akkurat som det alltid vil være et New York Philharmonic eller slike orkester. Og vi vil ligge i graven, og bare være en del av bandets historie.

Disse ordene ble sagt av Rick Wakeman i 1991, under Union-turneen der progrock-gruppen Yes slo sammen sine to viktigste besetninger fra 70- og 80-tallet. Nå, 32 år senere, begynner det å se mer og mer ut som Wakeman hadde rett.

23 eller 24

Det eneste konstante medlemmet, bandets med-grunnlegger Chris Squire, døde i 2015. Deres originale og lengst fungerende vokalist, Jon Anderson, forsvant ut av bandet for tredje gang i 2008. Og denne gangen ser det ut til å være for godt. Mannen som bærer Yes-flammen nå er gitaristen Steve Howe, som ble med i Yes i 1970. Han var et svært viktig da de lagde deres tredje plate, The Yes Album, som ble gjennombruddet deres. Han var også en sentral komponist for Yes gjennom hele 70-tallet. I 1981 ble Yes oppløst, og Steve Howe og keyboardisten Geoff Downes, som hadde sluttet seg til Yes bare to år tidligere, dannet et band med enda større suksess, nemlig Asia.

Yes dukket opp igjen i 1983, uten Steve Howe, men med den nye gitaristen Trevor Rabin. Imidlertid kom Steve Howe tilbake, først under Union-turneen og deretter permanent i 1995. Han har vært med i Yes siden den gang. Geoff Downes ble med igjen i 2011.

19. mai slipper Yes sitt 23. (eller 24., avhengig av hvordan du teller) studioalbum, og det er deres andre på bare 18 måneder. Og det er et veldig bra album også! Bandet ser ut til å ha funnet sitt fotfeste etter noen heller svake album i årene etter at Jon Anderson forlot dem igjen.

Les også vårt intervju med Steve Howe: Fra Yes til jazz

Ski på Geilo

Vi tok en prat med Geoff Downes, via Teams, for å diskutere den kommende platen, som har tittelen Mirror to the Sky.

Jeg sitter nord for polarsirkelen i Norge akkurat og snakker med deg. Du har jo nære bånd til Norge?

– Ja, det har jeg faktisk. Jeg antar at jeg burde si "goddag" til deg. Jeg har en datter og et barnebarn i Norge. Og jeg bodde i Oslo i noen år, jeg var gift med en norsk kvinne [Miss Europe 1974, redaktør, administrerende direktør og skuespiller med rumpa bar som til slutt kommer seg unna med alle pengene i «Olsenbanden møter Kongen og Knekten», Wenche Steen -journ. anm.]. Så jeg har veldig nære bånd til Norge.

Kommer du ofte hit?

– Ja, jeg bor i Oslo når jeg er på besøk om vinteren og om sommeren bor vi hos datteren min i Kragerø.

Å, det er vakkert der om sommeren.

– Det er det, og noen ganger om vinteren går vi på ski på Geilo.

Reverserte roller

Ok, la oss snakke om det nye Yes-albumet Mirror to the Sky. Etter det jeg forstår begynte dere å jobbe med dette allerede før forrige album, The Quest, var ute av døren?

– Ja, de fløt litt over i hverandre egentlig. Da vi endelig var ferdig med The Quest, gikk det mot slutten av lockdown. Vi holdt fortsatt på med å samle ideer og sendte ting til hverandre, så jeg synes de to platene ble to deler av et helt sett, om enn med forskjellige sanger og med ulike aspekter. Jeg tror at vi fløt på en kreativ bølge. Det har vært veldig interessant å ha Steve i produsentstolen på disse to platene. Hvis det er noen som har kunnskap om Yes-musikk, så er det Steve. Han har vært der i nesten 50 år, kanskje enda mer hvis du går helt tilbake til Close to the Edge. I mange av disse årene har Steve stått ved roret og har absolutt vært innflytelsesrik både når det kommer til selve bandet og ikke minst musikken.



Er han en hard sjef i studio?

– Nei, han er veldig åpen. Jeg har hatt et forhold til Steve i 40 år nå, helt tilbake til Drama-albumet, så jeg tror vi har en veldig god forståelse oss imellom når det kommer til gitar og keyboard og hva det er vi prøver å oppnå og hvor vi vil med det hele. Jeg tror vi har klart å ikke tråkke hverandre for mye på tærne, vi har en slags forståelse mellom oss.

Da Steve Howe og den tidligere gitaristen til Genesis, Steve Hackett, slo seg sammen i 1986 for å lage det selvtitulerte albumet GTR, var det Geoff Downes som satt i produsentstolen.

Det er litt av et rollebytte for deg og Steve Howe?

- Det er riktig. Jeg synes jeg var ganske tøffe mot GTR. Det var et veldig vanskelig album å produsere. Du hadde to veldig, veldig fremtredende virtuose gitarister som jeg virkelig måtte balansere mot hverandre. Jeg prøvde å være dommer. Du vet, du må si ting som "Kanskje du kan spille den delen, men ikke spille på den" og så videre. Jeg synes albumet ble bra, men det var vanskelig å sørge for at alle fant sin plass og at de kom seg helskinnet gjennom det.

GTR-albumet var ganske suksessrikt og ble nummer 11 på Billboard-listen i USA. Men bandet falt raskt fra hverandre etter å ha turnert albumet.

Med tanke på vanskelighetene du beskrev, forutså du at det kom til å gå slik som det gjorde, eller hadde du håp om at de ville være i stand til å lage flere album?

– De begynte å jobbe på andrealbumet, men da hadde Steve Hackett allerede stukket av. Da var det egentlig ikke det samme lenger fordi hele prinsippet var at disse to fantastiske virtuose gitaristene skulle lage musikk sammen. De to Steve-ene så ikke øye til øye i store deler av prosjektet, så det var et veldig interessant album å produsere. Jeg synes sangene var bra på det albumet. Men du har rett, rollebyttet mellom Steve og meg nå er veldig interessant.

Video Killed the Radio Star

Besetningen til Yes har endret seg over 20 ganger, og medlemmer har gått, kommet, gått og kommet tilbake igjen. Geoff ble opprinnelig med i bandet i 1979, sammen med Trevor Horn på vokal. Det var et sjokk for Yes-fans at vokalist Jon Anderson og keyboardist Rick Wakeman da hadde forlatt bandet. Jon var en av grunnleggerne av bandet og har en stemme som er vanskelig å etterligne.

Geoff og Trevor Horn var på den tiden høyt på europeiske hitlister med den nå klassiske sangen Video Killed the Radio Star, som også var den aller første musikkvideoen som ble spilt på MTV.

Hvordan endte dere opp med å bli med i Yes?

– Jeg tror det skjedde fordi Yes sto ved et veiskille. På den tiden var det bare Chris Squire, Steve Howe og Alan White igjen. De ønsket å gå videre, men uten vokalist og keyboardist etter at Jon og Rick dro, ble de stående litt på bar bakke, usikre på hvilken vei de skulle ta. Ved en tilfeldighet hadde vi samme management og de spurte oss om vi hadde noen sanger som passet for Yes. Og så gikk vi i øvingsstudioet med gutta, og det var nesten som om vi bare fusjonerte sammen. De syntes det var veldig forfriskende at vi kom med mange høyteknologiske ideer. Både ved å bruke synthesizere og gjennom Trevors tekster. Det låt veldig urbant. De var ikke de vanlige luftige høytsvevende tekstene om skyer, elver og fjell og den slags. Trevor skrev om polyester og elektriske kabler. Så jeg tror det var virkelig et vendepunkt for dem.

Den største suksessen i 1982

Bandet endte opp med å lage et helt album sammen, Drama, og Geoff tror Steve, Chris og Alan var begeistret for den nye retningen.

– Jeg tror det virkelig banet vei for det Yes som utviklet seg på 80-tallet. Jeg tror ikke 90125-albumet hadde skjedd noen år senere hvis Trevor ikke hadde produsert det. Hvis du ser på Yes’ historie, har det vært mange forskjellige besetninger, mange forskjellige musikere og mange forskjellige som har påvirket retningen bandet tok. Jeg tror at Drama bare var enda et kapittel i den enorme Yes-boken. En bok som er snart 60 år gammel.

Foto: Gottlieb Bros

Etter Drama-turneen var det tydelig at Trevor Horn ikke håndterte utfordringen med å være vokalist med sanger som ligger i et så høyt register. Yes ble derfor oppløst i noen år. Steve Howe og Geoff slo seg sammen med John Wetton fra UK, Uriah Heep, King Crimson og mange andre band og Carl Palmer fra Emerson Lake og Palmer for å danne Asia. Deres første album var det mest solgte albumet i USA i 1982, og hitsingelen

Heat of the Moment har siden blitt en AOR-klassiker brukt i filmer og TV-serier som South Park.

Yes kom tilbake i 1983, med Jon Anderson tilbake på som vokalist, og fikk et enormt comeback-album kalt 90125. Førstesingelen Owner of a Lonely Heart var en verdensomspennende hit. Og produsenten på det hele? Trevor Horn. Han er i disse dager er kreditert for å ha designet lyden fra 80-tallet. Han fortsatte med å produsere verdens største artister de neste fire tiårene.

Du var i Asia, som var vanvittig suksessrike, samtidig som Yes fløy høyt på comebacket deres. Hva tenkte du om 90125-albumet da det kom?

– Jeg likte det veldig godt. Spesielt Trevors produksjon. På den tiden hadde han bestemt seg for å bli produsent, og han tenkte egentlig ikke på å ha en karriere som artist lenger. Jeg hadde derimot gått den andre veien og jeg hadde startet et nytt band hvor jeg var keyboardspiller. Så vi gikk veldig ulike veier. Men jeg likte virkelig albumet. Jeg syntes det var veldig lekent, og jeg syntes spesielt produksjonen var veldig, veldig bra.

Tilbake til Yes

Etter hvert som årene gikk, fortsatte Geoff med Asia og andre prosjekter. I 2011 ble han imidlertid med i Yes igjen. På den tiden var Jon Anderson nok en gang ute av Yes, erstattet av den fransk-kanadiske sangeren Benoit David. Og 70- og 90-tallets Yes-keyboardist Rick Wakemans sønn, Oliver Wakeman, var nå keyboardist. Yes hadde ikke gitt ut et nytt album siden 2002, men de jobbet da med nytt materiale, med Trevor Horn tilbake som produsent. Mens de jobbet ble Wakeman kastet ut, og Geoff Downes kom inn på keyboards igjen i stedet.

Hva førte deg tilbake til bandet igjen, etter 30 års fravær?

– Det var nok det faktum at Trevor produserte albumet og at de ønsket å bruke mye av materialet som Trevor og jeg hadde skrevet i tiden rundt Drama-perioden. Vi ønsket å gå tilbake og omarbeide den musikken. Jeg snakker om sporet Fly from Here, selvfølgelig, som var den første sangen vi kom til bandet med. Chris var veldig ivrig på å at vi skulle prøve å jobbe med det igjen. Og jeg tror Trevor foreslo at jeg skulle bli med fordi han og jeg var så viktige i skrivingen av dette materialet. Det skulle bli den store sangen på albumet, så bandet mente at det ville være mer fordelaktig om jeg kom tilbake og jobbet med det. Og 12 år senere er jeg fortsatt med.

Geoff sier det er et stort privilegium.

– Også jeg elsker Yes-musikk. Både Trevor og jeg var fans på 70-tallet. Jeg liker bandet og jeg liker alle menneskene som har vært med i Yes. Jeg har hatt gode vennskap med mange av dem, spesielt med Alan [White], som vi dessverre mistet i fjor.

Fått fotfeste igjen

Sangeren Benoit David ble kastet ut av Yes i 2012, og den nåværende vokalisten Jon Davison kom inn. Men i 2015 døde bassist Chris Squire, det eneste medlemmet som hadde vært med hele tiden.

– Chris og jeg, fant hverandre like mye sosialt som vi fant hverandre musikalsk. Jeg tror det har vært en stor fordel for bandet gjennom årene at det har vært en sosial kobling mellom enkeltmedlemmer som har ført til at de har knyttet veldig sterke bånd mellom seg. Det har medvirket til at bandet har vart så lenge som det har gjort.

Foto: Hogne Bø Pettersen

Jeg har hørt på albumet i en uke nå, og jeg liker det veldig godt. Det forrige albumet, The Quest, var OK, men denne platen er stor forbedring. For meg ser det ut til at denne utgaven bandet bare blir sterkere og sterkere for hver utgivelse. Følte du at noe falt på plass da dere jobbet med dette albumet?

– Jeg tror at vi følte at vi på mange måter gikk litt tilbake til den gamle måten Yes jobbet på med sine klassiske 70-tallsalbum. På disse var det langt flere instrumentale og musikalske innslag i stedet for at det bare var sang etter sang. Med dette albumet har vi klart å strekke ting ut og lage disse flotte musikalske seksjonene som Yes er så kjent for. Jeg tror Yes-fansen vil sette pris på at vi har prøvd å dytte de musikalske aspektene til bandet fremover, både når det kommer til det melodier og temaer og på måten Jon Davison har utviklet seg på. Han har virkelig funnet seg til rette som tekstforfatter. Det er et sterkt album.

Det ser ut til at Jon Davison er involvert på hele dette albumet, han er kreditert på alle sangene.

– Ja, jeg tror det er viktig. Når en vokalist også skriver, er det viktig at de skriver noe de tror på. Jeg pleide å ha disse samtalene med John Wetton da vi skrev for Asia. Han sa alltid til meg "Hvis jeg ikke virkelig tror på det som står i tekstene, kan jeg egentlig ikke synge dem". Og det er det samme med mange andre vokalister jeg har samarbeidet med. Det er derfor viktig å sørge for at de er komfortable med de lyriske ideene som legges frem. Så når det kommer til Jon Davidson, tror jeg det er viktig at han tror på det han synger, og jeg tror det er derfor han har tatt en veldig fremtredende rolle.

Geoffs rolle

En annen ting det ser ut til at Yes har gått tilbake til er å bli et britisk band igjen, for de fleste av dere er basert i England nå, er dere ikke?

– Det stemmer, og jeg tror det hjalp veldig på dette albumet. Under pandemien var vi spredt, og vi sendte bokstavelig talt bare filene våre frem og tilbake via nettet. Og så måtte Steve sette det sammen i lag med lydteknikeren. De samlet alt materialet som kom inn. Jeg synes han gjorde en god jobb fordi det var en helt uvant måte for et band som Yes å jobbe online, i stedet for å være i studio sammen. Heldigvis tror jeg at vi med dette albumet hadde fordelen av en mer integrert tilnærming der de fleste av oss var i Storbritannia. Jay Shcellen spilte inn trommesporene sine i Amerika.

Geoff synes de var mer på hugget i studio denne gangen.

– Jeg synes det høres på albumet at arrangementene er mer utformet som et kollektiv i studio.

På de siste Yes-albumene har Geoff skrevet mye av musikken. Denne gangen er han kreditert på kun én sang.

Hva har vært hovedrollen din som keyboardist på dette albumet?

– Å komme opp med nye lyder og nye ideer for lydbildet, rent keyboard-messig. Det er fortsatt sterke innslag av Hammond-orgel og akustisk piano, med noe elektrisk piano og litt Mini Moog for solospill. Og siden dette er Yes-musikk, må du ha Mellotron-lyder og den slags. Men samtidig liker jeg å inkorporere noen helt nye lyder. Digitale lydlandskap, hvis du vil. Så jeg vil si det har vært min rolle på dette albumet. Å komme opp med nye lyder samtidig som vi anerkjenner de eldre tingene.

Bruker du fortsatt de gamle instrumentene eller har også du gått helt over til softsynth nå?

– Jeg ønsker fortsatt å bruke de fysiske keyboardene, spesielt når det kommer til pianoet. Ingenting kan virkelig etterligne et akustisk piano. Det er veldig, veldig vanskelig å gjenskape, og det har også et framføringsaspekt ved seg som er viktig.

Han sier at han ikke disser softsynther.

– Det er selvfølgelig en del bra programvare for emulering av synth, men jeg liker lyden og urenheten til et fysisk keyboard. Det sitter i ryggmargen min. Jeg tror også at når du begynner å kombinere mange av softsynthene begynner de å miste detaljrikdommen som de ekte instrumentene har.

Han spiller O’Kaye

Spillestilen din er ikke like påtrengende som enkelte keyboardspillere i Yes har vært gjennom årene. Jeg hører mye mer Tony Kaye [original Yes keyboardist til 1971 og deretter fra 1983 til 1995] i måten du spiller på. Er du enig i det?

– Ja, det er litt slik Tony jobbet. Han var mer en del av ensemblet, spesielt på gjennombruddsplaten, The Yes Album. Jeg synes det Tony leverte kun ved å bruke akustisk piano, Hammond-orgelet og noen få andre keyboards ga musikken en god struktur. Og jeg tror at det er den samme prosessen som jeg har brukt på dette albumet. Materialet egner seg mer til struktur i stedet for at jeg skal spille alle de prangende tingene. Men det har egentlig aldri vært min stil uansett. Jeg er mye mer en lydmann, som skaper en stor vegg av keyboardlyd. Og det var også Tonys jobb da han var i bandet. Men jeg tar hvert album som det kommer. Det neste albumet blir kanskje en helt annen type plate og plutselig dominerer jeg hele musikken. Jeg tror man generelt bare til enhver tid prøver å gjøre det som er passende for musikken.

Foto: Gotlieb Bros

Det episke sporet

Hva kan du fortelle meg om sangen du er kreditert på, Living Out Their Dream?

– Den er interessant, for når jeg ser tilbake innser jeg at jeg ikke har skrevet så mange sanger med Steve før. Så det var hyggelig å kunne sette seg ned med Steve og samarbeide rundt et par ideer som vi følte var kompatible. Jeg synes det gikk bra, og det er en fin låt.

Tittelsporet er et epos som er fjorten minutter langt. Fortell meg litt om arbeidet med det.

– Det er to lange stykker på dette albumet, All Connected, og tittelsporet. Da vi jobbet med dem fulgte vi prinsippet om at vi ikke skulle prøve å lage en fem-minutters sang. Målet vårt var å ha noe vi kunne utvide.

Mange av disse ideene kom fra folk som bidro med små biter av melodier her og der. Dermed ble sangen bare større og større. Det var slik Yes opererte da de gjorde ting som Tales of Topographic Oceans og Relayer på 70-tallet. Låtene lever sitt eget liv og utvikler seg til noe større. Og så legger man til instrumentale seksjoner som vi gir nok tid til å utvikle seg. Og så veksler vi mellom dette og vokal, og det synes jeg skaper en fin kontrast.

Han sier det er nesten slik man lager klassisk musikk.

– Vi har disse ulike og dynamiske seksjonene. Først er det store kraftige rocke-lignende seksjoner, så får du store vokalseksjoner og så kutter du det rett ned til rolige partier, som sangen Circles of Time. Jeg tror det er en av de fine tingene med Yes-musikk historisk sett. At de har gått fra svært høydynamiske seksjoner og deretter til dempede seksjoner. Jeg synes det gjør musikken interessant.

Drum'n'bass

Billy Sherwood kom inn i Yes på 90-tallet, først som innleid musiker, men senere som fast medlem. Selv etter at han forlot bandet i 2000, fortsatte han å jobbe med bandet på ulike måter, og da Chris Squire døde i 2015, tok han over som bassist. Han er også en produktiv låtskriver, med massevis av sideprosjekter utenfor Yes.

Det virker som om Billy Sherwood virkelig kom til sin rett som bassist på dette albumet.

– Jeg er enig. Billy har virkelig utviklet sin egen stil. Chris hadde en stor innflytelse på ham, og han jobbet mye med Chris på andre prosjekter også. Og jeg tror det er mye fra Chris som har smittet over på ham. Samtidig har han hatt muligheten, spesielt på dette albumet, til å sette sitt eget preg på musikken. Og jeg synes det er flott fordi det viser at bandet går fremover og at vi ikke bare sitter fast i fortiden og prøver å gjenskape den. Vi prøver å flytte bandet fremover og gjøre det mer interessant. Det gjelder Jay [Schellen] også.

Alan White var trommeslager for Yes fra 1972 til han døde i 2022. På konsert har bandet i mange år brukt Jay Schellen som stand-in for Alan da sistnevnte hadde store problemer med ryggen. Jay er nå Yes’ nye trommeslager.

Geoff sier at både Jay og Billy har en stor arv å bære på.

– Akkurat som Chris hadde en stor innflytelse på Billy, hadde Alan en stor innflytelse på Jay. Og Chris og Alan var som én sammensatt enhet i rytmeseksjonen! Heldigvis har Jay og Billy jobbet sammen på mange av Billys andre prosjekter, så de er veldig kompatible. Og jeg synes det lover godt for fremtiden, for det betyr at vi har en fantastisk rytmeseksjon som er grunnmuren til bandet. Det fungerer utmerket live også.

Foto: Hogne Bø Pettersen

Apropos live, dere skulle turnere i Europa i år, men det ble avlyst av ulike grunner. Kommer dere til å spille dette albumet live i nærmeste framtid?

– Vi skal til USA til høsten og gjøre en turné der. Da kommer vi til å spille litt fra Tales from Topographic Oceans fordi det er 50-årsjubileet for det albumet. Vi kommer også til å være innom ganske mye av Yes’ historie i tillegg til å inkludere ting fra de nye albumene. Det er viktig for bandet å framføre mer enn bare det gamle materialet. Vi vil også spille noen av de nye tingene vi har gjort de siste årene fordi jeg tror det er noe fansen ønsker.

Før vi avslutter, er det noe jeg må spørre deg om: Jeg har en singel med den norske artisten Ole Evenrud kalt This Town Ain't Big Enough for the Both of Us fra 1987, og du er oppført som produsent av den sangen. Husker du den singelen?

- Ja, det gjør jeg! Jeg produserte hele albumet. Han var en veldig morsom fyr, og han ble senere også ganske kjent i Norge fordi han var dommer i Norges versjon av Pop Idol. Og han var sjef i et plateselskap i mange år og startet Hitsville, hvor han produserte og skrev for andre artister. Pussig nok snakket jeg om Ole med min eks-manager her om dagen. Ole var en kul fyr.

Han turnerer i Norge akkurat nå og spiller sine gamle sanger.

- Gjør han? Spiller han This Town Ain't Big Enough for Us?

Ja, den er inkludert. Han har også laget en norsk oversettelse av den.

- Wow! Jeg skulle likt å treffe ham igjen.

Jeg skal gi ham beskjed hvis jeg møter ham på en av spillejobbene hans. Du jobbet også med en av favorittkomponistene mine, Mike Oldfield i 1987. Kan du fortelle meg litt om det samarbeidet?

– Ja, det var en sang for albumet hans Islands. Jeg hadde jobbet med sangeren fra GTR, Max Bacon, og jeg foreslo for Mike at vi skulle bruke ham på sangen vi produserte sammen. Mike var en flott fyr å jobbe med, veldig morsom og en strålende, strålende ingeniør. Bare tenk, han mikset Tubular Bells da han var 19 eller 20 eller noe sånt. Så det som slo meg med ham var at han var en mester i studio. Helt genial å jobbe med.

Det nye albumet med Yes, Mirror to the Sky, er ute 19. mai.