Foto:Hirsto Shindov
Mannen som får æren for å ha skapt lyden av 80-tallet, Trevor Horn, fikk god hjelp av en annen Trevor. Nemlig Trevor Rabin. Dette ble gjort via en sang Trevor Horn fortsatt mener er den beste låten han noensinne har vært involvert i. Megahiten Owner of a Lonely Heart gikk til topps på Billboard-listene i 1984. Den var skrevet av Rabin og ble jobbet med i over ett år i studio før Horn var fornøyd.Fra Cinema til Yes til kino
Albumet låten er hentet fra, 90125, solgte åtte millioner på verdensbasis. Tre av dem i USA alene. Det ble også Yes’ mestselgende album i hele karrieren deres. Trevor Rabin hadde nemlig slått seg sammen med Yes-grunnlegger og bassist Chris Squire, Yes-trommeslager Alan White og den originale Yes-keyboardisten Tony Kaye (som sluttet i bandet i 1971) og dannet en ny gruppe, kalt Cinema. Da den originale Yes-vokalisten Jon Anderson ble med i bandet rett før albumet var ferdig, var det ingen vei tilbake. Yes, som ble oppløst i 1981, var tilbake, med denne nye, unge og kjekke gitaristen, som også var hovedlåtskriver.
Rabin ble av visse kretser av Yes-fans i mange år beskyldt for å ha ødelagt bandet. Det han i realiteten gjorde var å redde Yes, som mest sannsynlig ikke ville eksistert i dag dersom han ikke hadde kommet med i gruppa. Og med årene har flere og flere innsett dette.
Rabin er en ekstremt dyktig musiker og låtskriver. Ikke bare er han en glitrende gitarist, keyboardist, bassist og en solid vokalist. Han kan også arrangere og skrive partiturer og er minst like progressiv som mange andre progband.
I tillegg har han skrevet filmmusikk for Hollywood siden 1995 (Armaggedon, Deep Blue Sea, Con Air, Gone in 60 Seconds, National Treasure, Snakes on Plane og mange flere). Det har gjort at han har hatt lite tid til å lage nye soloalbum. Før han begynte i Yes hadde han gitt ut fire, og han ga ut sitt siste vokalsoloalbum i 1989. I 2012 ga han ut det instrumentale jazzalbumet Jacaranda.
Nå er det imidlertid full vokal igjen, og Rio (oppkalt etter barnebarnet) er et ekte soloalbum, hvor han har gjort nesten alt selv, inkludert coveret. Lou Molino, Vinnie Colaiuta og Rabins sønn Ryan Rabin er på trommer og perkusjon, mens Dante Marchi og Liz Constantine gjør bakgrunnsvokal. Og for en fin plate det har blitt.
Sushi og jam
Det var en regntung tirsdag kveld i Nord-Norge da jeg, via Teams, tok kontakt med Trevor, for å snakke om det nye albumet. Han satt i hjemmet sitt i LA. Hans første kommentar var om bakgrunnsbildet mitt som jeg tok på en strand ikke langt fra der jeg bor, nord for polarsirkelen. Det er et fint skue hvor jeg fikk et hat-trick med nordlys, fullmåne og solnedgang.
– Det er ingen tvil om at du bor i Nord-Norge, sier han.
– Det ser utrolig ut!
– Det er en god start fordi jeg skulle spørre deg om Norge. Du har bånd hit, har du ikke?
– Svogeren og barna hans bor der. Og jeg kjenner Oslo ganske godt og har spilt der flere ganger. Jeg elsker byen. Spesielt den isen du kan kjøpe på steder langs veiene. Det er den beste iskremen som finnes.
– Et annet sammentreff er at jeg i dag tilfeldig møtte en gammel venn av meg fra videregående. Og da han dro, sa han «åh. Jeg har forresten fortsatt din VHS-kopi av 9012Live», konsertvideoen dere laget fra Yes-turneen i 1984 - 1985.
– Å, det er morsomt.
– Hva er dine minner fra den perioden?
– Mesteparten av musikken på det albumet (90125) var skrevet av meg før jeg i det hele tatt møtte gutta i Yes. På den tiden hadde jeg en utviklingsavtale med Geffen Records. Men de droppet meg som en bør med murstein etter å ha hørt sangene jeg hadde laget. Så da begynte jeg å sende ut kassetter, og Phil Carson svarte. Han jobbet på Atlantic, noe som førte til at jeg ble introdusert for Chris [Squire] og Alan [White], og det var slik det hele startet. Så har jeg et veldig romantisk minne om at Chris, Alan og jeg møttes på en sushirestaurant. Chris dukket opp for sent, som vanlig. I dag er dette artige og gode minner!
– Jeg har hørt at dere gikk fra restauranten og til Chris sitt hus og hadde den verste jammen noensinne.
- Noensinne! Den var helt forferdelig! Men da vi var ferdige så vi på hverandre og sa: "Det var forferdelig, men noe føles riktig her." Og så bestemte vi oss for å fortsette og snart begynte det å høres bra ut.
Skrev hitsingle på do
Første single fra 90125 var nummer 1-singelen Owner of a Lonely heart som satte Yes tilbake på kartet. I dag er det en ekte klassiker som stadig spilles på radio, musikkvideokanaler og i videospill.
– Er det sant at du skrev Owner av A Lonely Heart på do?
– Det er helt sant. Dette var i London før jeg flyttet til Los Angeles. Akustikken der inne var fantastisk, og jeg husker at jeg nynnet hovedriffet, som bygger opp hele sangen, og tenkte "Hmm, dette er ganske interessant". Men så tenkte jeg: "Kanskje dette er null verdt?" Men da jeg spilte det på nytt litt senere, synes jeg fortsatt at det hørtes bra ut. Da jeg neste dag spilte det igjen, og kom opp med teksten "owner of a lonely heart" tenkte jeg: "Dette er kult".
Trevor sier at det som virkelig overbeviste ham var da han begynte å sende ut kassetter etter at Geffen droppet ham.
– En av personene jeg sendte demoene til var Ron Fair hos RCA Records. Han var en flott A&R-fyr og har gjort mange store ting i ettertid. Etter at han fikk kassetten, ringte han meg og sa: "Dette er en kjempehit!". Han er den første personen som noen gang hadde sagt til meg "du har skrevet en hitlåt". Jeg ante ikke om det ville bli en hit eller ikke. Sånn vet man aldri på forhånd. Altså, du håper alltid det. I det minste håper du at det er bra. Det trenger ikke være en hit så lenge det er bra. Men han var den første som sa at dette var en hitlåt.
– Sangens produsent, Trevor Horn skrev i sin selvbiografi at han gikk på kne og bønnfalt Yes om å spille inn Owner... da dere ikke ville gjøre det. Er dette sant?
Trevor smiler.
– Ehhh, jeg antar at når du skriver en bok lov å ha litt fiksjon i den. Du har spillerom for det, ikke sant? Så, nei. Jeg var veldig klar på at denne sangen, selv om den ble ferdigstilt veldig sent i prosjektet, ville være nøkkellåten til hele albumet. Jeg ønsket heller ikke å endre så mye på den, jeg var rett og slett overbeskyttende overfor låten. Jeg husker Jon Anderson gikk forbi Trevor Horn da vi var i siste stadiet av miksingen av den. Jon sa til Trevor: "Du, det er veldig liten strukturell forandring i denne sangen". Han sa det som om det var en fornærmelse. Men Trevor Horn snudde seg og sa: «Det er et skikkelig kompliment. Takk skal du ha!".
Fra tenåringsstjerne til ingen
Trevor Rabin startet som et vidunderbarn på piano, og senere lærte han seg selv å spille gitar. Som tenåring var han vokalist og låtskriver for bandet Rabbitt i hjemlandet Sør-Afrika. De var like store som The Beatles i der og hadde enorm suksess.
Foto: Hogne Bø Pettersen
– Hvordan var det å komme til Europa, og til og med å bli droppet av plateselskapet sitt, etter all den suksessen?– Jeg skal fortelle deg en historie, som du, uten å vite det, leder oss rett inn i svaret på spørsmålet. Jeg dro til London etter å ha forlatt Rabbitt. Vi la opp da vi var på topp, og jeg følte vi var overeksponert hjemme. Da jeg ankom Heathrow og gikk gjennom flyplassen med en venn av meg, som er forlegger, så jeg en gruppe jenter komme mot oss. De var skolejenter i skoleuniformer. Jeg snudde umiddelbart hodet mitt for å gjemme meg, og tenkte "Herregud, hvis de ser meg, kommer det til å bli mye styr". Vennen min så rart på meg og utbrøt: "Hva holder du på med?". Jeg forklarte og han sa: "Trevor, du er i England, du ville ikke klart å få politiet til å arrestere deg en gang!" Og plutselig slo realiteten over min nye situasjon inn over meg.
– Hva fikk deg til å forlate Sør-Afrika? Var det det faktum at du ikke hadde noen sjanse til å få noen karriere utlandet på grunn av apartheid?
– Det skjedde en del uheldige ting mellom bandet og plateselskapet. Vi hadde problemer, og vi inngikk avtale med et plateselskap i Amerika som het Capricorn Records. I tillegg ønsket vi å signere med et plateselskap i England. Faren min representerte oss som advokat, og han og jeg dro til England for å snakke med det engelske selskapet. Men det viste seg at ledelsen av selskapet vårt i Sør-Afrika var veldig nervøse over den politiske situasjonen. Og de var heller ikke særlig etiske når det kom til hvordan de håndterte ting. Så da jeg kom tilbake til Sør-Afrika med gode nyheter, skjønte jeg at hele greia hadde blitt tilsmusset av ledelsen. Da bestemte jeg meg bare for at det var det! "Jeg drar! " Det var bare omstendighetene rundt det som var uheldige. Heldigvis er bassisten og trommeslageren fortsatt nære venner av meg. Vi har fortsatt et fantastisk forhold i dag.
Han sier at det også var på tide å reise.
– Sør-Afrika var en kjempesuksess for bandet, men vi var små fisker i et stort tjern, og jeg ville satse på en karriere i resten av verden.
The Kinks
Kort tid etter ankomst til England lagde Trevor sitt første soloalbum. Før han møtte Chris Squire og Alan White i 1982 for å danne et nytt band, gjorde han tre soloalbum.
– Det første albumet ble laget på slutten av 70-tallet, etter Rabbitt. Så det var der jeg først begynte å spre vingene mine. Da jeg jobbet med det andre albumet, hadde jeg vært i England en stund. Det var en veldig usikker periode. Jeg er passelig fornøyd med en del av låtene, men helhetlig var det et album hvor plateselskapet la mye tidspress på meg.
På sitt tredje album, Wolf, hadde han en stjernespekket besetning.
– Da jeg laget det albumet, sendte jeg kassetter til folk som Jack Bruce og Simon Phillips og spurte om de ville spille på det. Og det at de ønsket det var veldig spennende for meg, og jeg tror nok Wolf var den beste perioden jeg hadde da jeg jobbet med disse tre soloalbumene.
–Du har noen virkelige førsteklasses musikere på det albumet.
– Jack var fantastisk å jobbe med. Og Mo Foster, som nettopp gikk bort, var et solid tilskudd. Og Simon Philips på trommer... Hva kan du si om Simon? Jeg har alltid vært heldig og fått jobbet med noen utrolig gode musikere. Ikke minst på mitt nyeste album. I tillegg hadde jeg Manfred Mann på Wolf. Han var med fordi jeg co-produserte hans forrige album før jeg gjorde mitt. Vi er fortsatt nære venner. Å lage det albumet var bare en utrolig opplevelse, og det hele ble gjort i Cox Studios. Ray Davies [fra The Kinks] endte opp med å produsere den sammen med meg. Alt i alt var det et veldig inspirerende album for meg å gjøre.
Oppfølgeren
Etter å ha turnert i to år med 90125, begynte Yes å jobbe med en etterlengtet oppfølger i 1986. Det skulle ta to år før albumet var ferdig. Jeg spør Trevor om det var en vanskelig tid for bandet.
– Det er litt komisk fordi det albumet... Nå skal jeg digrere litt. Det er 30 år mellom mitt forrige vokalsoloalbum og det nye. Men når jeg ser meg tilbake nå, tenker jeg bare: "Hva skjedde?" Det er da det går opp for meg at jeg har laget musikken til 50 filmer og noen TV-serier. Og siden dette er instrumentalt skulle en tro at jeg ikke var i stand til å synge. Men stemmen min er i god form fordi jeg turnerte med Rick Wakeman og Jon Anderson inntil nylig, så dette albumet ble laget på et gunstig tidspunkt. Jeg har også klarte å holde det friskt og vitalt, for jeg hadde ikke signert noen platekontrakter eller noe. Jeg laget bare en plate for min skyld.
Og dette bringer oss tilbake til Big Generator.
– Måten det første albumet (90125) med meg, Chris, Alan, Tony og til slutt Jon skjedde på, var veldig merkelig. Vi øvde lenge sammen som en kvartett og så ble Jon med helt på slutten. Og det han gjorde var å jobbe med det eksisterende materialet, noe som er en rar måte å jobbe på. Da vi skulle lage Big Generator, var det første gang vi alle skulle jobbe sammen. Og da så vi på hverandre og sa "OK, hvordan skal vi egentlig gjøre?". På forrige album hadde vi sanger jeg allerede hadde jobbet med i årevis. Slik er det for alle band som har et album som gjør det veldig bra. Du bruker hele livet ditt på det første albumet, men på det andre albumet har du plutselig 12 uker på deg til å levere.
Prosessen tok mye lengre tid enn 12 uker. Chris Squire er har fortalt i intervjuer at han og Alan White gjorde bass- og trommedelene 18 måneder før resten av albumet ble ferdig. Og måten det ble ferdig på var at Trevor til slutt tok tømmene.
– Heldigvis tror jeg vi klarte oss ganske bra. Jeg elsker mye av det som havnet på Big Generator. Men det var en vanskelig prosess. Faktisk tok det meg 12 uker bare å mikse albumet fordi alle andre hadde bare forlatt skuta da. Trevor Horn hadde brukt litt tid på albumet, men forlot oss tidlig i prosessen. Så Paul de Villier inn da vi dro til LA og jobbet videre der. Og da også han dro sa jeg til meg selv: "OK, jeg antar at jeg er siste mann igjen her". Så da mikset jeg albumet alene, og det var den beste delen av arbeidet på albumet for meg. Den prosessen koste jeg meg med. Men det var et vanskelig album å lage.
– Jeg hørte på det her om dagen, og jeg liker det albumet, spesielt Shoot High, Aim Low. Jeg elsker den sangen.
– Det er favorittsporet mitt på albumet, sammen med Love Will Find a Way og et par andre. Det er noen sekvenser og låter jeg synes ikke burde vært med på albumet. Men sånn går det noen ganger.
Mitt neste spørsmål handler om Love Will Find a Way. Du skrev det for Stevie Nicks, ikke sant?
– Jeg skrev det for Stevie Nicks, ja. Og det var det første sporet jeg skrev et strykearrangement for. Vel, jeg skrev noen strykearrangementer før dette, men dette arrangementet var jeg veldig fornøyd med. Men du har rett, det ble skrevet for Stevie Nicks. Men så hørte Alan det og sa: "Hva er det" Jeg sa at det bare var en sang jeg har skrevet for Stevie og Alan sa "Å, nei, vi må gjøre den sangen!".
Solo igjen
Etter å ha turnert Big Generator tok en pause i 1989. Jon Anderson sa at han var desillusjonert over å bli satt på sidelinjen i sitt eget band og forlot dem. Han samlet deretter deler av den klassiske besetningen av Yes fra tidlig 70-tall og lagde et prosjekt kalt Anderson Bruford Wakeman Howe. Trevor gjorde på sin side et soloalbum, som var hans siste vokalalbum helt fram Rio, som kommer ut nå.
Var Can't Look Away et forsøk på å komme deg bort fra den vanskelige situasjonen med Yes, eller var dette sanger du følte ikke passet for bandet?
– Nei, jeg hadde signert en soloavtale med Electra Records, og jeg hadde samlet sammen det jeg mente var sterke låter som jeg hadde skrevet for meg selv. De var aldri ment for Yes. Så da bandet var på pause, gjorde jeg delvis ting med Roger Hodgson (fra Supertramp), men for det meste skrev jeg og spilte inn soloalbumet.
– Jeg liker spesielt Sorrow på det albumet.
– Å, ja? Jeg er glad du likte den sangen fordi ideen var å ha et sørafrikansk og lystig lydbilde, som stod som kontrast til den veldig triste teksten.
– Du synger om gruvestreikene som pågikk på den tiden, ikke sant?
– Den handlet om det, men den handlet også om at under apartheid kunne du ikke bo sammen med kona di på grunn av separasjonsloven. Spesielt ikke om man bodde i feil område. Det var en forferdelig ting å gjøre mot folk. Så sangen handler om en person som må gi bort barnet sitt til moren til partneren sin, fordi du ikke kan leve sammen som en familie.
Foto: Hogne Bø Pettersen
– Du gjorde noe lignende på ditt andre soloalbum. Du har dette flotte, fengende sporet som heter Now, men tekstene handler om hjemløse mennesker i Los Angeles, tror jeg?– Den hadde definitivt et melankolsk budskap. Og jeg husker at jeg var ganske fornøyd med den sangen etter å ha gjort den ferdig. Men som jeg sa tidligere var det albumet et vanskelig øyeblikk i karrieren min. Det ble veldig mye press fra plateselskapet om å få det fort ferdig.
Forlater Yes
Etter å ha spilt to hele album med Yes, og fire spor på Union-albumet der det nevnte Anderson Bruford Wakeman Howe-bandet og Yes slo seg sammen i 1991 for å dra på turné, forlot Trevor bandet etter å ha laget et album kalt Talk i 1994. Bandet var da tilbake til 90125-besetningen. Like etter Trevors avgang kunngjorde Yes at de reformerte sin klassiske besetning på slutten av 70-tallet. Siden den gang har bandet hatt ulike medlemmer, og i disse dager er ingen av bandmedlemmene Trevor pleide å spille med lenger med i bandet. Dessverre døde bassist og bandgründer Chris Squire og andre trommeslager Alan White i henholdsvis 2015 og 2022.
– Fikk du noen gang sett Alan og Chris spille live etter selv å ha spilt med dem i årevis?
– Jeg fikk sett dem etter at jeg forlot bandet og... Du vet de var da blitt et helt annet band og mine interesser hadde endret seg da. Så det å dra på konsert med dem handlet mer om å henge backstage. Jeg tenkte ikke engang på musikken, og ville bare snakke med Chris, som var som en bror for meg. Og med Alan og Jon selvfølgelig.
Trevor sier at Squire henvendte seg til ham flere ganger på slutten av 90- og 00-tallet for å få Trevor tilbake til bandet.
– Jeg sa til ham at jeg ikke kunne. En gang han spurte måtte jeg fortelle ham at jeg nettopp hadde signert en avtale med Disney, som skulle gå over flere år, om å lage musikken til tre filmer og at jeg rett og slett ikke kunne. Men Chris var en standhaftig, jævel, vet du, ha ha!
Alle bassene dine tilhører oss
Etter å ha drevet med filmmusikk i sytten år, ga Rabin plutselig ut det helt instrumentale albumet Jacaranda.
– Hvorfor bestemte du deg for å lage et instrumentalt jazzalbum i 2012?
– Jeg har aldri snakket om dette, men det er en fyr som heter Hennie Becker. Han er sannsynligvis den mest geniale musikeren jeg noen gang har jobbet med. Jeg gjorde sessions for ham da jeg var tenåring. En gang jeg skulle spille gitar for ham sa han at bassisten ikke hadde dukket opp. Han visste ikke hva han skulle gjøre fordi han hadde et helt orkester som satt og ventet. Og da jeg at jeg hadde en bass i bagasjerommet på bilen min og at jeg kunne spille det først, og så gjøre gitarøkten etterpå. "Perfekt", sa han og fra det øyeblikket gjorde jeg massevis av bass-jobber for ham. Det viste seg at han hadde et fantastisk jazzband som pleide å spille hver helg. Og han spilt selv mye fusion og jazz, og han viste meg hvordan de kunne ta et musikkstykke og utvide det og gjøre utrolige ting med det. Han lærte meg så mye om akkurat det da jeg spilte bass for ham og bandet hans på mange konserter. På grunn av dette hadde jeg lenge ønsket å lage en instrumental plate. Og etter å ha gjort så mange filmer følte jeg at det var på tide å gjøre noe for meg selv. Så jeg fortalte agenten min at jeg skulle ta litt fri, siden jeg var mellom filmkontrakter akkurat da.
Som med det nye albumet Rio hadde han ikke platekontrakt før han begynte på Jacaranda.
– Jeg ville bare lage plata. Hvis den ble gitt ut ville det være fint. Hvis ikke, så var det helt greit. Jeg ville bare lage den.
– Siden du nevnte bass: Basspillingen din på det nye albumet er fantastisk.
– Å, tusen takk. Jeg har egentlig aldri snakket så mye om det, men som jeg nettopp nevnte for deg, har jeg spilt bass hele livet. Og da Hennie fikk meg til å spille, begynte jeg med å spille like mange sessions på bass som jeg gjorde på gitar. Men i Yes var det absolutt ikke nødvendig for meg å spille bass. Vi hadde en fyr som ikke var så verst på bass, vet du. Men bass er et instrument jeg er like komfortabel med som jeg er med gitaren.
– Da det siste Yes-albumet du gjorde, Talk, kom ut i 1994, var det noen som sa at du spilte all bass på det albumet. Er det sant?
– Chris spilte 98 % av bassporene, vil jeg si. Men da jeg for eksempel skrev Endless Dream på det albumet, spilte jeg bass på det sporet fordi jeg skulle presentere sangen for bandet. Og siden det hele ble gjort digitalt, var det ikke slik som med en demokassett, hvor du må spille inn ting på nytt igjen i etterkant. Dersom bandet likte det beholdt vi det bare slik jeg hadde spilt det inn. Men da vi jobbet i studio spilte Chris det meste av bassen på Talk, slik at vi fikk Chris Squire-sounden. Det kan ha vært en tone eller to der inne hvor han mente at jeg hadde spilt det inn bra nok. Og da så han ingen grunn til at han skulle gjøre det om igjen. Men han er definitivt bassisten på det albumet. Så problemstillingen er ikke relevant.
Variert men ikke sprikende
– Jeg fikk Rio som promo allerede i august, så jeg har hørt ganske mye på det nå, og jeg må si at dette er ditt beste soloalbum, så langt.
– Å, tusen takk. Det synes jeg også. Men jeg er glad du sier det, for jeg burde egentlig ikke si det selv, haha!
Det jeg liker med det er at det er veldig variert musikalsk, men samtidig føles det ikke som et usammenhengende album.
– Artig at du sier det, for som nevnt tidligere begynte jeg å jobbe med det uten å bekymre meg for at det skulle bli utgitt eller noe sånn. Hvis jeg ikke fikk gitt den ut, spilte det ingen rolle. Og jeg hadde ikke et plateselskap på den tiden. Da platen var ferdig, snakket jeg med Thomas [Waber] fra Inside Out Music. Vi snakket opprinnelig med ham da vi håpet å lage et album med musikk fra Jon Anderson, meg og Rick Wakeman i ARW-prosjektet. Det skjedde selvsagt ikke, men Thomas sa at hvis jeg noen gang gjorde noe, måtte jeg ringe ham først. Og siden jeg ikke ønsket å starte en hel runde med advokater og managere som sendte albumet ut til mange plateselskaper for å få tilbud, spilte jeg det bare for Thomas. Det var rett og slett fordi jeg fikk en positiv følelse fra fyren. Så jeg sendte platen til ham og sa: "Hør på dette og gi meg beskjed hvis du er interessert." Og det var det! Han likte albumet. Det var den enkleste avtalen jeg noen gang har gjort i hele mitt liv.
Trevor sier at alt dette viser at han hadde bare de beste intensjoner da han lagde plata: Å ha det gøy og lage musikken han ønsket å gjøre uten noe press eller begrensninger.
– Som du påpekte, er det et veldig variert verk. Jeg har til og med litt country inn der. Jeg elsker den typen picking twang du finner i den typen musikk. Selv en fyr som Vince Gill, som folk tror bare er en crooner, er en god gitarist som gjør den stilen, som jeg elsker. Når jeg har spilt i Nashville, pleier jeg alltid å gå og høre på band som spiller på klubbene der etter vår egen konsert.
Han peker også på at det er ting på albumet som åpenbart ligger i DNA-et hans.
– Du har ting som har, i mangel av et bedre ord, et episk lydbilde. Jeg tenkte at jeg bare skulle sette alt sammen og håpe på det beste. Da jeg tok jeg på meg produsenthatten, syntes jeg også stemmen min var i ganske god form. Det er fordi jeg har vært på veien en stund, og da fikk jeg i gang sangmusklene igjen.
Trevor sier at selv om sjangrene på albumet er forskjellige, spiller det ingen rolle så lenge det hele fungerer sammen.
– Jeg var litt bekymret for det, men jeg tenkte at det forhåpentligvis vil være nok der til å lime det hele sammen og få det til å høres ut som et sammenhengende album.
Filmatisk
– Du nevnte country. Min favoritt på albumet er faktisk det sporet, Goodbye.
– Å, jøss. Det er et skikkelig kompliment. Takk skal du ha.
– Jeg bare elsker kontrasten mellom versene og så kraftige AOR-refrenget.
– Det har ingenting med country å gjøre, nei.
– En annen sang jeg virkelig liker er Oklahoma. Den er vakker og veldig filmatisk.
– Tusen takk. Det var inspirert av Oklahoma-bombingen i 95. Og jeg ønsket å starte det dempet og så bare la det vokse og vokse opp mot slutten, hvor det ikke kan vokse lenger. Og der slutter det bare.
– Tror du at du kunne ha skrevet et slikt spor før du begynte å lage filmmusikk?
– Nei. Jeg kunne kanskje ha skrevet noe som lignet, men integriteten om du vil, til orkesteret og instrumenteringen... jeg tror ikke jeg hadde tenkt slik før. Selv om jeg faktisk vant en pris for beste orkesterarrangement med Rabbitt på midten av 70-tallet. Jeg la et stort strykearrangementet bak sangen Charlie, og jeg ble svært overrasket da jeg vant den prisen. Jeg tenkte at Hennie Becker burde vunnet den prisen, ikke jeg. Og som vi snakket om tidligere, gjorde jeg noe orkestrering på Big Generator. Men nå, etter å ha gjort så mange filmer, falt det meg mye mer naturlig å gjøre et slikt arrangement på Oklahoma.
– Når du når du komponerer til en film, gjør du det på gitaren, pianoet eller bruker du datamaskiner?
– Nå røper jeg alderen min; Jeg fyller 70 neste år, og jeg er litt gammeldags. Jeg skriver ganske enkelt partituret med blyant og papir. Alt dette har endret seg veldig de siste 40 årene. I gamle dager, da Bernard Herman for eksempel skrev filmmusikk, ble alt bare skrevet ut og gitt til orkesteret. Det var ingen mulighet for å spille det for en regissør med synthesizere. I dag kan du få alt til å høres ut som et ekte orkester på den måten. Men jeg fastholder at uansett hvor gode samplene dine er, og jeg har fantastiske samples, og uansett hvor godt det er spilt, sammenlignet med ekte mennesker som spiller, er det som å sammenligne svart og hvitt med farge. Det er helt annerledes fordi det menneskelige elementet fortsatt er viktig. Og jeg håper det forblir viktig og at ikke KI også tar det bort fra oss.
– Jeg har intervjuet flere veteraner i musikkbransjen som i de senere årene har jobbet med mennesker en generasjon yngre enn dem. Når jeg spør dem om de deler ut råd til ungdommene, sier de nei. De hevder at de ikke har noen anelse om hva som skjer i musikkbransjen i dag. Er det slik du føler det?
– Absolutt, ett hundre prosent! Det gjør godt å høre deg si dette. Å forsøke å henge med i bransjen nå for meg ville bare vært komisk. Alt jeg kan gjøre er å gjøre det jeg er god til, og så prøve å få det til å høres så friskt, inspirerende og ekte ut som jeg kan. Jeg kan ikke gjøre mer enn det.
Nok en gjenforening
Mellom 2016 og 2018 ble Trevor med Rick Wakeman og Jon Anderson på turné under navnet Yes featuring ARW. De ga ut et livealbum og en Blu-ray-konsertfilm, hvor de fremførte Yes-sanger fra 70-, 80- og 90-tallet. Planen var at de også skulle gi ut ny musikk, men dette ble aldri noe av. Jeg spør Trevor hvorfor det hele falt fra hverandre.
– Rick og jeg hadde lenge ønsket å gjøre noe sammen. Faktisk helt siden vi gjorde Union-turneen med Yes i 91. Vi hadde aldri vært medlem av Yes på samme tid, og han og jeg kom bare så godt overens på den turneen. Så vi sa hele tiden at vi burde jobbe sammen igjen, så ARW kom ut av det. Og da er det lit er morsomt at det det er så mye snakk om hva som skjedde med det prosjektet og hvorfor det tok slutt. Det viktigste er at vi hadde hatt et par flotte år sammen hvor spilte og opptrådte på turné.
Han sier at han fortsatt snakker med Rick ofte.
– Vi har ikke gjort noen innspillinger, vi to, ennå. Men vi har snakket om å lage et album der han spiller piano, og jeg spiller klassisk gitar, så kanskje vi gjør det på et tidspunkt. Tid er alltid et problem. Som vi snakket om tidligere, fortsatte Chris å spørre meg mange ganger om at jeg måtte gjøre noe sammen med Yes igjen. Men det ville ha vært et problem fordi de hadde allerede en gitarist (Steve Howe), og det ville ikke fungert. Og jeg holdt jo på med film etter film, så det hadde ikke vært tid for meg til å gjøre det uansett. Og med Rick er det samme type problem. Dessuten bor vi veldig langt fra hverandre, men vi er fortsatt veldig nære venner.
Foto: Hogne Bø Pettersen
Trevor har ikke snakket med Jon på en stund.– Det er ingen grunn til at vi ikke har det. Vi er fortsatt venner. Jeg håpet å treffe Jon under Alans minnestund i fjor, men han dukket ikke opp. Så jeg har ikke sett ham på en stund.
– Da jeg snakket med Jon da han ga ut sitt siste soloalbum, spurte jeg ham om det samme, og da sa han noen ganger er det bare ikke ment å skulle skje.
– Jeg vil ikke si at det ikke var ment å skje, for det skjedde jo. Så der er jeg uenig med ham. Jeg synes vi gjorde en bra turné og at det var verdt det. Jeg ser ikke tilbake på det og sier "Hm, vi burde kanskje ikke gjort det fordi det ikke gikk".
– Nei, han sa ikke at han angret på ARW. Han elsket turnéen og alt. Det var bare det at da jeg spurte ham hvorfor dere ikke hadde laget et album, sa han at noen ganger skjer det bare ikke.
– Å, da skjønner jeg. Ok. Det er jo en like god forklaring som alt annet, egentlig.
Steven Seagal og Jimi Hendrix
– Hvem ser du opp til som filmkomponister?
– Bernard Herman. Jeg pleide å gå og se svart-hvitt-filmer, og han gjorde alle disse kule westernfilmene og mange andre filmer. Han gjorde bare utrolig mye. Jeg ble nylig fortalt en historie om da han gjorde en film med Hitchcock. Han hadde jobbet med Hitchcock før, og han omtalte den forrige filmen de gjorde sammen som forferdelig. Og han trodde Hitchcock ville være enig eller noe, men tilbakemeldingen ble ikke særlig godt mottatt, he he. Uansett, han er min favoritt og er fyren jeg på en måte prøvde å forme meg etter da jeg begynte med dette.
– Er det sant at du begynte med filmmusikk i 1995 fordi du lærte Steven Seagal å spille en Jimi Hendrix-sang?
– He he, ja. Jeg fikk en gjennomgang av Red House av Hendrix med ham, og mye annet. På den tiden prøvde jeg å komme inn i filmbransjen, og det var rett og slett umulig. En kveld natt dro kona og jeg på en restaurant som heter Oasis. Vi hadde vært der før mange ganger, og maître-d kom bort til meg og snakket engelsk med en veldig tykk fransk aksent. Og jeg forsto ham egentlig ikke i det hele tatt, så jeg gikk bort til ham etterpå og sa "Beklager, hva sa du?". Og da skjønte jeg at han fortalte at Steven Seagal var deleier i restauranten. Steven visste at jeg pleide å spise der og hadde bedt maître-d om å spørre meg om jeg kunne komme til Stevens hus og spille litt gitar.
Trevor sa at det kunne han godt.
– Jeg hadde en baktanke med det, for jeg håpet at han hadde en agent jeg kunne ringe eller noe som kunne hjelpe meg med å komme meg inn i filmbransjen. Så jeg dro til huset hans, lærte ham noen triks og så spilte sammen. Da jeg skulle dra sa han: "Tusen takk, dette var veldig snilt av deg." Vi kom ganske bra overens. Men Steven er, som du kanskje vet, litt stormannsgal. Så han sa til meg: "Kan jeg hjelpe deg på noen måte som en gjentjeneste?". Og jeg sa at hvis han hadde et agentnavn eller noe sånt, ville jeg satt pris på det. Jeg forklarte at jeg prøvde å komme inn i bransjen for å lage filmmusikk, og sa at jeg hadde erfaring når det kom til orkestrering og teknologi, de to viktigste tingene for filmmusikkomponist. Da svarte han: "Jeg har nettopp laget en stor film som kommer til å bli en kjempesuksess. Den heter Glimmer Man. Og hvis du vil gjøre musikken til den, kan du få lov til det." Og jeg bare: "Herregud, er du seriøs nå?" Steven nikket, og sa: "Jada, bare ring denne fyren." Og fikk jeg nummeret til en person hos Warner Brothers, som musikksjef der. I møtet vårt så han på meg, og sa surt: "Hva faen får deg til å tro at du kan gjøre musikken til denne filmen?» Og jeg tok bare sjansen, til tross for at jeg var sikker på at han kom til å kaste meg ut av kontoret, og sa: "Hva faen får deg til å tro at du kommer til å klare å snakke Steven Seagal fra dette? " For jeg visste hvordan Steven var. Og jeg fikk jobben!
Jerry Bruckheimer
Selv om filmen ikke var en stor kinosuksess, startet den Trevors karriere i Hollywood. Det gikk kort tid før en av de mektigste produsentene i Hollywood, Jerry Bruckheimer (Flashdance, Top Gun, The Rock, Crimson Tide, Con Air, Armageddon, Enemy of the State, Black Hawk Down, Pearl Harbor og Beverly Hills Cop, Bad Boys, Pirates of the Caribbean, og National Treasure-franchisene) ringte.
– Det som skjedde var at en musikkperson som jobbet for Bruckheimer så Glimmer Man og dro til Jerry og sa at det var kommet en ny interessant fyr til byen. Så jeg ble invitert til møte. Jeg tror Jerry trodde jeg skulle være 22 år eller noe, men jeg tror jeg var 40 noe på den tiden. Og den neste filmen jeg gjorde var Con Air.
Den filmen var virkelig en stor kinosuksess, og Trevor gjorde etter det de neste 13 Jerry Bruckheimer-filmene og deretter ytterligere 50 filmer, samt musikk og vignetter til TV-serier.
– Så takk, Steven!
Ingen jobbsikkerhet
– Var dette før eller etter at du forlot Yes, eller forlot du bandet uten noen bestemte planer?
– Jeg hadde ingen planer eller avtaler! Jeg forlot bandet med visshet om at jeg ønsket å jobbe med filmmusikk, men hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle få innpass. Etter alt arbeidet jeg gjorde på Talk-albumet var ferdig, var det som å bli truffet av en virvelvind. Plateselskapet gikk konkurs kort tid etter utgivelsen, plata gjorde det ikke bra salgsmessig, og musikkbransjen var i endring. Jeg hadde brukt all min energi på det prosjektet. Jeg hadde omfavnet en helt ny måte å spille inn musikk på ved hjelp av datamaskiner, og brukt programvare som ikke en gang var ferdigutviklet på den tiden. Jeg husker at utviklerne kom inn og skrev kode og mens jeg jobbet, fordi ting ikke fungerte. Jeg hadde fire Macintosh-maskiner som jeg prøvde å kontrollere. Det var litt av et mareritt, men det var også utrolig inspirerende. Så da vi hadde gitt ut albumet, og vært ute på turne, følte jeg meg bare sliten. Så jeg forlot bandet.
Trevor prøvde deretter å få møter med agenter for filmmusikk, men fant fort ut at det var veldig vanskelig.
– Ingen brydde seg om en fyr som hadde vært i et rockeband. De regnet med at en slik fyr ikke kom til å være pålitelig. Så det gikk bare ikke så lett. Og det var der Steven kom inn. Og plutselig var jeg bare veldig, veldig heldig, for jeg hadde ingenting som ventet på meg etter Yes. Jeg visste bare hva jeg ønsket å gjøre.
– Hva er favorittfilmen av de du har laget musikken til?
– Jeg tror filmen som heter Remember the Titans. Den var ikke like stor suksess som filmer som Armageddon eller National Treasure, men den gjorde det bra. Jeg var også veldig stolt av Armageddon og National Treasure. Men jeg tror Remember the Titans er den beste.
– Det er én film jeg vet du var involvert i som har et dårlig rykte, men den har begynt å bli revurdert de siste årene. Det var filmen Rockstar.
– Musikken jeg lagde til den er veldig organisk og veldig dempet. Jeg brukte ikke noe orkester. I stedet brukte jeg gitaren mye og lagde forskjellige gitarlyder, og det likte jeg veldig godt. Likevel trodde jeg ikke at det ville bli anerkjent på noen måte i musikkbransjen. På premieren møtte jeg ut av det blå David Foster der. Han kom bort til meg og sa: "Jeg vil bare at du skal vite at jeg elsker det soundtracket". Og ble slått i bakken: "Virkelig? Jeg elsker nemlig alt du gjør, David! Du er et geni, vet du?" Men han var bare så hyggelig, og det var veldig inspirerende for meg. Little Steven kom også bort til meg. Han var også veldig hyggelig, og han sa: "Flott musikk, mann". Før filmen hadde premiere var jeg redd for at jeg kanskje hadde underkomponert til den. Men siden det var en film om musikk, ville jeg ikke legge for mye av min egen stil i den. Så jeg forlot premieren med en ganske bra følelse. Det er artig å høre at den blir mer verdsatt nå. Det er en sann historie om basert rundt Tim Ripper Owens som tok over som vokalist i Judas Priest. Det var en flott film, og jeg synes den var godt utført.
Å skyte ørnen
På midten av 2000-tallet kom et album kalt 90124 ut. Det inneholdt demoversjoner av mange av sangene som havnet på 90125, Big Generator og Talk. Når du hører på den, skjønner du hvor ferdige mange av sangene egentlig var da Rabin presenterte dem for bandet.
– En av sangene på 90124 er en instrumental versjon av sangen Where Will You Be som er helt lik slik den var på det ferdige albumet, bortsett fra Jons vokal. Hvor mye ble sangen endret på etter at du spilte demoen for bandet?
– Det er den ene sangen som ikke ble spilt inn digitalt på Talk. Demoen min er akkurat som du hører på plata før Jon sang oppå. Chris spilte et par bassnoter og Alan la til noe perkusjon. Ellers er den helt lik. Det har du rett i.
– Det er også to versjoner av en sang som til slutt ble Owner of a Lonely Heart på den..
- Riktig. Og da vi begynte å lage plata, fungerte ikke den første versjonen for noen av oss som var i studio. Så jeg prøvde et par andre ting med den, som ikke hjalp. Den andre versjonen du hører på 90124 er noe jeg gjorde på en Revox-båndopptaker i stua i en liten leilighet der jeg bodde. Jeg tok bare en mikrofon og spilte inn den akustiske gitaren og det var slik de nye versene ble skrevet. Og så endret Jon noe av teksten på låten under innspilling.
– Angående Jons tekst-endringer: Trevor Horn sa at han hatet "the eagle in the sky"-strofen Jon kastet inn i sangen. Han sa at han og ingeniøren Gary Langan la til et skudd i sangen etter ordet "eagle", for å skyte den ned.
– Ja, vi skjøt ørnen ned! Det var noe Trevor, jeg og Gary fant på. Vi hatet alle den teksten, inkludert Chris. Og vi syntes det var morsomt å skyte den ned for vi fant teksten helt latterlig.
Jeg håper du tilgir meg for å si dette, men jeg synes også videoen er latterlig.
– Åhhh, jeg hater den videoen. Jeg avskyr den! Jeg hatet alt med den. Det som var så infantilt med den er at alle forandrer oss til dyr, og teknologien for å gjøre det bra fantes ikke da. Så det ser latterlig ut. Jeg husker at jeg ringte manageren min og sa "Kan vi gjøre videoen på nytt? Jeg synes dette bare er fryktelig! ". Og han sa: "Plateselskapet har brukt mye penger på dette, til og med på innleide helikoptre." Og jeg sa: "Vel, kanskje det burde vært et storyboard på forhånd fordi dette gir ingen mening". Jeg har alltid sagt at jeg hater den videoen.
Videoen er laget av Hipgnosis, som laget legendariske plateomslag for både Pink Floyd, Yes og en hel haug med andre artister.
– De burde holdt seg til å lage platecovere.
Om å selge sangene sine
– Jeg så navnet ditt på en liste over folk som har solgt låt-katalogen sin. Og jeg så at du hadde solgt 3528 snutter med filmmusikk og sanger til et selskap som heter Primary Wave.
– Ja, det stemmer. Jeg nådde et punkt hvor jeg så at bransjen hadde endret seg så mye med alle disse strømmetjenestene. Og ingen i Kongressen ser ut til å være villige til å gjøre noe for å beskytte låtskrivere. Og så ble jeg presentert for denne muligheten om å selge musikken min. Det er sexy greie investorer holder på med om dagen. Det er overraskende mange av dem. Jeg så på det som en flott mulighet til å komme bort fra all jobben med å administrere publiseringskatalogen min. Det ga meg også litt penger i banken. Og like etter så jeg at Genesis hadde gjort det samme, og jeg bare: "Hei, fikk ikke det beløpet!", ha ha!
– Ja, når jeg ser summene disse selskapene betaler for å publisere katalogene, lurer jeg på hvordan de skal dekke få tjent det inn igjen.
– Det vil de aldri klare. Så jeg var glad for at jeg gjorde det. Men du har rett, jeg forstår det virkelig ikke, jeg heller. Det de gjør er å beregne årlige inntekter fra katalogen din, og så forhandler du om hvor mange år de skal multiplisere det med. Og så blir man enige om en sum. Jeg vet ikke hvordan de skal tjene inn igjen det Bob Dylan eller Bruce Springsteen fikk. En halv milliard dollar! På hver av dem!
– Jeg så i dag at Katy Perry hadde solgt katalogen sin for 250 millioner dollar.
– Det er komplett galskap.
Superprodusenter
– Tilbake til Rio, skal du turnere dette albumet?
– For øyeblikket er fokus på å gjøre det du og jeg gjør akkurat nå.
– Hvis du drar på turné, ville det være de samme folkene som turnerte med deg, Jon og Rick på ARW-turneen?
– Jeg kommer definitivt til å spørre Lee Pomeroy, som er en fenomenal bassist. I tillegg skal jeg spørre trommeslageren jeg brukte mest på Rio, Louis Molino. Det er det ingen tvil om. Men kona hans døde nettopp, så det er ikke noe jeg skal ta opp med ham akkurat nå. Men jeg håper absolutt at han blir med på trommer.
– Trevor Horn er ikke den eneste superprodusenten du har jobbet med. På Can't Look Away hadde du Bob Ezrin som produsent. Hvordan var det å jobbe med ham?
– Jeg tror han er min favoritt av de jeg har jobbet med, som jeg ikke har spilt i band sammen med. Han er en strålende produsent. Han har jobbet med alle, og han er en dyktig musiker og låtskriver selv. Og han er en veldig smart fyr.
– Paul Stanley fra Kiss sa å jobbe med Bob var som å gå tilbake til rekruttskolen.
– Absolutt! Og Bob kan tillate seg å gjøre sånn. I det ene øyeblikket jobber han med Pink Floyd og i neste øyeblikk kan han gjøre Kiss og Judas Priest. Og plutselig lager han et album med meg! Da Yes begynte å jobbe på 90125 hadde vi først et møte med Mutt Lange og deretter Roy Thomas Baker. Men Bob Ezrin var en annen fyr vi vurderte å bruke. Men siden Chris hadde jobbet med Trevor Horn på Drama(Yes-albumet fra 1980 hvor Trevor Horn var vokalist) brukte vi ham i stedet.
– Horn har sagt at det å bli med Yes som vokalist bare er en av de skikkelig teite avgjørelsene du noen ganger tar i livet.
– Jeg skal fortelle deg noe morsomt: Chris fortalte meg om den første konserten de noen gang gjorde med Horn. Chris sa til ham: "Ok, du bare går fram på scenen og så bare synger du". På den tredje sangen gjemte Horn seg bak trommene. Men han spiller visstnok konserter nå om dagen, har jeg hørt.
– Han turnerer faktisk som Buggles.
– Ikke sant? Og visstnok gjør han Owner of a Lonely Heart som jeg synes er skikkelig frekt, he he.
– Han skrev i boken sin at han anser den som den beste sangen han noen gang har vært med på å gjøre, men at den tok mye arbeid.
– Han jobbet hardt med den, ja. Han var en flott fyr å ha på den plata. Og jeg må få understreke at Trevor Horn og jeg jobbet mye sammen etter Yes, før jeg begynte med film. Han brukte meg på plater med Seal, Frankie Goes to Hollywood og til og med Cher. Han brukte meg også på en sang for Tina Turner. Det var veldig artig å jobbe sammen med ham.
– Det var på Simply the Best-albumet, ikke sant?
– Ja, og Seal-albumet var det aller første.
Prostataundersøkelser og hasj
– Du er i Rock and Roll Hall of Fame nå. Korriger meg hvis jeg tar feil, men du er den eneste sørafrikaneren som noensinne har havnet i Rock and Roll Hall of Fame, er du ikke?
– Ja, det er ganske morsomt. Phil Carson sa til meg: "Når du går opp og holder takketalen din, nevner du at du er den første sørafrikaneren. "Og jeg gikk opp og sa noen ord, og glemte helt å nevne det! Det var nok det viktigste jeg skulle si.
– Det kan ikke ha vært lett å huske mye når du stod der oppe med Rick Wakeman
– Ha ha! Ja, du sier noe. Rick var utrolig morsom den kvelden. Jeg tror det er den beste Hall of Fame-talen noensinne, med unntak av talen til Alex Lifeson fra Rush, hvor han bare sa "bla, blah blah".
– Ja, det var ganske morsomt. Men de to andre i Rush var ikke helt enige i det.
– Det kan jeg tro! Men jeg kunne se både Jon og Bill Bruford ved siden av meg mens Rick holdt på, og vi lo så jeg trodde jeg skulle gjøre på meg i buksene. Han var utrolig artig.
– Og et par år senere gir Steve Howe ut sin selvbiografi. Og i det første kapittelet forteller han om hvor mye han hatet Rick Wakemans tale.
– Gjorde han?
– Han syntes ikke det var morsomt i det hele tatt.
– Jeg antar at du må ha sans for humor for å finne det morsomt, ikke sant? Jeg lo meg av skakk. Og da jeg så det på nettet senere, kunne jeg fortsatt ikke tro at han Rick gjorde det. Og det som er spesielt morsomt med det er at dette skal være en skikkelig høytidelig kveld, med masse kjedelige taler. Og her kommer han opp og snakker om prostataundersøkelser. Da han var ferdig med talen og fikk øye på meg på, blunket han bare frekt til meg. Jeg skjønner ikke hvordan noen ikke kunne le av det. I det minste måtte det da rykke i smilebåndet. Rick er hysterisk morsom når han setter i gang.
Trevor forteller meg deretter en historie fra den verdensomspennende Union-turneen med Yes i 1991.
– Rick var lei av å fly, så han bestemte seg for å kjøpe en bobil av budsjettet som var satt av til hans flybilletter. Han brukte den til å kjøre rundt i Amerika mellom konsertene, og etterpå fikk han den fraktet til Storbritannia, noe som ble latterlig dyrt. Jeg ble med ham på en tur fra Canada til Buffalo. Da måtte vi selvfølgelig vi krysse grensen og da ble stoppet i grensekontrollen. Jeg ble ganske irritert fordi holdningen til kontrollørene var "Enda et rockeband? Finn hasjen!" Og vi hadde selvsagt ingenting fordi verken Rick eller jeg bruker det. Da begynte Rick å snakke med disse karene, og fem minutter senere lå de på bakken av latter. Og da vinket de oss bare gjennom. Rick er bare en sånn fyr.
Vekket opp naboene
– Et spor jeg glemte å spørre om tidligere var Tumbleweed. I anmeldelsen min sa jeg at det er en slags blanding av Imogen Heap, 50-talls jazzband og Yes-låtenLeave it.
– Artig sammenligning. Forskjellen mellom Leave itog denne sangen er at det bare er jeg som synger på den. Og jeg hadde det veldig morsomt mens jeg holdt på, selv om det var mye jobb å synge alle vokalharmoniene selv. Jeg la faktisk ting på rundt gulvet der jeg måtte stå for de ulike toneartene slik at det skulle høres ut som at det var mange mennesker som sto rundt mikrofonen.
Så det tok litt tid å gjøre det.
– Det høres ut som om hele dette albumet har vært et stort hjertebarn.
– Ett hundre prosent! Det er ingenting på dette albumet som ikke var gjort av andre grunner enn ren glede og kjærlighet. Det er en gitarsolo på slutten av sangen Thandi, som har en ganske tynn gitarlyd. Og grunnen til det er at jeg hadde en Marshall-forsterker skrudd opp til milliarder av watt. Studioet mitt er akustisk komprimert slik at ingen kan stå på utsiden og høre hva som foregår inne i det. Det ligger også en bygning som er adskilt fra resten av huset, så det er veldig tilbaketrukket. Men på dette sporet bestemte jeg meg for å bare være gæren og bare skru på fullt. Og så åpnet jeg døren for å legge til litt klang til studiolyden. Resultatet ble at hele nabolaget hørte soloen. Kona mi, som var ute og gikk tur med hunden akkurat da, kom løpende hjem: "Hele nabolaget kan høre deg!"
Men det viste seg at ideen ikke fungerte.
– Jeg hadde også satt en mikrofon ute i hagen for å prøve fange lyden som kom ut fra studioet, men det som skjedde var at når jeg spilte i studioet, ble lyden fra marshall-høyttaleren så kraftig at det ble bare den lyden jeg fikk. Men når lyden ikke går gjennom Marshall-en, og du bare hører på den i i de vanlige høyttalerne, endte det med å høres veldig tynt ut. Så jeg hadde veldig gøy med å leke meg med dette. Jeg tror jeg gjorde omtrent seks forskjellige soloer med dette oppsettet.
Han sier alle soloene på albumet er fullstendig improviserte.
– Ingenting er planlagt på forhånd. På sangen Paradise var det et par ting som ble planlagt før jeg spilte inn soloen, men ellers improviserte jeg bare og koste meg.
Ung og gal
– På teksten til første singel, Big Mistakes, tenker du tilbake på dine yngre dager i Sør-Afrika der?
– Helt riktig. Jeg sa til bassisten og trommeslageren til Rabbitt at jeg burde ha kalt sangen I Can't Believe I'm Alive. For det er vanskelig å skjønne når jeg tenker tilbake på alt vi tre fant på krumspring. Som jo er slikt man gjør når man er tenåring.
– Ja. Jeg tenkte tilbake til mine yngre dager da jeg hørte den sangen. "Sånn var det! "
– Ikke sant?
– Sønnen min er 23 nå, så han er nå på vei ut av den alderen hvor du ikke tenker konsekvenser.
– Ja, grensen går rundt 24/25, ikke sant? Da Ronnie fra Rabbitt hørte sangen sa han: "Synger du om oss?".
– Hva gjør de andre Rabbitt-gutta i disse dager? Driver de fortsatt med musikk?
– Bassisten Ronnie spiller fortsatt som en djevel. Han gjør ikke konserter eller lager eller plater og sånn, men han spiller fortsatt mye. De ble nylig bedt om å gjøre en gjenforeningsturné, og de henvendte seg til meg. Da svarte jeg at jeg ikke kunne Og da begynte fyren som skulle promotere turneen å bruke navnet mitt i omtalen. Da måtte jeg sende ham et brev som sa: "Ikke lat som at jeg er inkludert! " Jeg kom jo ikke til å være med, så han burde ikke utnytte navnet mitt. Ikke misforstå meg, jeg var villig til å stille opp og si fine ting om turnéen. Men det strandet til slutt, selv om Neil, som var trommis, og Ronnie spilte like bra som alltid. Men verken jeg eller den siste medlemmet, Duncan, kunne bli med. Jeg tror Duncan bor i Vegas nå.
Ikke alle gjenforeninger er ment å skje, ser det ut til. Men Trevor trenger ikke å delta på slikt. Etter en bemerkelsesverdig karriere som snart strekker seg over 50 år, og som inkluderer nummer én-singler, millioner av konsertgjengere og kinobesøkende, har han et trofast publikum som snart vil få høre hans beste soloalbum. Så langt.
Rio er ute 6. oktober på Inside Out Music.
