Foto: Linnea Syversen


Det sjangersprikende bandet Kalandra, har gått gjennom noen metamorfoser siden sin unnfangelse i England i 2011. Etter å ha erfart at opphold i studioer kunne gi varierende resultater, tok de saken i egne hender og bygget sitt eget. Bandet står selv for produksjonen av sin egen musikk. De har tatt seg god tid på å lære sitt håndverk, finne sin stemme og spille på hverandre sine styrker.

Fredag 13. september slapp de sitt andre studioalbum, A Frame of Mind, via plateselskapet By Norse, som også er knyttet til store nordiske artister og band som Wardruna og Mari Boine. Den melankolske og trolske musikken til Kalandra har skaffet dem en solid lytterskare i Europa og USA. Når Musikknyheter tar en prat med dem, er de allerede i gang med sin Europa-turné.

– Begrenset med tid i innleide studioer


– Helt ærlig, så har vi ikke råd til å betale eksterne produsenter. Så da gjør vi det selv. Jeg tror ikke vi hadde kommet oss dit vi er i dag, om vi ikke hadde lært oss alle disse ferdighetene, sier vokalist og hovedlåtskriver Katrine Stenbekk, om hvorfor det alternative folk/rock bandet med assosiasjoner til nordisk folkemusikk, har brettet opp ermene og lært seg alt selv.

– Man har begrenset med tid i innleide studioer. Når vi har betalt for studio og produsent, så har vi tatt opptak av låter som vi ender opp med å ikke bruke, fordi vi ikke har blitt fornøyd. Så vi har endt opp med å måtte gjøre alt om igjen selv, fordi vi bruker så lang tid på å komme oss dit vi vil være, sier gitarist Jogeir Daae Mæland.

Jogeir: – Vi bruker kortere tid nå enn før, men det er fordi vi har tilegnet oss den nødvendige kunnskapen. Man vet ofte hva man ikke vil ha i en låt, men man må prøve en del ting før man skjønner hva man faktisk vil ha.

– Men det kunne absolutt vært gøy å få samarbeide med en annen produsent når tid og penger strekker til, legger gitarist Florian Bernhard Döderlein Winter, til.

Florian er oppvokst i en familie med musikalsk bakgrunn. Han er nemlig en direkte etterkommer av den østerrikske sangfamilien Von Trapp, udødeliggjort gjennom musikalen The Sound of Music.

Florian: – Min bestemor var Johanna Von Trapp. Det jeg kan si er at glansbildet som man ser i musikalen, stemmer nok ikke helt med virkeligheten. De var fantastiske sangere som turnerte rundt omkring, men de hadde nok litt strengere foreldre enn det som portretteres i musikalen.



Alternativ bruk av lydutstyr inspirerte flere riff


Samtlige medlemmer i kvartetten som utgjør Kalandra har bidratt i produksjonen av A Frame of Mind. Lydbildet i albumet er det mest eksperimentelle og ambisiøse bandet har laget så langt i karrieren.

Florian: – Det er noen tekniske ting i produksjonen som jeg er sikker på at ikke hadde skjedd om vi hadde hatt en annen produsent til stede. Vi har lekt oss med diverse lydutstyr, og kanskje brukt noen funksjoner på litt feil måte, som da har blitt inspirasjonen bak noen riff, for eksempel.

Florian: – Vi lærte mye om produksjon både under innspillingen av debutalbumet, og soundtrack-albumet til videospillet Kingdom Two Crowns: Norse Lands, som vi gav ut i 2022. Så alt vi har lært, har vi tatt med oss inn i produksjonen av A Frame of Mind, og det har nok vært litt mer på spill nå som vi har lært mer. Vi ville lage noe større og bedre på alle måter.

En fortsettelse av debutalbumet


Debutalbumet The Line (2020), var et introspektivt album som utforsket fortid, sorg, sinne og tap. A Frame of Mind, utgitt fire år senere, beskrives som en fortsettelse av The Line, samtidig som både bandet og menneskene har utviklet seg.

Florian: – Da vi laget A Frame of Mind hadde vi en haug med låter å velge mellom. Mange var mer positive og ikke fullt så introspektive. Når vi så satt oss ned og valgte ut låter til albumet, var det de mørkere temaene som resonnerte mest.

Katrine: – Men albumet er ganske oppløftende til tider også, selv om det ofte er melankolien som treffer oss. Låten The State of the World, laget jeg litt «cheesy» og direkte med vilje. Før var jeg litt imot slike typer låter, fordi det ikke gav noe rom for egen tenking i dem.

Katrine: – For eksempel syntes jeg John Lennons Imagine var litt klisjé og naiv. Men disse siste årene, når vi har sett verden vende mot det negative, da har jeg kjent at Imagine er en veldig fin låt. Hva er vel mer ekte enn å tillate seg å være litt naiv for håpets skyld? Håp er naivt, men nødvendig for endring. Vi trenger mer av det nå, føler jeg.

Florian: – Vel, verden er kanskje ikke så annerledes enn den var for 30 år siden. Men vi som mennesker og musikere blir eldre, vi blir mer bekymret og mer observante på verden rundt oss. The Line var et album som reflekterte rundt problemer man har i 20-årene, og nå i A Frame of Mind er det mer 30 års problemer!

Det er den ukrainske kunstneren Elena Chubar, som går under artistnavnet Elen Alien, som har laget albumcoveret til A Frame of Mind.

Katrine: – Vi oppdaget henne på Instagram. Jeg så at hun hadde en utstilling i Oslo, så da tok jeg kontakt med henne. Albumcoveret skal forestille mennesket vs. naturen. Det er også en assosiasjon til kunstig intelligens og filmen Annihilation.

Florian: Hvis man er litt observant kan man se at himmelen og skyene på A Frame of Mind-coveret er de samme som på The Line. Det er kanskje et litt mer håpefullt landskap på det nyeste coveret.



– Vi er fortsatt et «slow-burner» band


Kalandra startet som et syvmanns-band i England, men den originale strukturen ble brutt etter at bandet flyttet tilbake til Norge i 2015. Bandet krympet til en trio bestående av vokalist og hovedlåtskriver Katrine, og gitaristene Jogeir og Florian. I 2018 fikk de med seg svenske Oskar Johnsen Rydh på trommer, og siden da har Kalandra utgjort en kvartett.

Florian: – Det var ikke før vi gikk fra syv til tre medlemmer i bandet at vi fikk en slags realitetssjekk. Bandet måtte omstruktureres og vi måtte finne ut av hva vi var, og hva vi ville gjøre. Jeg er veldig glad for at vi tok den tiden vi trengte. Nå begynner det å gå bra med bandet og vi har oppnådd en viss suksess. Men vi er fortsatt et «slow-burner» band.

Florian: – Jeg tror ikke vi hadde taklet en over-natten suksess særlig bra. Det hadde nok også resultert i dårligere musikk, fordi vi ikke hadde fått tiden vi behøvde for å finne musikken og oss selv.

Jogeir: – Det er vel en klisjé, men vi måtte først og fremst oppdage oss selv! Vi trengte ikke å bli oppdaget av noen andre.

Synger på norrønt


Kalandra har siden sitt debutalbum, sunget både på norsk og engelsk. På A Frame of Mind har de også en låt på norrønt, Bardaginn, som betyr kamp eller strid. Låten er laget sammen med Alexander Lykke, førsteamanuensis på Oslo Met og spesialist i norrønt språk.

Katrine: – Jeg har lenge hatt lyst til å jobbe med Alexander, som er en venn av oss. Jeg hadde opprinnelig skrevet en tekst på engelsk med tittelen Till the End. Melodisk sett hadde låten et sea-shanty preg over seg. Da jeg gav teksten og melodien til Alexander, tenkte jeg det hadde vært gøy om denne irsk-lydende folketonen kunne fått et norrønt preg. Jeg ba Alexander føle seg fri til å være kreativ innfor historien som jeg hadde skrevet. Teksten er en beskjed fra et menneske til et annet: En strid er på vei, men jeg vil være hos deg for alltid.

Katrine: – Bardaginn startet ut med å låte litt som The State of the World. Den endte opp med å bli en aggressiv stridslåt i stedet, mens The State of the World er en slags fredslåt. Jeg må nevne begge låtene i samme setning, fordi de er som Yin og Yang, de er to schizofrene versjoner av hverandre. Jeg er veldig fornøyd med hvordan samarbeidet med Alexander utfoldet seg. Han har også bidratt på låten vår Segla, som er på nynorsk.

Jogeir: – Alexander er såpass ekspert i norrønt at han har laget bøyninger av ord som han antar at fantes da norrønt ble snakket. Så vi har noen ord i Bardaginn som ikke er dokumentert i norrønt i dag, men som Alexander, grunnet hans ekspertise i faget, antar at ble brukt en gang i fortiden.

Katrine: – Norrønt er på en måte et dødt språk, men jeg synes det er veldig fint at vi kan ta det litt tilbake. Da jeg var barn, syntes jeg også nynorsk var kjedelig, men nå opplever jeg det som utrolig vakkert. Jeg hadde aldri sunget på nynorsk før. Våre venner i bandet Gåte, gjør det jo hele tiden. Så jeg tenkte kanskje jeg skulle brynt meg på det jeg også, og det fikk jeg gjort på Segla.



– Mange lærer seg norsk etter å ha hørt musikken vår


Bandet har bygget seg opp en solid lytterbase ute i Europa og USA, og det at flere av låtene deres synges på norsk, ser ikke ut til å dempe fansen sin entusiasme.

Katrine: – Våre lyttere ute i Europa synger ofte med på Virkelighetens Etterklang fra The Line. Som en spøk pleier jeg å si til dem, «denne er på norsk, syng gjerne med om dere vil»! Først ler de, men så blir de alvorlige og dedikerte, og synger faktisk med på den norske teksten.

Florian: – Mange lyttere har fortalt oss at de har begynt å lære seg norsk etter å ha hørt på musikken vår.

Katrine: – Jeg synes det er så fint, fordi jeg selv er glad i språk. Min mor vokste opp i Antwerpen i Belgia, så jeg har hørt mye flamsk i oppveksten. Jeg har alltid lurt på hvorfor man må velge et språk å synge på som band, eller på et musikkalbum. Når man forteller seg selv at alt er lov, så har man mulighet for å være mer leken med skapelsen av musikk.

Florian: – I popverden er det vanlig å måtte holde seg til et språk, men vi i Kalandra befinner oss i et mer eklektisk musikklandskap. Så hvis folk først er villige til å lytte til musikken vår, er de ofte også villige til å lese oversettelsen på en norsk sangtekst.

Flest lyttere utenfor Norge


Jogeir: – Mesteparten av våre lyttere er faktisk utenfor Norge. På Spotify ligger Norge på 15. eller 16. plass i forhold til lytterland. Frankrike, England, og USA er de største markedene våre.

– Hvorfor tror dere det er slik?

Katrine: – Det er vanskelig å si, men vi er litt overalt sjangermessig, som gjør at vi muligens ikke er det letteste bandet å markedsføre, både for plateselskaper og journalister. Det er kanskje heller ikke så lett å selge alternativ nordisk folk/rock til et publikum som allerede har norsk kultur. Det er mye markedsføring rundt pop, som er fint, hvor kanaler som P3 stiller sterkt. Jeg vet ikke hvorfor andre kanaler ikke er like sterke.

Katrine: – Min opplevelse er at folk flest genuint er veldig varierte og hører på mye forskjellig, så jeg tror det finnes en plass for flere typer musikk, men noen må kanskje åpne det rommet for at alle sjangere skal bli sett og hørt.

Jogeir: – Hvis man har lyst til å satse på Norge som hovedpublikum i en alternativ sjanger, så er det flere vinklinger vi har sett blitt brukt av andre band. For eksempel; «Selger ut konsertarenaer i London og Paris! Du har sikkert ikke hørt om dem». Men det er ikke nødvendigvis en veldig inkluderende vinkling til det norske folk.

Jogeir: – Så dermed holder vi kanskje litt tilbake. Man kan til syvende og sist bare fortsette å lage den musikken man lager. Poenget er vel at folk må oppdage oss på en måte som føles naturlig for dem. Det må også sies at det er et skyhøyt nivå på musikk i Norge i dag, så det er mange som kjemper om en plass på podiumet.



Stammet mye som barn; – Musikk har hjulpet meg til å si det jeg vil


Selvrefleksjon og fortiden er temaer som er skildret i begge studioalbumene til bandet. Vokalist Katrine, vokste opp i Rogaland på 90-tallet. Hun utviklet en stamming i 5-6-års alderen, som gjorde det vanskelig å uttrykke seg tydelig.

Katrine: – Når jeg bevisst tenker over det, så tror jeg absolutt at det å sette melodier til ord ble en viktig måte for meg å uttrykke meg selv på. Jeg husker godt første dag på barneskolen. Vi satt i en sirkel og skulle si hva vi het. Jeg klarte ikke si mitt eget navn. Alle lo, og jeg kjente hvordan det kokte oppi hodet. Jeg hadde heldigvis greie venner, men jeg slet med stamming stort sett hele skolegangen.

–Jeg ville helst sitte bakerst i klasserommet for å ikke skulle bli stilt noen spørsmål, eller oppleve at andre skulle bli utålmodige og fullføre setningene mine for meg. I tillegg har jeg nok et veldig rikt indre liv, som kanskje gjør at stammingen har fått gro ganske godt.

– Musikk har hjulpet meg til å si det jeg vil. Når man snakker til vanlig, så kan man jo bli avbrutt av andre, og det gjør ofte at jeg sitter enda mer fast. Men når man synger på en scene får man alltid fullført det man vil si, ha ha. Det er ingen som kommer og avbryter med sine egne tanker midt i en låt. Og den flyten tror jeg har hjulpet meg i dagligtalen, fordi jeg stammer mye mindre nå.

– Samtidig snakker jeg mer om det nå enn før, som jeg tror er høyst nødvendig. Jeg pleide å skamme meg masse som barn, og tenkte at jeg ikke kunne bli sanger, fordi jeg stammer. Da sa pappa til meg, «du får bare ikke snakke da, kun synge», ment som spøk, men jeg tok det bokstavelig.

– Det føles ganske fint at artister som Billie Eilish og Lewis Capaldi, som er på toppen av musikkbransjen i dag, er åpne om å leve med for eksempel Tourettes. Det åpner dørene for mange som føler seg litt annerledes.

– Vi har mange gode uenigheter


– Dere har i tidligere intervjuer snakket om koblingen mellom mennesket og naturen. I låten I Remember a Time synger Katrine om viktigheten av fellesskap, og i The State of The World synges det om hvordan krig og urett påvirker oss som mennesker. A Frame of Mind virker å ha et ganske kollektivt syn på mental helse?

Florian: – Man bruker tid på å finne ut av seg selv i 20 årene. Så bruker man det tiåret på å bearbeide de tankene, og i 30 årene begynner man kanskje å se mer på verden rundt seg, og hva som skjer der ute.



Katrine: – Men jeg vil si at den prosessen faller seg også helt naturlig. I 20-årene tenkte jeg en del på verden jeg befinner meg i og min oppvekst, hvem man er i ferd med å bli, og om prosessen skal fortsette i det sporet eller endres. Det er først når man har bearbeidet ting i seg selv at man har overskudd til å se andre, til å se utover.

Jogeir: – Den såkalte «kollektive følelsen» på albumet kommer også av at vi er et band, og at vi innad i bandet har forskjellige perspektiver på ting. Det er mye individualisme i vårt band også, men for eksempel i The State of the World har Katrine skrevet de fleste versene, og de handler om hennes tanker og undringer. Men i det siste verset kommer min egen undring og skepsis inn med spørsmålene; «Was there ever an age where it all made sense? Or am I reminiscing about lost innocence?» Da får man inn et annet perspektiv fra de andre bandmedlemmene.

Florian: – Vi har mange gode uenigheter om tekst og hvordan noe skal tolkes. En setning kan bety en ting for meg, og noe annet for de andre. Det er de spørsmålene som gjør at vi til slutt klarer å formulere noe som vi alle liker. Og da er jo sluttproduktet ikke så individuelt lengre heller.

Florian: – Alle har litt å si på alt, selv om vi alle har våre styrker og svakheter, naturligvis. Oskar og meg selv står litt mer for det tekniske, mens når det kommer til lydlandskap og strykearrangement stiller gjerne Jogeir sterkest. Alle sine følelser og meninger blir hørt, og vi må alle kunne stå inne for det vi har laget. Det er også noe av grunnen til at det tar lang tid for oss å lage et album.

Jogeir: – På sitt beste er resultatet mye bedre enn hva noen av oss hadde klart alene, på det verste er det veldig dysfunksjonelt. Det er litt som Tool en gang sa: Platen er først ferdig når vi er så nærme å slå opp som band at den bare må ut!


















Kalandra sin hjemmeside