Foto: Hilde Solli

Ja, du leste ikke feil. Sondre Lerche feirer i år 25 år som artist, så årene flyr. Han startet likegodt året med en solid feiring i Den Norske Opera i Bjørvika. Her satte han opp en forestilling som ikke bare var en gjennomgang av karrieren. Den var også et show med dansere. Det ble to konserter søndag 12. januar. Vi snakket med ham noen dager senere, og han var kjempefornøyd.

– Det ble dødsbra. Jeg har vært så spent, for vi har jobbet med dette showet i et halvt år, og jeg var så lettet etter siste konsert. Det føles først ut som en hypotese, som du ikke får bevist før du faktisk står foran publikum. Det er ikke sånn at vi kan bruke operaen til å øve for de har andre arrangement på hele tiden. Så vi vi fikk ikke tilgang på operaen før klokken 09.00 søndag morgen og første show var kl. 17. Så vi hadde lite tid til å sette lyd og gå gjennom alt det visuelle som vi også hadde. I tillegg var jeg forkjølt i dagene før, men heldigvis holdt stemmen.

Jubileumsfilm


Konsertene er i forbindelse med at det er tjuefem år siden han begynte artistkarrieren.

– Konserten var en gjennomgang av hele karrieren og jeg begynte å jobbe med sanglisten for ett år siden, og har fliket og flyttet om den, hele tiden.

Han beskriver det som et ambisiøst prosjekt.

– Det er tross alt operaen, og da bør det være bra, for det er jo dyre billetter. Vi solgte ut to forestillinger, men man er jo alltid bekymret for om man vil klare å selge noen billetter. Og så selger du først én, og så blir det noen flere, og så ser du at dette antagelig kommer til å gå bra. Da går engstelsen over til lettelse, og så kan du konsentrere deg om det du ønsker å gjøre på scenen. Og jeg hadde lyst til å bruke absolutt alle sceniske muligheter som du har i operaen. Det har man ikke på andre spillesteder som de små klubbene som Rockefeller i Oslo og Sinus i Bodø. Det har virkelig tatt opp livet mitt det siste året, så nå er jeg lettet. Både for at det er over, men også fordi det gikk så bra.



Blir det plate og video av dette?

– Jeg kunne ikke gjøre et så stort prosjekt som dette uten å filme det, så vi har dokumentert det grundig og gjort lydopptak. Så sånn sett er ikke jobben over enda. Det er bare å håpe på at opptakene står i stil med opplevelsen som både publikum i salen og vi på scenen hadde.

Du sier 25 år. Da begynner jeg å tenke, er det så lenge siden den lille skitungen kom med den første platen?

– Ha ha! Du kan så si, jeg har konkludert med at det er 25 år siden, selv om jeg skrev de fleste sangene i 1999. Men det var i 2000 jeg ble signert og jeg skulle bli plateartist. Så da synes jeg 2000 er veldig ryddig å forholde seg til. Så får vi se det om det også blir markering i 2050, he he.

Karrieren din er like gammel som sønnen min.

– Ja, ikke sant? Det er rart. Min eldste nevø ble født den sommeren, rett før Faces Down kom ut, så jeg måler karrieren i hans bursdager.

Laget ambient i Tokyo


Fredag 10. januar, to dager før konsertene i operaen, ga Sondre Lerche ut en EP kalt Sea of Sighs. Dette er en utgivelse med ambient musikk og den ble brukt før konserten i operaen startet, og også i pausen mellom de to settene han spilte. EP-en vil også komme på vinyl til våren.

Ifølge presseskrivet så var det her et sånn øyeblikk med inspirasjon hvor du satt på et hotellrom i Tokyo og bare lekte deg på Mac-en, og slik ble første sporet Showimte 1.2 født. Stemmer det?

– Det var det første dryppet. Jeg hadde vært i USA spilt noen Two Way Monlogue-konserter, så dro jeg og kjæresten min til Japan hvor jeg hadde en ukes ferie før jeg holdt flere solokonserter der. Vi var på en konsert og artisten spilte før konserten en del eksperimentell og abstrakt musikk. Da vi satt der og hørte slo det meg hvor fantastisk den lyttesituasjoner dersom du ønsker at lytteren skal ta inn noe nytt. For publikum er så sulten på at noe skal skje på scenen og da er de mye åpnere enn man kanskje er i andre situasjoner

Han bestemte seg derfor for å lage et bestillingsverk til seg selv.

– Jeg tenkte at jeg måtte lage den musikken som jeg selv skulle spille før min egen konsert begynte i operaen og eventuelt i pausen og i slutten. Det var litt som Brian Enos Music for Airports, jeg tenkte på det som en slags ventemusikk. Eller, musikk som spilles i forkant, mens du venter.

Sondre Lerche sittende med ryggen til på en kontorpult foran Mac-en sin, med et vinglass ved siden av. Vi ser grønn natur utenfor vinduet

Foto: Hilde Solli

Han visste med en gang hva han ville begynne med.

– Jeg hadde akkurat da gjort ferdig julesangen Den sanne jul som ble spilt inn i høst sammen med Kringkastingsorkesteret, Bergen filharmoniske kor og Edvard Grieg Vokalensemble. Den var akkurat mikset og gjort ferdig, og jeg hadde da filene fra orkesteret med dette arrangementet som Eivind Buene hadde gjort. Det var særlig sekvens del der jeg hadde gått og tenkt ville bli en veldig fin ting å sette i loop. Og jeg hadde alle filene i skyen og kunne bruke dem.

I løpet av noen fridager på et billig lite hotell i Tokyo satt han da på Mac-en sin og dro ut musikken og la på klang og jobbet med den som en collage.

– Det som er med slik minimalistisk, kall det gjerne ambient, musikk, er at det blir finere, jo mer du repeterer det. Hvis du spiller det en gang så gir det ingen mening. Men så spiller du det en gang til, og så blir du mer nysgjerrig. Hvis du spiller det 10 ganger er det som en meditasjon og så gir det plutselig mening.

Stjernestøv


Det du sier om å sitte der og strekke ut klassisk musikk minner meg litt om det Biosphere gjorde på albumet Shenzou.

Sondre nikker.

– Det har vært et klart ønske for meg å lage instrumentalmusikk og gå inn i noen av disse metodene tidligere. Jeg har prøvd før, og har lyttet til mange av mestrene innenfor dette feltet. Men jeg fant liksom ikke en vei inn som gjorde at det var noe jeg følte for å dele. Det var heller ikke noe jeg følte som mitt eget uttrykk. Men det er rart med det. Plutselig så skjedde det bare, sånn ut av en sånn spontan tanke under en konsert. Og på hotellrommet hadde jeg jo alt jeg behøvde på Mac-en. Man trenger ikke gitar eller instrumenter. Jeg sitter bare og drar og fliker.

I tillegg til musikken til julesangen gikk han også løs på annen klassisk musikk.



– Jeg gikk ut på hver kveld på en fantastisk vakker bar i Tokyo, hvor du bare sitter i stillhet. Og så spiller nye klassiske vinylplater. Og der gjorde jeg et par opptak på iPhonen av en del av det de spilte. Deretter gikk jeg på hotellrommet og begynte å manipulere opptakene, og forsøkte å lage litt stjernestøv ut av det.

Showtime 2.1 er en variasjon av pianotemaet fra Patience som ble utgitt på albumet med samme navn i 2020.

– Da jeg kom hjem fra turneen, hadde jeg lyst til å lage noe på pianointroen fra den platen. Jeg visste at jeg hadde liggende et liveopptak vi hadde gjort sommeren 2020. Det var en slags koronakonsert, og Alexander [von Mehren] måtte av ulike grunner spille denne introen om og om igjen. Så jeg gikk inn i Dropbox-arkivet mitt og fant opptaket og klipte det til og satte det sammen. Heldigvis var det ikke spilt inn etter click-track, så jeg kunne også her strekke det ut og omforme det og legge på andre klangbilder.

Spilte én tone med Philip Glass


Kato Ådland hadde spilt inn noen strykearrangement som Sondre også la inn i denne.

– Jeg fikk da bruk for de og manipulerte dem og la ting oppå hverandre. Jeg er egentlig ikke så teknisk av meg når det kommer til musikk. Jeg liker best å sitte med gitaren og lage sanger, men en gang iblant får jeg det over meg at jeg skal også lage musikk på denne måten. Og da får jeg ting til å skje i Logic på datamaskinen.

Da Sondre følte han hadde gjort det han kunne, sendte han det til produsent Jørgen Træen i Bergen.

– Han kan fikse det mer elegant med digitale effekter og gjorde til litt mer sånn feinschmecker. Han gjorde på en måte en kreativ mix.

Jeg tenkte litt Philip Glass da jeg hørte det sporet.

– Det er jo en kjempekompliment, for Glass har en vanvittig evne til å kombinere minimalisme med de mer klassiske tradisjonene. Nå har ikke jeg tenkt på han spesifikt da jeg lagde denne, men han er jo virkelig en gigant som jeg også har hatt gleden av å spille med et par ganger. Da jeg bodde i Brooklyn spilte jeg med en fiolinist som er fast i ensemblet til Glass. Og da spurte Glass om jeg ville være med å spille en tone om og om igjen i det ene stykket hans, så da fikk jeg være med i Philip Glass-ensemble.

Wow!

– Ja, jeg er veldig stolt av det.

Sondre Lerche spiller gitar og er i farta. Vi ser han tåkete mens han løper mot trommisen

Foto: Hogne Bø Pettersen

Vi går over til å snakke om Sea of Sighs, som er tredje låta på EP-en.

– Denne har utgangspunkt i sangen Are We Alone Now. Jeg bruker akkordene fra den. Og det var vel mitt første forsøk på å lage instrumentalmusikk. Dette var i 2018 i Los Angeles. Da jobbet jeg med med Patience-platen. Det var et eller annet med de akkordene som bare går om og om igjen som jeg følte kunne lede til et instrumentalt stykke også. Men jeg fikk ikke det til da.

Konsert over flere etasjer


Vi hopper fram til 2022.

– Da avsluttet vi Avatars of Love-turneen med en treetasjes konsert i Bergen. Og der brukte jeg en del instrumentalstykker, to av de er representert på denne EP-en. Og da ba jeg Kato Ådland om å lage strykearrangement basert på Are We Alone Now, men som om det var et nytt stykke musikk. Så han skrev et arrangement, og jeg sendte ham en han tydelig referanse som var et stykke på en Moondog-plate. Jeg husker ikke hva det heter, men det var iallfall ett stykke som jeg bare syntes var så jævla fint. Og jeg sendte ham i samme slengen Mother Nature fra fra min første plate, Faces Down. Jeg ba ham lage et strykearrangement av den, som kunne stå på egne bein, men som om den var skrevet som musikk til Vertigo av Hitchcock.

Musikken ble spilt i Kulturhuset i Bergen med strykekvartett, vibrafon og piano.

– Det var jo først og fremst musikk som var laget for å spilles mens jeg var i en annen etasje. Så sånn sett så var det litt sånn ventemusikk i det stykket også, for jeg trengte en del musikk som gjorde at jeg ikke trengte å være på scenen. Jeg glemte de aldri helt og følte at vi burde spille det inn og tenkte at med denne utgivelsen har jeg anledningen til det.

Sondre og Kato Ådland sendte musikken fram og tilbake til hverandre mens de mikset den og Sondre la mer dissonans og når strykerne ebbet ut la han på andre elementer.

– Til slutt var stykket på åtte og et halvt minutt. Det var ikke det som var meningen, men jeg synes det blir finest sånn. Det får mer kraft når du får grave deg inn i musikken, og gir det tid.



Kato var også veldig involvert i Post Modern Nature.

– Den er litt inspirert av Ondskapens hotell. Den åpner med knitring og du vet ikke om er det en plate en plate som knitrer eller om det er et stort bål. Og dette arrangementet var egentlig laget med tanke på at jeg skulle synge over det, men jeg ville ikke synge. Så vi med fikk Solveig Wang, som er veldig god på både keyboard, klarinett og mye annet. Jeg har hatt henne en del i studio på den neste platen som jeg jobber med. Og hun spilte da klarinetten som da er lyden i dette stykket. Og så var det litt klipping og sånn for å få det til å til å funke på den måten. Det tenkte jeg kunne være en fin pausemusikk mellom aktene i operaen. Første akten er de første 20 årene fra Faces Down til Patience.

Kronoskvartetten


Siden det ikke ble plass til verken låta Patience eller Mother Nature i konserten, sier Sondre at de likevel ble representert litt gjennom disse nye instrumentale versjonene.

Jeg fikk litt sånn Steve Reich og Kronos Quartet-vibber av Post Mother Nature.

– Det er veldig kult å høre. Jeg så dem da de nylig spilte på Blå i Oslo, og har bare hørt dem på plate før. De har jobbet både med Reich, Elvis Costello og en haug andre. Men det å se hvor bra, sultne og egenrådig en strykekvartett kan være, som forholder seg ganske fritt til både genre og tidsepoker, sjanger og var en fantastisk opplevelse. Det er et eller annet veldig besnærende med strykekvartetter. Noen ganger det er vanskelig å få det til å skinne live, for du føler som regel at du heller skulle hatt et helt orkester. Men i studio kan det være magisk. Særlig med arrangement som tåler å bli brukt på litt andre måter enn man gjør i popmusikk.

Han sier det har vært utrolig gøy stryke kvartetten fra et mer ambient og minimalistisk perspektiv og la de bade litt i de klangene og dra de ut.

– Det er som noe som foregår langt, langt borte. Som om det er bak et slør. Jeg synes det er veldig fint, og da tenker jeg det er en styrke. Noen som hører stykket vil jo høre det uten å ha noe som helst forhold til Modern Nature, og det er jo helt fint, men det er nesten en styrke at det er en kjent sang for noen. At det er en sang som kanskje noen allerede har i kroppen. Og så hører du det i en helt ny harmonisk og sonisk kontekst. Jeg tenkte litt sånn at nå er den som en folkevise som blir bare gjenbrukt da, he he. Eller en gammel jazzstandard som blir bare spilt om og om igjen.

Sentimentalist


Du har også to versjoner av Sentimentalist fra Please med i form av Sentimentalist 2.0 og Instrumentalist.

– Det var litt sånn hell i uhell. Jeg skulle uansett spille Sentimentalist i konserten, og jeg endte opp med å gjøre den sammen med Gabriela Garubo, som jeg har gjort en del samarbeid med i det siste. Tanken var å finne en låt til henne i første akt, som hun kunne være med på. Men jeg hadde ikke greid det og så plutselig gikk det et lys opp for meg om at hun burde jo være med på Sentimentalist og at vi burde spille inn en ny versjon av den. Det er ikke så veldig mange av mine sanger jeg har lyst til eller behov for å spille inn på nytt. Men den har jo på en måte fått et eget liv, og den har blitt tolket av andre. I fjor var det 10 år siden den kom ut, og jeg har gått og tenkt en stund på at jeg har lyst å gjøre en ny versjon av den. Som representerer det jeg selv og kanskje andre har oppdaget i låten som ikke var klart for meg da jeg spilte den inn. Og dette følte jeg var en god anledning til det.



Sondre kontaktet da produsent og musiker Vetle Junker som også jobbet på Avatars of Love
– Han er en veldig flink fyr, her hadde vi tidspress. Vi hadde plutselig kommet til midten av november, og jeg ville at dette skulle bli ferdig tidsnok til at denne platen kunne komme ut før konserten i operaen. Så jeg spurte om han rett og slett ville ta på seg det ansvaret og produsere og arrangere en ny versjon av Sentimentalist. Jeg sendte han en spilleliste med referanser der var det nok definitivt en del William Basinski og mye annet snacks.

KORK


Sondre hadde også en versjon av strykerarrangement som ble spilt av KORK da de gjorde en konsert under pandemien.

– Vi hadde et veldig fint arrangement til både denne og Why Would I Let You Goså fikk jeg dette nedskalert til kvartett og spilt inn. Jeg sendte det til Vetle og sa at den og den dagen kan jeg komme og synge inn vokal, og Gabriela blir med, men jeg vil du skal arrangere og produsere det. Og da sendte han meg en skisse som var ganske nær det vi endte opp med.

Da Sondre hørte det ferdige resultatet syntes han introen var så fin at hans spontane reaksjon var å be Vetle om å lage et eget stykke kun basert på den.

– Jeg ønsket at den bare skulle gå og gå i hvert fall 5 minutter, gjerne mer, og være et eget stykke som kunne stå på egne ben. Og det ble utgangsmusikken når konserten var over i operaen og det er det du hører på siste sporet på EP-en.

EP vs LP


Du har kalt det EP, men den klokker jo inn på på 35 minutter. Det er LP-er som er kortere enn det.

– Ha ha, vi diskuterte dette før den ble publisert. Jeg tenkte på det at ja, dette er jo et egentlig et album i lengde. For at det skal kvalifisere til for eksempel Spellemannsprisen må det være en spilleliste med mer enn 20 minutter med musikk, og det er jo dette så absolutt. Men jeg valgte likevel å kalle det en EP for det er jo ikke mitt neste album. Men det er et fullverdig stykke arbeid som jeg opplever som veldig meningsfylt, og som jeg er veldig stolt av og glad for å dele. Og jeg er blir veldig glad for alle de som de som lytter og har glede av det. En EP er en sympatisk benevnelse eller et sympatisk format for en slik utgivelse. Spesielt nå når jeg er kanskje halvveis i prosessen med den nye platen, som så klart vil være tekst, sang og vokalbasert. Og som jeg anser som den egentlige oppfølgeren til Avatars of Love.

Omslaget til Ep-en Sea of Sighs av Sondre Lerche

Omslaget til Ep-en Sea of Sighs av Sondre Lerche

Skal roe ned


Siden 2014, har du gitt ut Please, Pleasure, Patience og Avatars of Love. Du har gitt ut en LP med coverlåter som heter Understudy og du ga også ut Avatars of the Night som er en blanding a remix-album og ambient. Og du har laget film- og julemusikk. Når sover du egentlig?

– Ha ha! Altså, jeg har blitt veldig opptatt av søvn fordi at jeg merker at når det kommer til opptredener så er det søvn som gjelder for at stemmen skal komme seg tilbake igjen. Så jeg sover egentlig ganske mye. Og da jeg gjorde Moulin Rouge over mange måneder i fjor, så ble jeg helt besatt av å få minst 8 timer. Men jeg liker sette ideene mine til livs ganske raskt og føler meg heldig som kan handle ganske raskt og egenrådig og få ting til å skje.

Men 2025 skal bli roligere, sier han.

– Nå skal jeg prøve å ha færre antall små og store prosjekter som forstyrrer. Nå skal jeg ha fullt fokus på å lage ferdig den neste platen og ikke begynne å jobbe med et så stort show som de jeg hadde i operaen, som krever nesten all oppmerksomhet over en lengre periode. Jeg har en del sanger som jeg ikke har skrevet helt ferdig, men som vi skal teste ut i studio. Akkurat nå visualiserer jeg dem, og skal konseptualisere dem.

Har du noen deadline?

– Nei, det har jeg ikke. Jeg tror nok ikke at den platen kommer i år. Det det det er vel det eneste jeg kan si. 2026 høres jo veldig langt borte ut, men tiden går fryktelig fort. Og så er det kanskje bra for publikum å få litt pause da, ha ha!