Sparks slapp på fredag sitt 28. album «MAD!», som fikk karakteren 9 av oss.

Musikknyheter var blant de heldige som i anledning utgivelsen, fikk en lang prat med begge de to Mael-brødrene Ron og Russell, som utgjør Los Angeles-bandet, to dager før de toppet den offisielle listen over solgte album i England, og like før den forestående verdensturneen deres. Til og med mannen med den alltid strenge minen (Ron) smilte og lo titt og ofte under intervjuet.

-Hva husker dere fra besøkene deres i Norge?

-RUSSELL: Vi tenkte tilbake på det på forhånd i forbindelse med intervjuet med dere. I forbindelse med at vi spilte på Bergenfest (i 2018), minnes vi at Bergen var en veldig vakker by, og at vi reiste på båttur og så på fjordene. Vi er lei oss for at vi ikke kommer til Norge på den kommende turneen, spesielt til Oslo hvor vi har spilt regelmessig. Neste gang kommer vi!

-RON: Det var spesielt, for jeg er så glad i Griegs musikk, jeg er så hengiven. Bare å se hvor den kom fra var helt utrolig!

-Hvordan var prosessen i forkant av produksjonen og innspillingen av «MAD!»?

-RUSSELL: Nå har vi tre ulike tilnærminger: Enten kommer Ron med en ferdig formet sang, eller så går vi i studio uten å ha noen sang og bare begynner å «fool around» og ser om vi finner noe som kan bli formet til en sang, eller så lager jeg et instrumentalt komp, og gir det til Ron, lar ham tenke på det og å se om han kan komme opp med en melodilinje og tekst på toppen.

-RON: Vi begynnner alltid fra 0, vi fortsetter ikke på noe vi har laget tidligere. Det er viktig for oss å føle at vi begynner på nytt hver gang.

-Hvilke låter på det siste albumet ble til ved at dere «fooled around»?

-RUSSELL: «Don’t Dog It», «A Long Red Light», (han grubler), og «Running Up a Tab…»

-RON : «Drowned…» ble også fullført i studio. Da hadde jeg et vers og refreng, og, du vet, så ender du tradisjonelt opp med et annet (musikalsk) tema på midten, og voilà – det er en sang.



De sangene Russell hadde kommet med et komp til var «Jan Sport Backpack». Han hadde de spesielle samplingene og akkordprogresjonen.

-Hvordan avgjorde dere hvordan albumets produksjon og sound skulle være?

-RUSSELL: Med tanke på at dette er det 28. albumet, ville vi gjøre noe for å «shake people up» (overraske/få folk til å tenke nytt), både musikalsk og tekstmessig. Hver gang vi går i studio nå vil vi se hvordan vi kan unngå å repetere oss selv, men finne nye sounds og teknikker, for at det vi lager skal bli noe spesielt.

Jeg synes det nye albumet generelt har en mer aggressiv feeling enn det vi har gjort tidligere. Til og med de mest melodiske sangene er litt mer «in your face».

Det var ikke noe vi diskuterte. Vi prøver å lage ting som tar oss ut av komfortsonen, det vil si det vi har gjort tidligere, og se om vi kan finne nye sounds som forhåpentligvis vil overraske.

-RON: Vi starter med sangen og ser hva den ber om. Noen ganger er det vanskelig å finne ut, men vanligvis har vi en generell tanke om hva sangen trenger, og så produserer vi rundt det vi har en forhåndsoppfatning om.

-Er det riktig at de unike sangene inneholder homager, for eksempel til Beach Boys?

-RUSSELL: Vel, etter at vi var ferdige med «Jan Sport Backpack» kommenterte Ron at den hørtes ut som futuritistisk Beach Boys, som noe de kunne ha laget om de hadde fortsatt å lage nytt materiale.

-RON: Vi vokste jo opp i Los Angeles, så det var vanskelig å unnslippe Beach Boys.

-Det fikk meg også til å tenke på albumet deres «Introducing Sparks» (1977).

-RON: Ja det er en sang der, «Over The Summer», der vi også bruker en Beach Boys-harmoni.

-På perlen «My Devotion» synger dere hengivent om en kvinne som aldri endret annet enn hårfrisyren. Er det en homage til den legendariske (Richard Rodgers-)klassikeren «My Funnny Valentine» (1937)?

-RON: Det var ikke bevisst, men det er morsomt at du nevner den sangen, for jeg synes teksten er blant tidenes beste, og jeg har på en måte alltid den sangen i bakhodet. Både musikalsk og tekstmessig er den helt spesiell. Du hører ikke ofte en sang sunget om noen hvor teksten er… Dette er virkelig et stort kompliment! Men det er fortsatt en kjærlighet bak den… Ja, det er virkelig morsomt du nevner den, for jeg elsker den sangen!

-Mange av fansene synes «Lord Have Mercy» er det største mesterverket på albumet. Fansen har alltid rett, ikke sant?

Begge ler rått og Ron later som han hvisker «feil!».

-RUSSELL: Det er Rons favoritt på albumet også.

-RON: Og jeg er en fan!

-RUSSELL: Det er et godt spørsmål. Vel, hvis «meningsmålingen» din er riktig… Vi liker den sangen, og vi valgte å avslutte albumet med den, for hvilken sang du avslutter med påvirker feelingen. Vi ville ha en virkelig følelsesmessig avslutning på «the MADness».

-Jeg opplever at dere gjorde noe liknende i forbindelse med utgivelsen av «A Steady Drip, Drip, Drip» (2020). Først fire mer og mer kritikerroste singler, og så kommer albumet, med en førstesang som har blitt en av fansens yndlinger. Med vilje?

-RUSSELL: Ja, vi liker virkelig den sangen (tilbake til «Lord Have Mercy»), så det er alltid et spørsmål om hvordan du vil etterlate lytterne følelsesmessig. Det føltes bare riktig. Det er alltid vanskelig å bestemme rekkefølgen på sangene på et album. Vi hadde mange forskjellige alternativer før vi bestemte oss.

-RON: Hvis vi er heldige, får vi en slik lighter-sang, eller i disse dager mobillys-sang. Det er alltid inspirerende med slike sanger. Det kan fungere like godt i en livesetting som på et album.

-«All that» kan handle om dere to, en mulig partner, forholdet mellom dere og fansen, og kan også være en sang par identifiserer seg med. Hva er deres tanker om det?

-RUSSELL: Vi liker å ha en åpen slutt på sangene våre, slik at de kan bli tolket på ulike måter. En sang som den kan handle om alt du nevner. Da vi gjorde den live refererte vi til at den var om vår reise med fansen, men jeg tror ikke det var den opprinnelige intensjonen vår.

-RON: Jeg vet faktisk om et par som brukte den som bryllupssang. Så den hadde i hvert fall dyp resonans hos ett par.



-Under pandemien viste begge dere oss en hemmelighet, deler av hjemmene deres, og på «My Devotion» og «Lord Have Mercy» viser dere vel at dere er eller har vært «MAD about» en langvarig privat partner; hvor kom denne ekshibisjonismen fra?

-RON: Sangene er ikke bygget på personlig erfaring. Du vet, alle har disse følelsene, og det er bare et forsøk få å uttrykke det i en sang uten å være vag og lage en klisjéfull tekst. Det er mer om en generell følelse, i hvertfall når det gjelder meg.

Vi prøver å ha sanger som ikke handler om ekte hendelser, men en som var det er «Jan Sport Backpack», som har utgangspunkt i at vi så så mange i Tokyo som gikk med ryggsekker av dette bestemte merket.

-Er dere enige i at dette er deres mest alvorlige album med hensyn til tekstene?

-RON: Det er alltid vanskelig for oss å vurdere objektivt hva vi har laget, men jeg synes det, (Russell nikker), og håper det, men det er viktig at det også er en grad av humor i det.

-«Hit Me Baby» er vanskelig å tolke som annet enn at den handler om mange av verdens ledere…

Begge ler flere ganger.

-RON: Ikke om mange!

-RUSSELL: Om én bestemt «moron» (idiot)! Men det er mange.

-RON: Du burde kjenne navnet hans…

-RUSSELL: Men du har rett. Vi prøver å uttrykke det forsiktig, og ikke være så direkte i våre politiske budskap, men du fant det ut! (Latter.)

-Dere var så MAD at dere ikke kunne motstå anledningen?

-RON: Ja, sånn er det. Det kom ut litt mer direkte enn vi normalt er, men forhåpentligvis er det mer i sangen enn et politisk budskap.

-Hvilke tanker har dere om at dere lot de tidligste albumene deres bli produsert av andre? Eksempelvis å gå inn i studio med Tony Visconti («Indiscreet», 1975) og Giorgio Moroder («No. 1 in Heaven», 1979), og gi dem stor innflytelse på albumene?

-RON: Vi likte hva produsentene hadde gjort tidligere, så du har tillit til at denne… Det er ikke en avtale med djevelen, men du vet at du ikke får alt som du vil, men at du får noe du ikke ville fått om du ikke hadde arbeidet med de produsentene. Man mister litt kontroll, men i begge de tilfellene ble vi veldig glad i resultatene. (Begge albumene regnes som klassikere, og «No 1. in Heaven» er et referansealbum innen synthpopen.)

Både Tony og Giorgio gjorde oss bedre. Og vi er glade i hva vi har lært fra de produksjonene og anvendt på albumene som vi selv har produsert, medregnet å kunne bedømme sangene våre bedre. Ja, det er skremmende å la andre produsere, men man går inn i situasjonen med åpne øyne.

-Nå er det uaktuelt å overlate produksjonen av sangene deres til andre, riktig?

-RUSSELL: Ja… Hvis det var en vi virkelig beundret nå, kunne vi vurdert det. Men vi synes at vi allerede lager den mest ekstreme versjonen av det vi er, så andre kan komme i skade for å utvanne den. De kan få den til å lyde godt, men kanskje på en mer tradisjonell måte som ikke passer i Sparks-universet.

-RON: Det har ikke å gjøre med kvaliteten eller stilen – med Giorgio-albumet visste vi at det kom til å bli et elektronisk et. Ingen hadde en spesifikk idé om hva resultatet ville bli. Det var ikke et sjokk a la «oh God, it’s not a rock band playing». Med Tony på «Indiscreet», enten det var var strykerarrangementene og hva det måtte være av blåsere - kammermusikkarrangementene var noe vi omfav… - det var det vi ønsket fra ham. Nå føler vi at vi kan ta de tingene og bruke på våre egne måter.

-De fleste skapere blir mindre kreative på et eller annet punkt i karrieren. Hvordan har dere klart å alltid bevege dere framover, og aldri stoppet å være kreative og oppfinnsomme?

Begge smiler bredt.

RUSSELL: - Det er bare et sterkt ønske. Å ville unngå å bli late, men vise at vi er i stand til det og at vi fortsatt kan provosere og ikke mykne holdningen vår, men vise mer av den. Det er også av stolthet.

RON: Vel vitende om at vi når et nytt og større publikum. Det pusher oss til å gjøre noe for å utfordre dem, for jeg føler at responsen vi får er at publikummet vårt ønsker å bli utfordret. Det er sjeldent i dagens kulturelle landskap. Så vi setter dem høyt.