Lord Huron på Sentrum Scene

Foto: Terje Dokken

Det amerikanske indie-folk bandet Lord Huron er denne torsdagskvelden tilbake igjen i Oslo, med en nostalgisk tidsreise gjennom sine over ti år i bransjen. Ikke bare tar de oss gjennom deres mangfoldige arsenal av musikalske inspirasjoner, men scenen og bandet i seg selv er som tatt ut fra 70-tallets vintage americana.

Det er en utsolgt Sentrum scene ikveld, og etter en solid oppvarming av irske Pillow Queens, står applausen høyt der kvartettens siluetter en etter en lyser opp fra skyggen med låten «Who Laughs Last», fra deres nyligste utgivelse The Cosmic Selector Vol.1. På låta tar frontmann Ben Schneider seg en telefonsamtale med Kristen Stewart, som har lånt stemmen sin til spoken word delen av låta. Og ja, det er første gangen jeg har sett en betaltelefon bli brukt som mikrofon på scenen.



Omfavnet av langstrekte glittergardiner og en pulserende jukeboks kjører bandet videre med «Looking Back» og «Bag of Bones». Bandet viser tydelig at de er komfortable med hverandre på scenen der de sømløst spiller seg gjennom et tight sett på nesten to timer, med en viss seriøsitet for å levere sterk paret med pur musikkglede og kameratskap som skinner gjennom. Scheider er også akkurat godteposen en god frontmann skal være. En god dose flørting, energi og selvtillit, krydret med både troverdig takknemlighet overfor alle som er her og at de får lov til å gjøre det de åpenbart elsker.

I første akt forklarer Schneider at deres «beloved cast and characters» befinner seg på et rart og ukjent territorium; Norge. Ikke så ukjent da kan en vel si, da de jo har turnert her før. Men publikum biter på det noe klisje agnet når bandet så fyrer løs med en «old familiar tune». Nemlig åpningslåten fra debutalbumet Lonesome Dreams; «Ends of the Earth». En hjertevarm gladlåt som tydelig resonnerer med publikum.



Slike noe cheesy taler får vi heldigvis for undertegnede lite av gjennom konserten da Lord Huron stort sett fokuserer på å spille musikk, selv om resten av publikum absolutt spiser det opp. Schneider trenger forsåvidt ikke å prate heller da for å ha publikum i sin hule hånd der han flørter rundt med hoftevrikking og blink til salen under låtene som tydelig treffer flere. De fortsetter videre med «The Ghost of the Shore», før de går litt frem i tid igjen med albumet Vide Noir fra 2018, og låtene «Wait by the River», «Back From the Edge» og «Secret of Life».

Slik fortsetter konserten med å bytte fra album til album og gli gjennom alt fra western ballader til mer rocka folkpop. Lord Huron viser definitivt en større bredde live enn indiefolken de kanskje er mest kjent for. Selv om det skal sies at bandet, og særlig Schneider, trykker noe mer på med energi enn det de mer opptempo låtene faktisk har å by på. For selv om de prøver seg på rock`n roll vibber der de hopper rundt på scenen og til tider gir et par forsøk på headbanging, serverer de ganske lavmelt musikk i grunnen.



Og det er definitivt i de mer melankolske øyeblikkene bandet gjør seg best. Etter å ha servert en halvtime til med litt av hvert fra både nyere og gamlere tider, kommer endelig låta vi alle tydelig har ventet på. Fra sekundet Misty Boyce sin sarte vokal synger de første “ooo - ooo - ooo”, brer en kjærkommen fellesskapsfølelse seg over salen. «The Night We Met» er ikke uten grunn bandets største suksess, og heldigvis lever den også faktisk opp til forventningene live. Et fantastisk øyeblikk å avslutte på før encore, selv om vi gjerne skulle forblitt i øyeblikket igjen og igjen.

Til krafting tramping i gulvet kommer selvfølgelig bandet ut igjen etter en kort pause og avslutter med «The World Ender», «Nothing I Need» og «Not Dead Yet». Et solid sett med god bredde, men et par sprekker i det polerte fundamentet som tar oss vekk fra magien innimellom. Konserten starter nemlig med litt dårlig lyd på vokalen, og det er også et par instanser gjennom konserten hvor neste låt ikke kommer helt på cue eller historiefortellingen som ligger bak ikke skinner helt gjennom. Disse momentene trekker derimot ikke ned mye da bandet raskt henter seg inn igjen på både sjarm og talent, og alt i alt viser definitivt Lord Huron at de har klart å holdt seg gående etter gullalderen i 2015.