Jason Mraz på utsolgt Sentrum Scene

Foto: Terje Dokken

Jason Mraz er ikke akkurat ukjent for det norske publikummet, og tirsdag kveld stod han på Sentrum Scene for fjerde gang i karrieren. 17 år etter at «I’m Yours» tok verden med storm, er han nå ute på en turné kalt Still Yours Tour – en slags nostalgisk, litt selvironisk hyllest til nettopp den låta som har fulgt ham (og oss) i snart to tiår.

Konserten ble raskt utsolgt, og publikum som møtte opp var en god miks av folk født på 90-tallet, menn som pushet 50, og et knippe godt voksne fans. Mraz bød på noe så sjeldent som en fullstendig sittekonsert på Sentrum Scene og scenen var strippet for alt av typisk konsertutstyr. I stedet var den dekorert med en krakk, en kopp te og en potteplante (senere introdusert som planten Robert). I bakgrunnen hang et teppe, dekorert som et vindu med mosaikkmotiv av stort tre, og noen røde roser. Det hele ga følelsen av en slags hippiekirke i et lavbudsjett-eventyr. Førsteinntrykket var altså preget av enkelhet og en følelse av at kvelden ville bli ganske rolig– noe den forsåvidt også ble, men dog aldri kjedelig.

Ikledd sin karakteristiske fedora og med kassegitaren over skuldrene, entret Mraz scenen med et stort smil litt over halv åtte. Artisten åpnet med «You Can Rely on Me» – en sang han fortalte ikke hadde fått sett dagens lys på mange år, men som hadde blitt ønsket av noen i publikum. Allerede her har han et skøyeraktig glimt i øyet i det han bemerket at han var på turne for å tilfredsstille publikum på alle tenkelige måter, inkludert å spille gamle ønskelåter som denne.

Kvelden var, med andre ord, nedstrippet til det helt essensielle: én mann, én gitar, én plante og én mikrofon. Ingen band, ingen blinkende lys, ingen overdådige effekter. Frykten for at det hele kunne bli litt monotont var så absolutt der, men med en solid dose humor vevd inn i eller etter alle sangene Mraz sang, ble det aldri kjedelig.

Under konsertens andre låt, «Living in the Moment», prøvde publikum å vise engasjement ved å klappe takten, noe som førte til en av kveldenes første spøker fra scenen: “Maybe you should do this instead?” Spør han, og knipser med fingrene, før han legger på at “There is a lot of you, and only one of me”, forklarte han spøkefult til tross for at alle skjønte det var fordi alt ble klappet i utakt. Videre i samme låt byttet han plutselig ut synginga med å si at han vurderte å starte en pizzarestaurant kalt “Pizza of me”, et ordspill publikum senere skjønte når han fortsatte sangen og erstatte alle “piece of” setningene med “pizza of mind/heart/soul”. Til toss for spøking gjennom sangen blir det aldri hakkete, alt er godt pakket inn og passer stemninga.

Mraz fulgte opp med «You and I Both», der han la inn noen improviserte verslinjer om hvordan man kanskje tekstet mer enn man ringte nå til dags. På dette tidspunktet var det etablert en forventning om at man ikke kunne forvente noe – verken av hvilke sanger som kom, eller hvordan de ville bli fremført. Denne vitsingen bar konserten preg av hele veien, og mønsteret sang, vits, sang, vits, sang, ble raskt etablert. Selvironi var ikke en mangelvare under konserten, da det kom spøker og anekdoter om alt fra publikumsoppførsel, om hvordan bare fedre hører på musikken hans, om legning og at alle burde teste alt, om planten Robert, om at musikk var som orgasme, og om sangene han hadde skrevet.

I en rytmisk og rap-preget versjon av «Curbside Prophet» demonstrerte Mraz at kassegitar og flow ikke nødvendigvis er motsetninger. Låta gled sømløst over i «The Remedy (I Won’t Worry)» – to sanger som kledde hverandre godt. Videre dro han en ny spøk om at han stort sett skrev om det samme – kjærlighet og livsglede – og introduserte «Long Drive», «Love Someone» og «Plane» som bevis på nettopp det. Like etter gjorde han narr av sin egen akkordbruk, og sa med et smil: «But why not? I know them!» – før han spilte korte utdrag fra flere av låtene sine, før han til slutt landet på «Lucky».

Publikum, som fram til dette tidspunktet har sotte ganske stille bortsett fra de jevnlige latterkulene, ble lurt trill rundt idet Mraz i en seriøs tone startet sangen med å si “Ladies and Gentelmens, Colbie Caillat.... Couldn’t make it tonight” Pausen midtveis var akkurat lang nok til at skuffelsen rekker å sette seg hos de fleste, noe Mraz gjør opp for ved å synge alle Calliats deler hakket lysere. En nesten umerkelig detalj, som likevel var nok et humorinnslag fra artistens vegne.

Resten av settet var en god mix låter fra hele katalogen sin, noe som ga publikum et godt innblikk i det brede repertoaret han har bygd opp over årene. Både gamle hits og mindre kjente perler fikk plass, og balansen mellom dem var godt gjennomtenkt. Fra “Have it all” som ble snakkesunget for å få frem den viktige teksten til “Don't get a tattoo on your face" som ble fremført med et solid glimt i øye og solgt inn som kveldens dypeste sang.

I det publikum kjenner igjen «I’m Yours» viser samtlige plutselig at de hadde med telefoner likevel, noe som ikke har vært like tydelig før nå. Men det som burde vært kveldens høydepunkt leverte ikke helt til forventningene. En småklein allsang stemmer i den roligere versjonen av hitlåten alle kjenner til. Det hele føltes som et antiklimaks etter en konsert som stort sett hadde gått i vitser og de samme akkordene (som Mraz så fint spøkte med selv). Dette var kanskje i mangel på band, men sangen med over to milliarder streams på Spotify når ikke det potensialet den har.

Men når Mraz forlot scenen er det tydelig at publikum er fornøyd, til tross for miksen av standup og konsert. I to minutt ble de stående og klappe han tilbake før han kom trippende inn igjen. I et lite sekund ser det ut som han kun har tenkt til å hente planten å dra igjen, noe som viser seg å være kveldens siste spøk. Mraz kom nemlig tilbake til mikrofonstativet og avsluttet kvelden med det som må være de to mest gripende låtene for kvelden: «93 Million Miles» og «I Won’t Give Up». Disse fremførte han uten spøk, og det ble en myk avslutning på en ellers latterfylt kveld.

Selv om Mraz leker på kanten mellom konsert og standup gjennom hele showet har han en simpelhet over seg som gjør at det funker. Vil man ha show og glam kan man dra på en Harry Styles eller Billie Eilish konsert. Dette er en fyr med et motiv, og det er å spre litt glede til andre i hverdagen. Likevel skulle jeg ønske han hadde gjort litt mer ut av scenografien. En liten lampe og godstol hadde gjort mye. Sceneteppet kunne i det minste ha blitt droppet eller byttet ut, men litt er vel bedre enn ingenting? Lyden på Sentrum Scene har heller aldri vært bedre, og samspillet mellom gitar og stemme er upåklagelig. At Jason Mraz kan synge er det heller ingen tvil om, og selv om humor er objektivt var det aldri tvil om at publikum i salen koste seg.

Alt i alt var dette en konsert som overrasket litt. Man kom for musikken, og fikk en dose standup på kjøpet. Eller kanskje det var motsatt. Uansett – at Jason Mraz hører hjemme på en scene, det er det ingen tvil om. Og hadde du spurt meg om jeg ville sett ham igjen?

Ja. Ti av ti ganger.