Foto: Terje Dokken

Det er et godt år for fans av 80-talls hardrock som vil høre hele album spilt fra A-Å fra scenen. I februar spilte Saxon hele Wheels Of Steel fra 1980, med kun vokalist Biff Byford i besetningen som var med på den 45 år gamle platen. I mars kom Udo Dirkschneider og Peter Baltes fra 80-tallets Accept og spilte hele Balls To The Wall foran et utsolgt og entusiastisk publikum.

Så var turen kommet til 69-åringen Blackie Lawless som skulle ta et fullsatt Rockefeller (som nesten er fullsatt på torsdagens ekstrakonsert også) gjennom W.A.S.P. sitt debutalbum fra 1984. For øvrig et album kun han fra dagens besetning var med på også.

W.A.S.P. var i Norge kun en eneste gang på 80-tallet, med sin konsert på Rockefeller i 1989. I 1986 ble de nektet å spille i Drammenshallen for oppvarming til Iron Maiden. Grunnen var det beryktede sceneshowet W.A.S.P. hadde i 1984-85, men når vi kommer til 2025 er det en snill gjeng som står på scenen og spiller låter fra samme epoke.



I dette årtusenet har Blackie Lawless stått på scenen i Oslo fryktelig mange ganger, og vi har med det fått "I Wanna Be Somebody", "L.O.V.E. Machine" og deler av "On Your Knees" så og si hver eneste gang. En sjelden gang har vi også fått "Sleeping (In The Fire)", og noen medley-innslag av "Hellion" og "The Torture Never Stops".

Vi ville vel heller ikke hatt en W.A.S.P.-konsert uten, men det var de mer sjeldne sporene fra den spenstige debutplaten som utgjorde x-faktoren for flere på Rockefeller tirsdag. "The Flame", "School Daze", "B.A.D.", "Tormentor" og hele versjoner av "On Your Knees" og "The Torture Never Stops" for eksempel. Låter vi bare har hørt på plate, eller på VHS-utgivelsen "Live At The Lyceum" fra 1984 som rullet og gikk foran sjokkskadede ungdommer på midten av 80-tallet.

På "The Flame" gikk Blackies stemme i taket, og selv om han står bak et gigantisk mikrofonstativ og gjemmer seg litt, så virket det som han faktisk sang 100% live gjennom 1984-materialet. Bandet også låt tett og hissig, selv om Doug Blair sitt gitarspill er rimelig sølete og småsurt til tider. Kompet derimot, med Mike Duda på bass og Aquiles Priester på trommer låt kontant og massivt.



Da vi flippet platen fra side A til side B fikk vi også tre storskjermer som viste materiell fra Lyceum i '84 og Irvine Meadows fra sommeren '85, men også nostalgiske musikkvideoer fra den mer sjeldne "Tormentor". Nostalgien var komplett, selv om vi så på Chris Holmes, Randy Piper og Steve Riley (RIP) på film mens Blair, Duda og Priester spilte rett foran.

Det ble en nostalgistund rett fra 80-tallets gutterom de første 50 minuttene, og det fortsatte i 80-tallet i ekstranummerne også. Da fikk vi først en Inside The Electric Circus-avdeling med tittelsporet og "I Don't Need No Doctor" i litt lengre versjoner enn vi har fått før. Så var de lett heseblesende innom "Scream Until You Like It" som stammer fra Live In The Raw (1987). Så da var 1986-87 også ivaretatt, med The Big Welcome-introen også representert.

Veien gikk så videre til 1989 og W.A.S.P. sin coverversjon av The Who's "The Real Me" som vi har fått så mang en gang før. Da var det nesten litt mer forfriskende å få servert den svulstige powerballaden "Forever Free" med den like svulstige musikkvideoen spilt bak.



Om stemmen til Blackie Lawless var like mye live da vi kom til denne delen av konserten var litt mer tvilsomt, spesielt i refrengene. Det var imidlertid ikke det eneste som foregikk på tape, for Ken Hensleys (RIP) hammondorgel buldret friskt på "The Headless Children" i innledningen.

Kvelden ble avsluttet med to klassikere vi har fått mang en gang før, men vi vil heller ikke ha en W.A.S.P.-konsert uten "Wild Child" med dens herlige musikkvideo. Heller ikke "Blind In Texas", som ble finalen etter drøye 75 minutter som aldri forlot 80-tallet.

En historisk kveld på flere måter. Om den var helt "live" får så være. Men frontfiguren Blackie Lawless kommer seg uansett bedre fra dette med æren i behold målt opp mot Mötley Crües Vince Neil eller mange av de andre sangerne der ute fra samme epoke.

En W.A.S.P.-konsert utenom det vanlige. Noe vi har hatt høye ønsker om i mange år. Nå fikk vi den, og det smakte egentlig ganske så godt.