Foto: Tina Løvås
Vi tar turen tilbake til 2007 og utgivelsen av det danske bandets tredje album Life of a Ghost. Året etter blir en av albumets låter benyttet i soundtracket for Twilight og en kultfavoritt som strekker seg over to ti år er skapt. «Eyes on fire» har millionvis av avspillinger og har i de senere årene sammen med filmen skapt begrepet «hoa-hoa season» som klengenavn for høstens ankomst. Vi snakker regnfulle dager, et cringe gjensyn med Twilight og selvfølgelig «Eyes on fire» på repeat.
For meg har i mange år bandet vært av typen one-hit wonder, så da de ble annonsert på Blå i år var det overraskende å se at duoen Tobias Wilner og Bo Rande absolutt har holdt det gående siden starten på 2000-tallet. Både som Blue Foundation og et par sideprosjekt, blant annet Tobias Wilner som sammen med Jonas Bjerre fra Mew har prosjektet Tachys.
Blue Foundation slapp i år albumet Close to the Knife, som absolutt er verdt en lytt om du er av de som gjerne fortaper deg i litt shoegaze/drømmepop en gang iblant. Under kveldens show blir det også raskt tydelig at bandet har mer å by på enn kun den ene låta de er kjent for.
Det er ikke flust med folk akkurat der vi står fordelt på ulike bord i den svakt opplyste salen og nyter et par øl før oppstart. Da Wilner og Rande, med en trommis og korist, ankommer scenen litt over åtte er det heller ikke særlig mange som egentlig får det med seg før lyset til slutt slukkes helt og Wilner begynner å spille trompet.
Den lavmælte starten legger lista for kvelden; det kan bare gå oppover fra her. Trompetintroen flyter sakte med sikkert etter hvert inn i «The Fall» fra årets utgivelse Close to the Knife, som bygger seg godt opp live til solid drømmepop. Etterfulgt av den noe mer shoegazete balladen «Close to the Knife». Det er den typen musikk, som navnet tilsier, du rett og slett kan drømme deg bort i. Flere i salen lukker øynene og lar kroppen svaie til det eteriske lydbilde som runger ut i salen.
Låter som «Ecstacy In Space», «Stained/Cut Me Down» og «Voyage to the Stars» gjør seg spesielt godt live utover konserten. Eneste ulempen er at de rett og slett føles litt for massive for det Blå har å tilby som scene både i arena og lydbilde. Likevel kjenner en låtene, der de bygger seg opp til ulike klimaks sakte men sikkert i kjent shoegaze stil, godt i kroppen. Det er også deilig å se engasjementet til hver og en på scenen. Ikke i form av særlig med energi, men dyp kjærlighet for det de driver med der de lever seg inn i egen musikk fra topp til tå. Selv om de viser takknemlighet til publikum og prøver seg på litt norsk i ny og ne, som raskt flyter tilbake til dansk, er de når de spiller totalt oppslukt i låtene. Noe som brer seg videre til oss i publikum.
Det er et par låter utover kvelden som føles litt mer som fyllåter, som «A Dreamer’s Dream» fra Close to the Knife og «Fundamental» fra In My Mind I Am Free, men dette skal godt la seg gjøre å komme unna i denne sjangeren. Totalt sett flyter setlista godt og lar de momentene som skal skille seg ut skinne.
Etter nesten en og en halv time får vi til slutt servert «Eyes on Fire». Som defintivt også gjør seg godt live, og slår an i publikum, men personlig er det andre låter, som nevnt tidligere, som brenner seg mer inn i hukommelsen enn den. Men når en har slike velkjente, massive låter, skal det også godt gjøres at de lever 100% opp til forventningene. Alt i alt vil definitivt Blue Foundation være mer enn et one-hit-wonder i min formening fra nå av.
