Foto: Stian Schløsser Møller


Det er sjelden en opplever et så dedikert publikum på konsert i Norge. Men det er absolutt ikke ufortjent, viser det seg tydelig etter en og en halv time med Hayden Silas Anhedönia, profesjonelt kjent som Ethel Cain, i manesjen. Det er jo tross alt ikke uten grunn at artister oppnår kultstatus. Noe Cain definitivt har gjort med sitt gotiske kunstprosjekt.

Siden starten i 2019 har Anhedönia sakte men sikkert fortalt historien om den fiktive karakteren Ethel Cain. En melankolsk fortelling om en ung jente preget av en religiøs oppvekst, misbrukt av familien, og når hun til slutt kommer seg vekk fra det finner hun kun en større verden preget av hjertesorg og skrekk. Det er tungt, nakent og absolutt ikke noe for enhver. Skulle en i alle fall ha trodd.

For den ambiente, shoegaze folk-popen som serveres av Cain er definitivt noe det kreves innsats for å svelge. Selv med et par radiovennlige låter innimellom. Ettersom konserten har vært utsolgt så og si siden billettene slapp er det dog tydeligvis mer enn nok som svelger det med glede.

Etter en lang kø som strekker seg rundt kvartalet på utsiden, og en runde med metalldetektor en etter en, fylles salen sakte men sikkert opp. Spenningen rundt den amerikanske artistens etterlengtede ankomst til Norge er til å ta og føle på.



Det hele åpnes med «Willoughby`s Theme», etterfulgt av «Janie» og «Fuck Me Eyes» fra Willoughby Tucker, I`ll Always Love You. Applausen og hylingen som sprer seg blant publikum før og etter låtene er nok til å sprenge trommehinnene til de fleste, men under låtene i seg selv er det knusk stille. Bortsett fra den noe overraskende allsangen, siden albumet slapp i august i år, som brer seg så smått både på «Fuck Me Eyes» og «Nettles».

Gitt musikken og konseptet Cain serverer gikk jeg inn med en forventning om at hun selv kom til å være den typen artist en opplever på avstand. Den typen artist som er dypt investert i eget opplegg, og som krever at publikum gjør jobben selv for å prøve å ta del i det hun serverer. Noe hun absolutt er, men samtidig er hun også imøtekommende og ydmyk der hun strekker ut hånden til publikum og gjør med sin publikumskontakt konserten overraskende tilgjengelig for alle involvert. Noe som kanskje er en videre forklaring på dedikasjonen som er stadfestet i publikum.

Konserten serverer videre resten av albumet fra A til Å. Å få servert albumet slik det alltid var ment å høres også live gir større mulighet til å virkelig ta del i historien, og er et godt valg av Cain.



I midten av albumet serverer hun også to innslag av Perverts, som er et album litt på siden av historien som fortelles i Preacher`s Daughter og Willoughby Tucker, I`ll Always Love You. Det spås at fortellingen om Ethel Cain muligens kan komme til en slutt etter årets utgivelse ,og at Perverts er en smakebit på andre sider av Cain som er ønskelig å utforske framover. «Perverts» og «Vacillator» er rett og slett ubehagelig, også live, men på absolutt best mulig måte. Det er skingrende instrumental, dyster lyssetting og lyrikk og innlevelse av Cain som kryper opp langs ryggmargen. Personlig er det nok denne siden av Cain jeg lener mer mot, og det er gledelig å se at hun er modig nok til å gi plass til dette også live.

Når encore til slutt kommer, etter en mektig avslutning med «Tempest» og «Sun Bleached Flies», er det både til glede og noe skuffelse for egen del. Cain har nemlig i løpet av turneen rotert på låter fra Preacher`s Daugther, i tillegg til å servere de mer kommersielle hitlåtene «Crush» og «American Teenager», og for undertegnede var det noe skuffende å gå glipp av muligheten til å oppleve «A House In Nebraska» live. Da det er «Thoroughfare» som ikveld er på lista.

Men med tanke på applausen, hylingen og allsangen på alle disse tre låtene, skjønner jeg på folkemengden rundt meg at de mer radiovennlige innslagene også må få sin plass. Og kanskje er det også gulroten for å ha holdt ut resten av konserten.