Foto: Suie Ann Le
For alt jeg vet holder den peruanske gruppen fremdeles på i kjelleren på Goldie. Etter over to timer med Los Wembler`s De Iquitos måtte undertegnede dessverre til slutt takke for seg, i og med at det er en onsdag og jobb står for tur igjen neste morgen. Og festen de legendariske pionerene innen cumbia amazónica satte i gang viste seg vanskelig å avslutte. Ikke det at publikum eller bandet selv ser ut til å ønske å avslutte heller.
I og med at jeg tok fransk og ikke spansk på videregående, var det også vanskelig å forstå når de eventuelt begynte å takke for seg. Hver gang det ble et litt lengre pusterom innimellom låtene når klokka nærmet seg tolv, forsøkte jeg å tolke på resten av folkehavet om praten fra scenen var en takketale eller ikke. Men så var plutselig enda flere mennesker igjen på vei opp på scenen for å danse med gamlefar Sánchez, og så var de i gang igjen med nye låter.
For Solomon Sánchez og hans fem sønner får selskap titt og ofte gjennom det som heller kan beskrives som en real folkefest enn en konsert. Stiftet tilbake i 1968 har Los Wembler`s De Iquitos brøytet vei for den psykedeliske cumbia-bevegelsen og fraktet lokale rytmer fra Amazonas ut i verden. Om du er som meg og kjenner vinterdepresjonen snevre seg innover ettersom dagene blir mørkere og kaldere, var definitivt dette d-vitamin tilskuddet kroppen sårt trengte.
Fra første låt er det ikke en sjel i salen som står stille. Om du klarer å la være å vrikke på hoftene til disse sjarmørene tror jeg rett og slett det er noe galt med deg. De afro-latinske rytmene på låter som «La Danza Del Petrolero», «Bola Bola En El Tres» og «Un Silbido Amoroso» smelter gjennom kroppen, og smilene brer seg på scenen ettersom de ser at det også finnes danseglede her oppe i nord.
Selv om jeg ikke skjønner bæret av det som sies fra scenen, slik visstnok over halvparten av salen gjør, trenger en ikke å forstå språket for å skjønne at en er vitne til noe stort. Ringrevene har definitivt grepet om publikum, og på en av låtene mot det jeg i alle fall tror var slutten var det full allsang, hopping og stor applaus. Tydeligvis en slager jeg ikke hadde fått med meg hvor stor egentlig var.
Det skal sies at rekkene tynnes noe ut utover konserten. Kanskje fordi flere som meg må til slutt rette snuten hjemover, eller fordi cumbia til syvende og sist jo er ekstremt repetitivt. Familien Sánchez holder absolutt koken, men etterhvert flyter låtene litt for over i hverandre og en merker at deler av publikum søker bakover i salen for å prate videre over en øl med Los Wembler`s De Iquitos som bakgrunnsmusikk istedenfor headliner. Selv om det er stemning med publikumskontakt, blir det også, i alle fall for min smak, litt vel mye fjas mellom Sánchez og de første radene til tider.
Men kanskje bunner også noe av dette for meg og de bakerste radene i at vi ikke har et stort nok forhold til bandet fra før av. For store deler av salen ser jeg for meg at dette kan kjennes ut som for meg som trønder å se en Åge og sambandet konsert. Det er som en hjertevarm hjemkomst hvor en virkelig kjenner seg som en del av et fellesskap, som jo er noe av det jeg ser for meg at OsloWorld streber etter å skape. Et fellesskap Los Wembler`s De Iquitos hjertelig drar flere inn i. Bare vær forberedt på fest framfor konsert, om du er så heldig å ta turen innom en gang.
