Beharie på Sentrum Scene

Foto: Stian Schløsser Møller

Beharie er en av Norges mest spennende artister å følge med på for tiden. Med en unik stemme og relaterbare tekster om livet i de usikre 20-åra er det ikke rart at han er stadig voksende artist, både i Norge og utlandet. I 2022 spilte Beharie på Blå. I 2023 gikk det videre til Parkteateret. 2024 økte det til utsolgt Rockefeller, og denne lørdagen har han tatt steget videre til Sentrum Scene. Det var vel og merke ikke utsolgt denne gangen, men dette hadde ingen påvirkning på stemningen i rommet. Med en stemme som er både varm og full av nerve, og med musikk som leker seg i sjangerne folk, soul, rnb og indie ble konserten hans som en varm klem i høstmørket. Akkurat lun nok til å slippe unna vinterdepresjonen den tiden han sto på scenen.

“I Never Seem To Get It Right”, siste låt på det nye albumet “When The Silence Gets Too Loud” blir startskuddet for kveldens konsert. Mykt og behagleig er det, før han følger opp med “Alibi” og “Do I Ever Cross Your Mind” som glir inn i samme fotspor. Det er gøy hvordan sangene er såpass glade når tekstene ofte ikke er det, men det er en kontrast som likevel kler både stemmen hans og konserten godt. På “Alibi” lar også Beharie koristen få skinne på flere partier av sangen.

“Deadly” og “Don’t Wanna Know” gir et litt mer lekent inntykk, mens “You Can’t Escape The Morning Dew” og “Heaven” byr på den perfekte mellomting.

“Everybody Tells Me To Let Go” er den perfekte miks av jazz og rnb, og en fin kontrast til “Won’t You Let Me Go” som ble spilt like etterpå. Her går bandet av scenen, mens Beharie blir igjen med en kassegitar og fremfører det som blir kveldens beste møte med artistens vokaler. Ektefølt og gåsehudvekkende er det, og enda finere blir det når han får med publikum på litt allsang.

Foto: Stian Schløsser Møller

Når hele bandet er på scenen står Beharie som en prins i midten av de fem bandmedlemmene som alle står rundt ham. Disse er igjen omringet av et tre lysrør som omkranser dem. Lysshowet matcher tempoet til sangene, der det gir det lille ekstra på sanger som “We Never Knew” og “Adore” som er mer upbeat, mens “Won’t You Let Me Go” og “Point Of View” blir backet up med spotter fra taket, som også er alt disse nære sangene trenger.

Sceneoppsettet er altså enkelt men effektivt, og gir en følelse av at det kunne hørt hjemme på Operaen, og kanskje det er akkurat her neste års konserten burde finne sted? Selv om bandet gjør en formidabel jobb med å bygge opp musikken, hadde det vært spennende å sett hva som hadde skjedd om han hadde fått med seg enda flere musikere. For ikke å snakke om hvordan akustikken hadde vært der. Selv om stemmen til Beharie virkelig ikke er til å klage på, er det ikke alltid den spiller 100 prosent med på lyd-laget til Sentrum Scene. Dette gjelder mest når bandet tar helt av og Beharie går over på de litt høyere toner. Med det sagt er det ingen tvil om at artisten kler de mer danseverdige sangene sine også, da er bare ikke stemmen like mye i fokus.

Det er når Beharie står alene med kassegitaren man virkelig skjønner hva slags mesterverk av en stemme han har, og dette skjer støtt og stadig gjennom konsertene. Det går ofte igjen at Beharie starter med gitaren og sin egen stemmen før bandet og korist slenger seg på, eller motsatt at sagen starter med band, og Beharie avslutter med kassegitar. Dette gir en fin dybde til fremførelsene.

Foto: Stian Schløsser Møller

Idet Beharie nevner at det går mot slutten av konserten kjente jeg på en oppriktig skuffelse. Hele konserten føltes litt ut som en god feberdrøm som gikk over for fort. Med musikk som er lett å leve seg inn i, svaie med til og rett og slett drømme seg litt bort i, føltes halvanne time for kort ut for en slik opplevelse. Heldigvis skuffet ikke de siste sangene heller.

“Adore” ble om mulig enda bedre live, “Oh My God” serverte en highnote det er vanskelig å forestille seg Beharie levere. “Point Of View” tok det hele litt ned igjen, og vi fikk et nytt møte med de råe vokalene til artisten, før han avsluttet med lekne “Love Me” som ble et fint punktum for konserten.

Det slår meg i ettertid hvor respektfullt publikum han har. Det var lite til ingen telefonskjermer synlig under hele settet og samtlige sto og svaiet jevnt og trutt til musikken gjennom hele konserten, meg selv inkludert. Når Beharie forteller en historie om hvordan han punkterte lungen sin og tilsynelatende ikke brydde seg, ler publikum godt, og når han senere gir en liten tale om å føle seg maktesløs med tanke på alt som skjer i verden og om man skal bruke plattformen sin eller ikke, nikker flere anerkjennende. Rommet føles med andre ord ut som det er fult av venner som alle er der for å støtte en kompis, og det er noe eget med den følelsen også. Det er nok ingen tvil om at fyren har bygget seg opp et lojalt publikum, for når Beharie lekent spør om de kommer tilbake til neste år var svaret uten tvil ja fra seerne.

Beharie er kommet for å bli, og det er godt å se at flere og flere får med seg hypen rundt ham. Selv om jeg skulle ønske stemmen hans klarte å by på den samme råskapen på de upbeat-sangene som den gjør på de rolige, er det likevel ingen tvil om at Beharie er ment for en scene. Om han står der med en kassegitar og spiller, synger med hendene i lomma, eller slår seg løs med litt dansing er det synlig at han hører hjemme der, og jeg er spent på hva han kommer med i fremtiden.