Foto: Hannah Mae Westby Torvbråten
Tirsdag 11. November sto Royel Otis på et så godt som utsolgt Sentrum Scene. Dette var bandets andre besøk til Oslo, etter at de i fjor hadde to utsolgte konserter på Parkteateret. Sydney-bandet gikk viralt med sine mer rocka tolkninger av «Murder on the dancefloor» av Sophie Ellis-Bextor og «Linger» av The Cranberries på sosiale medier. De har også sluppet flere EP’er og album som er blitt anerkjent verden over. Det nyeste albumet deres “Hickey” kom ut i september i år, og det er også dette albumet de har tatt med seg på deres “Meet me in the car” turne.
Til tross for at bandet har holdt på siden 2019, og gjort det bra på TikTok også streamingmessig, har hypen rundt dem gått meg hus forbi frem til ganske nylig. Selv fikk jeg øynene opp for dem for under en måned siden da ingen ringere enn Ed Sheeran anbefalte dem på instagram. Etter å ha hørt det nyeste albumet deres et par ganger var interessen såpass stor at jeg måtte sjekke dem ut live også, noe jeg er veldig glad for at jeg gjorde!
Der innspillingene deres lener mer mot indipop var konserten absolutt et hardere kast i retning indierock. Alle sangene virket som de gikk hakket fortere og var 20 prosent mer rocka, men det kledde både stemningen og stemmen til vokalist Otis godt. “I Hate This Tune” fra deres nyeste album var den perfekte første låta og satte standaren skyhøyt for kvelden. Publikum så ikke ut til å hate låta, og er allerede fra denne sangen godt i gang med hopping og dansing.
Foto: Hannah Mae Westby Torvbråten
Men selv om stemninga og opptredenen er på topp gjennom det meste av settet slo det meg litt at det var noen partier der sangene ble litt like og ikke skilte seg for masse ut. I hvert fall ikke for ei som såvidt har rukket å høre på dem enda. Fremtredningen til guttene i gruppa var også minimal. De gjorde ikke så mye ut av seg selv eller snakkingen, men lot heller musikken gjøre sitt. Underholderen på scenen viste seg å være trommisen som innimellom ropte et stolt “skål” ut til publikum. Royel og Otis velger derimot kun å si det de må, som “good to be back” og “We love you guys”. Litt generisk, men det funker når resten av pakka er på plass. Det de derimot velger å skryte av, er hvordan Sentrum Scene ser ut. “This venue is sick. Four bars!!” Kommer det fra Otis, noe som er det mest engasjerende han sier gjennom hele konserten.
Det kan virke som de etterlater snakking til skjermen bak seg. som støtt og stadig kommer med en forklaring om sangen som spilles. På “Who`s Your Boyfriend Now?” sto det blant annet (this is a song about a friend) i parantes og neonrosa skrift, mens låta “I Wanna Dance With You” kom med oppfordringer på når publikum skulle slå seg løs og danse underveis i sangen. Effektivt grep som sparte bandet for småprat, men som også fjernet noe av det personlige med opplevelsen. På “Sofa King” der setningen "You're so fucking gorgeous" går igjen, har bandet valgt å ha dette som tekst bak seg, men med et “You're” som underveis i sangen ble til “norske” navn som Jørgen og Regine.
Publikum var en god blanding av unge jenter i 20-årsalderen til menn i 40-årsalderen. En spennende blanding der alle, uavhengig av alder og kjønn, så ut til å kose seg masse. Da det blir spurt om det var noen fra Australia i salen var det overraskende mange som ropte ja, noe som også viser at bandet har bygget seg opp en lojal fanbase i hjemlandet sitt.
Foto: Hannah Mae Westby Torvbråten
Etter en drøy time sier bandet seg ferdig, noe som føltes alt for tidlig ut. Likevel har de jobbet seg gjennom nesten hele det nye albumet i tillegg til gamle hits og ikke minst coverene av “Linger” og “Murder on the Dancefloor”. Basert på salens reaksjon var nok disse sangene høydepunkte for de fleste. På “Linger” er det kun duoen som står igjen og viser hva de er gode for, noe som var gøy og både se og høre. Men selv om fremføringen var både catchy og kledelig satte det også resten av konserten i perspektiv og viste hvor sinnsykt bra det ble med fult band og ikke bare vokalist og bassist.
“say something” og “Oysters In My Pocket” ble kveldens siste låter og satte et utropstegn der jeg på et tidspunkt under konserten forventet et punktum. Til tross for et lite parti der det føltes ut som det gikk litt i det samme, henter de seg godt inn på slutten og forlater scenen med energi og humør på topp. Otis har også sluppet seg litt mer løs på dansinga de site låtene, og Royel har fjernet håret som har skjult ansikte hans mesteparten av konserten. På grunn av dette klarer de å runde en 7,5 opp til 8 isted for å bli trukket ned til en 7.
Alt i alt leverte altså Royel Otis en solid konsert, med nok energi og driv til å holde på publikummet sitt hele veien. Selv om det tidvis føltes litt ensformig og lite personlig mellom er det tydelig at bandet vet hva de driver med. Musikals er det lite man kan ta dem på, stemmebruk og lyd er også upåklagelig. Bandet har et særpreget sound, en lett sjarm, og en evne til å skape en stemning du ikke vil ut av. På den måten ble den ellers så triste novemberkvelden løftet fra grå og dyster til en følelsen av å ha vært inne i en rosa, rocka drøm – kanskje litt kort, men absolutt verdt det.
