Benson Boone på utsolgt Unity Arena

Mobilfoto: Julie K. Reinertsen

For litt over ett år siden sto Benson Boone på utsolgt Sentrum Scene. Mandag kveld kom han tilbake til Norge, denne gangen til et stappfullt Unity Arena. Superstjernen, som for mange først ble kjent gjennom virale TikTok-hits, har tatt både Norge og verden med storm – og det med god grunn. Boone er ikke bare artist; på scenen er han også en naturlig flørtepus, apekatt og ikke minst entertainer av rang. Man kan si hva man vil om TikTok-fame, men i Boones tilfelle er det tydelig at suksessen hans handler om langt mer enn flaks.

Da introvideoen tonet ut og skjermene ble mørke tok det ikke lang tid før 23-åringen kom til syne i en røyksky, iført et outfit som minnet om en ung Freddie Mercury. Før han rakk å synge én eneste linje, hadde han allerede gjennomført en av sine kjente backflips for å understreke at showet endelig var i gang.

Åpningen med “I Wanna Be the One You Call” – fra det ferske albumet American Heart føltes ikke som det mest opplagte valget å starte konserten med, men det ble raskt glemt idet Boone satte av gårde nedover scenen, mens et massivt lysshow eksploderte rundt ham. Og fordi én backflip tydeligvis ikke var nok for å understreke startskuddet, avsluttet han første låt med fyrverkeri før han kastet seg rett inn i en ny låt.

Kveldens settliste besto hovedsakelig av låter fra Boones to album. Disse bærer tydelige preg til pop med innslag av poprock og gospel. På plate kan dette uttrykket føles ensformig, men live får sangene en helt annen energi. Det er ingen store musikalske omarrangeringer som gjør forskjellen, men snarere showet rundt: akrobatikken, tempoet, blikkontakten og følelsen av total fryktløshet. At han ikke trenger alle triksene er åpenbart, men det er blitt en del av identiteten hans – og imponerende er det uansett, særlig når han stadig lander perfekt, og fortsetter sangen som om ingenting har skjedd.

Unity Arena kommer aldri til å levere lyd av studiokvalitet, men denne kvelden var det overraskende bra balanse mellom vokal og instrumenter, om man ser bort fra litt vel høy tromming. Stemmen til Boone er det virkelig ingenting å si på. Faktisk må jeg innrømme at jeg er sikkelig imponert. Der jeg forventet en showman med helt ok stemme, ble disse tankene raskt blåst av banen. Joda, til tider druknet diksjonen hans litt i lyden, men ærlig talt: midt i saltoer, løping, klatring på piano og konstant publikumskontakt er det nesten rart at det ikke skjedde oftere. Samtidig er stemmen hans kanskje kveldens største overraskelse. Han leverer høye toner, dype partier midt opp i rundansen på scenen, og når han virkelig trykker til, er han oppriktig imponerende.

Det finnes øyeblikk der jeg tenkte at jeg gjerne skulle vært 15–16 år igjen og fangirlet i kor med jentene bak: Boone har det. Utseendet, sjarmen, stemmen, kondisen, humoren – han sjonglerer alt uten å miste publikums hengivenhet et sekund. Samtidig savner man iblant at han bremser litt. Når alt er spektakulært, mister det spektakulære litt av kraften.

Flere ganger virket det som han skulle gi publikum det øyeblikket av ro man ventet på. “In the Stars”, en av hans vakreste og mest personlige låter, var den sterkeste kandidaten. Men også her gikk han opp og vandret i ring på pianoet i stedet for å bli værende i stillheten han helt klart hadde rom til å skape.

Det rolige innslaget kom først idet artisten gjør et cover av Adels klassiker “Someone like you”. Her greier artisten utrolig nok å stå stille og la vokalene virkelig få skinne i fred. Ikke lenge etter leverer han også en nydelig versjon av “Momma Song”, som ble et overraskende høydepunkt, hvertfall for min del.

Det er ikke til å stikke under en stol at flere og flere av de yngre store artistene som nå er på arenaturneer jakter på sosiale medier øyeblikk. Sabrina Carpenter, Olivia Rodrigo og Billie Eilish for å nevne noen. Dette er hyperbevisste popartister som forstår kraften i noen koreograferte øyeblikk, humor, flørting fra scenen og TikTok-vennlige sekvenser. Men der mange av artistene prøver på dette har Boone en sjelden X-faktor som gjør dem mer enn bare et produkt. Han fyller rommet med et øyeblikk som ikke lar seg redusere til 15 sekunders klipp, og det applauderer jeg han for. Noen sekvenser, som en samtale med ei publikum som tilsynelatende var for flau til å prate med han tilbake, blir dog litt meget. Men at han kommer flyvende på en lysekrone, hopper ut i publikum for å synge direkte til dem, og tar tar salto på salto gjør liksom ikke så mye.

Det var også et morsomt sammentreff at rødt, hvitt og blått dominerte lysshowet akkurat samme kveld som 30.000 mennesker feiret Norges VM-kvalik på Rådhusplassen. Med tanke på at Norge var det første landet som virkelig tok Boone inn og sendte ham opp på topplistene, kunne man nesten trodd det var planlagt. I tillegg kom det frem under showet at denne konserten var Boonse største solokonsert noensinne, noe han takket og bukket for.

Den første hitten han forøvrig toppet listene med i Norge var “Gohst Town” tilbake i 2020. At den ikke var å høre ila nesten to timer med konsert sytes jeg personlig ble veldig rart, ettersom det er en av sangene mange forbinder med ham. I tillegg druknet “Beautiful Things” litt i en innpakning han nesten hadde brukt litt opp ila konserten. Misforstå meg rett, det var beautiful å se på, det var dog ting vi allerede hadde sett før.

Ellers er det lite å ta Mr. Benson på. Han utfylte de rollen det er forventet han skulle ha, og mye mer til. Han gir publikum nøyaktig det de ønsker seg: et show å miste pusten av. Samtidig ligger hans største svakhet paradoksalt nok i det samme: alt er på. De roligste, mest emosjonelle øyeblikkene blir sjelden stående i fred. Hadde han stolt litt mer på at stillheten holder – at stemmen og låtene bærer alene – kunne konserten nådd helt nye høyder.

Likevel er én ting hevet over tvil: Benson Boone er ikke bare et TikTok-fenomen. Han er en superstjerne i full modenhet, og Unity Arena fikk se ham i absolutt toppform.