Zara Larsson på Unity Arena

Foto: Terje Dokken

Zara Larsson har i løpet av sin over ti år lange musikkarriere for lengst fått stempelet som Sveriges popprinsesse – og det med god grunn. Tidligere i år slapp hun sitt femte popalbum Midnight Sun, og i oktober la hun ut på verdensturné, der Europa står først på lista og USA venter i desember. Fredag kveld tok hun med seg sola inn på Unity Arena for å vise hva hun er god for – bare noen dager etter at Benson Boone sto på samme scene.

Sist Larsson hadde solokonsert i Oslo var i Spektrum for nesten nøyaktig fire år siden, og akkurat som den gangen kjører hun et ganske enkelt sceneoppsett: to skjermer på hver side av en større midtskjerm, gressdotter på scenegulvet der bandet står, og som prikken over i-en en stor lysende sirkel som – naturlig nok – fungerer som en sol.

Passende nok åpner popprinsessen konserten med tittellåten “Midnight Sun”, og dermed settes også tonen for resten av kvelden. Midnattssol, varme, blomster og hofter som aldri slutter å bevege seg går igjen i stor eller større grad gjennom hele kvelden. Zara får dansing til å virke lekende lett der hun svaier over gulvet fra første sekund. Til tider så lett at det i øyeblikk kan stjele litt fokus fra stemmen hennes.



At hun kan synge, er det likevel aldri tvil om. Selv med en hoftevrikking som kunne gjort selveste Shakira sjalu, viser hun knapt tegn til å bli sliten. Koreografi følger koreografi gjennom mesteparten av settet, og flere av låtene er utvidet med egne mellomspill for at hun og de seks danserne skal få vist seg frem. De er flinke med stor F, iingen tvil om det, men hvor nødvendige ekstra påførte dansesekvensene faktisk er, kan diskuteres når hun allerede danser gjennom 97 prosent av sangene. Med en stadig voksende diskografi kunne tiden med de påførte dansesekvensene vært brukt på et par ekstra låter. Samtidig er det tydelig at mellomspillene gir henne små syngepauser, noe som kanskje trengs i en så tettpakket koreografi.

Den første halvtimen byr på mye av det samme. Det betyr ikke at det ikke er imponerende, men det føles trygt. Noen av sangene, som “Can’t Tame Her”, får et mer rocka preg takket være bandet, noe som kler både låtene og Larsson svært godt. Utover det består første akt i stor grad av dans og vokalprestasjoner i høyt tempo.



Etter hvert tar konserten seg opp, og etter første outfit change kommer Larsson sterkt tilbake. Her leverer hun småfrekke (på best mulig måte) versjoner av blant annet “Pretty Ugly”, “Ain’t My Fault” og “Girls Girls”. Publikum elsker det, og selv over Unitys litt skjærende lyd høres allsangen tydelig. “Let a girl be hot and sexy”, synger Larsson, og det er nettopp det hun er.

Etter andre outfit change dukker hun plutselig opp på Scene B bakerst i salen. Der fremfører hun en ektefølt versjon av “Saturn’s Return”, hvor stemmen får stå helt alene i fokus. Deretter holder hun kveldens eneste tale, hvor hun forteller om Grammy-nominasjonen og om hvordan den fineste prisen hun kan få, er at folk faktisk møter opp på konsertene hennes. Den glir rett over i “Undercover”, låten som startet karrieren hennes. Som en hyllest har fansen lyst opp hele salen i gult og rosa inspirert av en soloppgang. Det får Larsson til å bryte ut i latter av ren rørt glede. “Jeg elsker mennesker,” sier hun, før hun ber publikum om å hjelpe til med sangen. Det blir et vakkert og nostalgisk øyeblikk, der publikum synger refrenget, mens Larsson legger på koringer og virkelig får vist frem stemmen sin.

I slike øyeblikk forstår man hvilken popstjerne hun faktisk er. Larsson behersker de rolige låtene like godt som de dansbare. Hun har den ultimate pop-pakken: Stålkontroll på stemmen, stamina og en evne til å holde stemningen i rommet gående. Likevel er det dette som også er hennes største fiende. Når alt fra hennes side leveres så godt som knirkefritt, blir det nesten litt for mye av det gode. Men det gjør likevel ingenting når svensken har så god kontroll som hun har.



Man kommer visst aldri unna en kommentar på lyden til Unity. Selv om den er blitt bedre med årene er den dessverre ikke god. Og selv om Benson Boone var her for bare fem dager siden med en ganske ok pluss lyd, klarte den i dag ikke helt å leve opp til nivået på stemmen til Larsson. Hennes høye toner ble noen ganger nesten skjærende, noe som er synd når det aldri er noe spørsmål om hva slags talent hun har. Under første del av settet var bassen så kraftig at man kjente det i brystet, og siste del av settet hadde sangene så skarp lyd at ørene fikk gjennomgå. Bandet leverer likevel en solid konsert, og det samme gjør også popprinsesse Larsson.

Ved siste outfit change er vi tilbake i poolparty-stemningen. Nå er det ikke bare “hot and sexy” som gjelder, men også leken og ren popglede. Som mange popikoner i dag har Larsson hoppet på TikTok-toget. Inspirert av Charlie XCX sitt “apple-girl” øyeblikk tar Larsson med seg en fan opp for å være med på dansen i “Lush Life” og øyeblikket skuffer ikke.



Kveldens siste sang er blir 2017s store landeplage “Symphony”. En perfekt avslutning med dans, vokalprakt og fyrverkeri, noe som også ble en fin oppsummerer hele showet. Det var hele tiden en hårfin balanse mellom dans og sang, men Larsson mestret den med glans. Selv for dem som kunne oppleve showet som «veldig mye pop», ble det aldri kjedelig. Det er også tydelig at Larsson storkoser seg på scenen, og den gleden smitter.

Popprinsessen fra Sverige leverer et show som både bekrefter og begrunner tittelen hennes. Til tross for utfordringer med lyd og et par mellomspill som virker smålig unødvendig, står hun igjen som en artist med kontroll, kraft og karisma. Midnight Sun-turneen byr på en Larsson som er tryggere, sterkere og mer helhetlig enn noen gang, og konsertopplevelsen gløder lenge etter at lysene slukkes. Det er ingen tvil om at varmen fra showet er noe fansen kan ta med seg videre i den påbegynte vinterstiden som en påminnelse om midnattssola på Unity Arena.