Jeg skriver dette brevet som overlevende fra Rockefeller 22. november 2025. Det var alt annet enn stille før stormen, med et intensivt warmup-show fra Cockhouse. Et alternativt uttrykk, med flere partier som minnet sterkt om The Prodigy. Det var sært, energisk og visuelt kaotisk, med seks stykker på scenen med forskjellige uttrykk – en med selvlysende briller, en med maske. At sjangeren skiller seg såpass fra hovedakten gjorde warmupen ekstra interessant. Cockhouse gjorde en god jobb med å varme opp publikum før Honningbarna gjorde klar instrumentene sine og gikk ut i folkehavet.

Bandet har gjort noen gode valg siden jeg så dem på Øya i sommer. Borte er spoken word-partiene og videoer på storskjerm. Nå går det slag i slag. Resultatet blir en gigantisk klynge av energi hvor man virkelig må jobbe for å ikke drukne. Helt fra starten av det mørke riffet på «Schäfer» så er publikum i full bevegelse, og på catchy «Festen som aldri stopper» seiler Valberg på toppen.

I setlista er det gjort plass til fem låter fra tre år gamle Animorphs. Soft Spot er hakket tyngre og mørkere, så sammen med Animorphs-låtene får setlista et effektivt og fengende driv. «Passasjer», «Avanti» og tittelsporet er innertiere som alle setter fyr på Rockefeller.

Når man står midt i et publikum med såpass engasjement er det enormt mye som skjer. Til høyre dannes det en circle pit, til venstre dannes det en litt mer lokal circle pit, før man plutselig får en dusj av pils og et kne i hodet fordi noen kommer crowdsurfende bakfra. Under «Avanti» er også gitarist Christoffer Trædal på rygg ute i publikum og synker ned over fire til fem mennesker, som havner i en slags kollektiv klem på bakken, hvor ingen klarer å reise seg, men Trædal ligger trygt på topp. I løpet av sekunder er folk på plass for å hjelpe til, bidra med krefter, få Trædal opp igjen og resten av publikum opp fra bunnen av sjøen. Vi er i denne stormen sammen og alle skal komme over til den andre siden i god behold.

Midt oppi alt kan det være vanskelig å glemme hvor tight bandet spiller. Ingenting av dette hadde funket uten stålkontroll fra scenen. Flere ganger forsøker jeg å ignorere kaoset rundt meg og heller observere energien fra scenen, maskineriet Nils Jørgen Nilsen bak trommesettet og vokalprestasjonene til Edvard Valberg.

Det er vanvittig bra.

Vi får flere høydepunkter rent musikalsk. Avslutningssporet «Ultraøyer» fra Soft Spot gjør seg enda bedre live enn på plate og fremstår som en type syrerock, akkompagnert med kledelige strobelights som gjør en tilsynelatende tung låt dansbar. Desperate «MP5» eksploderer i refrengene. Stagedive fra et stativ koblet mot 2. etasje under «Rød bic» blir også et naturlig høydepunkt.

Til slutt avrundes det hele med fengende «Åh bliss» og fanfavoritt «Dødtid». Konserten føles blodeffektiv, kort, men perfekt lengde, for her jobbes det av alle mann for å gi alt man har. Hele bandet virker genuint takknemlige når de ser utover folkehavet og tar inn energien.

Og det er nok dette som er selve nøkkelen i Honningbarnas konserter. Bandet gir alt av seg selv, med livet til innsats, og stoler på at de trygt kan legge seg uti med instrumenter og ledninger. Publikum gir tilbake i allsang, hopping og en kollektiv innsats i å ta vare på hverandre.
Lagt sammen blir dette et fellesskap som nesten gjør det til en prestasjon mot slutten av kvelden.

Man presterer ikke uten skrammer. En ved siden av meg blødde fra øyenbrynet. Jeg ramlet tre ganger og fikk tommelen vridd kraftig bakover. En annen fikk ledningen fra Valberg sin mikrofon tredd rundt armen og ble dratt inn mot scenen.
Men alt går bra. Når noen ramler, dras de opp igjen. Fremmede klemmer hverandre i takknemlighet. Bandet smiler, vi smiler.

Når det da manes til obligatoriske «Fri Palestina», den mest allsangvennlige sangen Honningbarna har i setlista si, så føles det naturlig i denne bobla av fellesskap.

Det er bare å komme seg på konsert med bandet så fort du kan. Slipp deg fri, herj litt og vær en del av stormen Honningbarna maner frem. Det krever litt – du blir en del av et lagspill der du og bandet blør for drakta sammen. Av og til bokstavelig talt. Men det er noe av magien i det. Og det er her vokalist Valbergs ord fra tidligere i konserten kommer til sin fulle rett.
«Ødelegg noe. Skap noe.»

Bli med.
Du overlever.