Foto: Terje Dokken
Så var det altså over for Jonas Bjerre. Han vil ikke reise rundt med Mew lenger. Og hva som skjer med dette bandet uten han, kan man jo lure på.
Men onsdag var det altså avskjedsfest på Sentrum Scene. Og etter 22 år med besøk til hovedstaden var det mange som ville ta farvel med gullstrupen fra København, og med sin noe kjedelige scenefremtoning intakt så var også den himmelske stemmen stort sett det.
Det ble en Mew-konsert på det jevne, altså veldig bra. Og det er også 8 år siden de hadde et nytt album å promotere, så den drøye 90 minutter lange kvelden på Sentrum ble en reise gjennom hele historien.
«Reprise» kom først, så «Satellites» før danskene presenterte kveldens første av Mews absolutte klassikere; «Special» og kraftpakken «The Zookeepers´s Boy». Lyden, og ikke minst bassen til Johan Wohlert satt i magen som en kanonkule. En låt som «Circuitry Of The Wolf» fikk det til å blafre godt rundt ørene. Massive saker.
De som har fulgt med ekstra lenge (les: før Frengers i 2003) fikk «Then I Run» servert, og dermed var 90-tallet representert også. Rett etterpå kom den ferskeste av de, «Gliding» som ikke finnes på noen plate i det hele tatt.
Men det handlet mest om det vi kjente best, med et solid jafs av både Frengers og And The Glass Handed Kites. Til publikums store jubel. Det rocka godt, men det var også deilig å få en fin versjon av «Symmetry» med duettpartner Becky Garrett på lerretet bak. Nydelig!
Og apropos lerret. En Mew-konsert er aldri komplett uten projisering av merkelige skapninger og stemninger bak bandet på skjermen. Og mens projektoren lyser opp ansiktene på bandmedlemmene på vei til lerretet minner det oss om gamle livebilder av tidlig Pink Floyd og Velvet Underground. Småsyrete, hele greia.
Bjerre klarte seg som sagt bra gjennom konserten, og spennvidden til 49-åringen er imponerende nok etter alle disse årene. Skal han tas på noe som helst, må det kanskje være starten på «156» der det vaklet ørlite.
Den siste drøye halvtimen ble en maktdemonstrasjon og et bevis på at Mew kom seg så langt de faktisk gjorde. «Apocalypso», «She Spider» og så «Introducing Palace Players». Og ikke minst låten som flest nordmenn ble kjent med bandet gjennom; «Am I Wry? No».
Med «Comforting Sounds» var det over, med Jonas som hadde sunget «Don't you just love goodbyes?» i «156» en drøy halvtime tidligere og som gikk av scenen i Oslo med Mew for siste gang.
Så får vi nå bare tenke at det er mer uvanlig at et band aldri gjør et fullt comeback, enn at de faktisk gjør det.
Men det ble en bra kveld, selv med en litt spesiell ramme. Og selv om vi savnet både «Snow Brigade». «She Came Home For Christmas» og «Repeaterbeater».
