Foto: Carsten Endresen
Hval er vel den avantpop-artisten i Norge med lengst fartstid. Gjennom årene har hun hatt solid fotfeste i denne genren, og koblet den med tydelige trekk fra mange andre genre, bl.a folk, ambient, experimental og darkpop.
For oss virkelig musikkinteresserte, er det en lykke at det er omvendt proporsjonalitet mellom nyskaping og eksperimentalitet, og berømmelse og strømmetall.
Det gjør det mulig for oss, for en billig penge, å oppleve innovativ musikk som Hvals, på intime scener, med et kresent publikum. Et slikt som er mer opptatt av å lytte, enn av å få en enkelt pop-/rockopplevelse mens en snakker med kjente.
Landmark i Bergen er nesten full på en hustrig onsdag, av det som virker som sjeldent mange nysgjerrige.
Hval imponerer med å vise at hun også live mestrer eksperimentelle og relativt kompliserte vokalmelodier over et godt over gjennomsnittlig stort vokalregister, supplert med fin falsett. Hører vi bittelitt improvisering ispedd syngingen?
Muntlig kommuniserer hun fint og uformelt med publikum, men visuelt framstår hun temmelig introvert. Størst innlevelse ser vi hos Jenny Berger Myhre, som har hovedansvar for tangenter og effekter.
Hval har tatt innover seg konsekvensen av at det, etter at strømmingen kom, er den som markedsfører konserter og merch, og ikke det siste som markedsfører salg av fysiske lagringsmedier.
Trolig for å skape en inntekt av det, stiller hun - som vanligere har blitt - ikke med fullt band. I dette tilfelle som en trio. Eller er det en bevisst 2025-ish nedstrippet oppsetting med kun sexy hyperhippe mikro-/midikeyboard?
Hval selv spiller sporadisk synth. I tillegg til Myhre har hun med seg multiinstrumentalist Håvard Volden.
Volden, som i hvert fall er sjeldent dyktig på gitar, henvises til å hovedsakelig spille svært dempet rytmegitar. I tillegg supplerer han Myhre på keyboard når hun nerder med ganske uhørbare effekter.
Myhre kunne fint tatt seg av det som trengs av keyboard, kun med litt supplement fra Hval, og krydret med effekter når hun hadde hatt en ledig hånd.
Da står man igjen med at det i trioformat er lite bruk for Volden, samtidig som en kombinert trommeslager/perkusjonist er dypt savnet. En slik burde derfor erstattet Volden!
For det er rytmeinstrumenter, keys og moderate innslag av effekter som er det sentrale i Hvals lydbilde og akkompagnement, og ikke gitar.
Uten å si for mye om backingtrack, overdøver det Volden fullstendig. Det er småpinlig når hele trioen i flere av de mest dansbare partiene kun står rett opp og ned og bare hører på rytmene i det.
Når Hval likevel prioriterer en gitarist burde det medført en omarrangering av låtene, siden gitar altså ikke er viktig på i hvert fall årets fantastiske "Iris Silver Mist". For hele 9 av de 13 låtene før ekstranummeret er fra det.
Publikum er alltid glad i å høre klassikere, så det er det lite gavmildt å nesten bare spille helt ferske låter og helt hoppe over flere av albumene hennes.
Fraværet av en rytmiker, som kunne improvisert litt, subsidiært en omarrangering, trekker Hvals flotte og originale låter ned. Fravær av en med Voldens rolle ville ikke gjort det.
Dersom Hval hadde erstattet Volden med en rytmiker, ville Hval fått som bonus at det kontinuerlig ville vært rom for langt mer improvisasjon.
Hval burde fått Myhre til å konsentrere seg mer om de drømmende synthlagene på sistealbumet. De kommer ikke fram, men høres en god del nærmest ut som statiske trekkspilltoner (!). To låter med legendariske vintage-lyder er derfor direkte befriende.
Noen detaljer gir et inntrykk av at Hval, selv 14 år etter sitt første soloalbum, ikke er en rutinert liveartist. Bl.a entrer hun scenen slik at hun framstår mer som en roadie enn som kveldens høydepunkt, og mottas deretter.
Til tross for ovennevnte forhold lykkes Hval i jevnt økende grad med å takle den utakknemlige oppgaven å få med seg kresne, lyttende og nysgjerrige publikummet. For det er bare låter av høy kvalitet vi får høre, utmerket framført.
Selv etter det ene ekstranummeret, forlanger publikum høylytt mer (men det får vi ikke). Så dere som skal på konserten i Trondheim har en godbit i vente.
I et kritikerperspektiv kunne den gode konserten med letthet og uten ekstra kostnader vært enda bedre.
