Foto: Carsten Endresen


Vi møtes av en scene med enorme høyttalere midt på, foran instrumentene. Det skal vise seg at annonsert konserttidspunkt er starten på et 45 min dj-sett med reggae(ton), der dj’en står bak ved miksepulten.

Han leverer så bra at det var verdt billetten alene, og det tettpakkede Verftet holder på å koke over av intens dansing da han gir seg. Det må eksplodere når Fjorden går på!

Men det varer og rekker, og i den kvarters pausen etterpå blir vi stive og nullstilte. Når Fjorden begynner er det som et nytt band på en festival.

Ikke uventet skal det bli svært høy Bergenspatriot-fakter i kveld. I Fjordens tekster myldrer det jo over selvskryt på vegne av byen, og spesifikke referanser til den, ikke minst i «Republikken».

«Himmelen» spilles dessuten normalt på Brann stadion, og notene til den på en Branndrakt. Før bandet går på scenen, og mellom låter, ljomer inside Brann-rop.

Fjorden er dessuten lokalt profilert som guruer fra den samme bydelen som også har fostret bl.a Lars Vaular, John Olav Nilsen, A-laget og Kamelen, noe bandet ikke skal legge skjul på senere på kvelden.

De starter brukbart høyt med «Karoline», med ditto respons. Men de seks neste låtene føles som en kjedelig transportetappe. Så endelig hentes små-hit’en «Back in Maybach» fram, og det blir litt bevegelse blant publikum.

Inntil da er det kun gitarist Jan H. Buen som prøver å engasjere oss fra scenen, både med herlig gitarspill med solid live-feeling og bevegelser. Det siste også hos keyboardist Nam P. Nguyen. Disse to er de eneste i bandet som virker sultne på en god leveranse og mottakelse.



Bassist Kjetil G. Haarr og trommis Jon E. Bertelsen kjører svært stødig, men streit beat, med sterkt innslag av disko.

Vokalist Sturle Kvilekval byr hittil kun på dekadente stillestående bevegelser som matcher hans engelsk turist-antrekk. Vokalt illustrerer han, slik også Nilsen gjør, hvorfor vokalister fra Loddefjord ellers bør holder seg til rapping, slik de andre nevnte gjør.

Når han så introduserer henholdsvis 14 og 16 år gamle «Deigen» og «Anorektisk Utopi» med «e dokkar klart for litt reiv’», høres det ut som han føler at det er moderne låter.

Stemningen nærmer seg likevel den dj’en klarte å skape. Men da tar bandet det ned med «Pes». Selv på albumet «lugger» den litt, og den gjør det ikke mindre live. I tillegg representerer den tredje genre på fire låter, noe som sender tankene mine til danskebåten…

Så, etter 11 låter, brenner Fjorden endelig av kruttet. Det er stilig når Kvilekval da ikke gjør mine til å løfte mikrofonen når introen til storhit’en «Tingene»,fra albumet «Fjordkloden» fra 2013, begynner. Og ganske riktig; det trengs ikke. Han er bare så vidt innom med bittelitt vokal, mens vi tar oss av resten.

Endelig er stemningen høyere enn den dj’en skapte. Når settet avsluttes med Fjordens største hit «Himmelen» spretter nevnte Nilsen etter introen uannonsert ut på scenen etter introen. Han viser mer energi enn hele Fjorden har hatt i løpet av hele settet.

Vi er på bristepunktet, og får i siste ekstranummer en ny overraskelse: Denne gangen er det Girson fra A-laget som gjester scenen. Loddefjord-kvoten er overfylt. Ikke-bergensere må føle seg som ikke-trøndere på en Åge Aleksandersen-konsert i Trondheim.

Fjorden på sitt beste er fantastisk, men når låtmaterialet deres er svært ujevnt, må de ha en mer intelligent settliste og langt mer engasjement på scenen for at totalopplevelsen skal bli bedre. Det holder ikke med gammel-rave midtveis i settet og en hitparade på slutten.

Som forgjengelig show var det brukbart levert, men da først og fremst på grunn av «rekvisittene» dj’en, Nilsen og Girson. Og utenfor Bergen kan de ikke surfe mye på den hjemmebanefordelen de har med tekstene sine.