Foto: Carsten Endresen


«Bare så dere vet det; da jeg sa at denne konserten er noe spesielt, så ménte jeg det», sier Lerche i begynnelsen av andre sett.

Han sikter nok til at det er en uvanlig stor oppsetting i hjembyens «storstue», med kronologisk gjennomgang av det han kaller «sitt foreløpige livsverk». Dette med familie, venner og musikerkollegaer godt representert. Et livsverk som så langt består av 11 solide album.

Lerche må ha kompensert bandet sitt godt, for marerittene de må ha hatt av å øve inn 19 låter proppfulle av akkorder med navn som f.eks nedstemt Fmaj7#11(sus2). (Ja, bare se noteboken hans.)

Ikke noe tregrepspop med streite akkorder her, nei!



Er denne typen låtskriverhåndverk nøkkelen til at hans beatleske kabaret stadig høres ut som ikke-gjenbruk, men frisk velklang? Å få det som er helt off-mainstream til å høres ut som pre-mainstream?

Samtidig med dette synger han flott, over et vidt spenn, og med full kontroll på falsetten som han ikke rasjonerer for mye med.

Spennende og vakker kunstpop blir det uansett, og Lerche bruker godt, på alle tilgjengelige måter, den muligheten en musiker har til å "løfte" låtene sine på grunn av live-settingen.

Lerche kunne gitt oss en herlig kveld helt alene, eller «bare» med det faste fantastiske bandet sitt. Det består av soloartistene (!) Alexander von Mehren (tangenter) og Chris Holm (bass), samt de garvede sessionmusikerne Kato Ådland (gitar) og Dave Heilman (trommer).

Så dyktige at Lerche gir dem hver sin velfortjente lille scene på hovedscenen, med hver sin lyskaster.

Men den yrkesstolte kunstneren gir oss mye mer:



En strykerkvartett trilles av og på scenen når det trengs, på en mobil liten scene.



Den profesjonelle danseren, dansekunstneren og koreografen Ida Haugen opptrer på en håndfull låter, blant annet i en nærmest erotisk pardans med Lerche

Gabriela Garrubo synger duett med ham på en håndfull sanger.

Et delikat tredimensjonalt lys- og rekvisittshow og herlig lydkvalitet.

Et langt slideshow med private bilder mens han spiller.



Første sett avsluttes med at det svært dyktige koret Volve Vokal, med nesten 40 hvitkledde kvinner, entrer scenen på en vanvittig flott «Sentimentalist 2.0» fra «Sea of Sighs» (2025).

Vi sitter med dobbelt lag gåsehud og «hva opplevde vi nå-feeling» når Lerche & co tar pause etter denne. Han har da i nærmest uavbrutte 45 minutter spilt høydepunktene fra første del av karrieren sin, og det har ikke vært én antydning til dødpunkt.

Enten var det ingen på feil sted i Grieghallen, eller så ble de også musikalsk forført av Lerche på lørdag.

Mens første settet hadde en ganske jevn oppbygging fra kassegitar, via trommer til en myk veksling mellom strykere og drivende pop, starter andre sett uten oppbygging, men er likevel konstant dynamisk. Dette nesten uavbrutt i 50 minutter.

I dette settet bidrar koret med mye dans, bevegelser og posering, som er koreografert slik at det framstår svært naturlig.

Lerche utnytter alle muligheter for variasjon uten at det spriker, og tar ingen snarveier. Han er entertainer, rocker og fløtepus.

Fire ganger vandrer han lenge rundt i Grieghallen under låtene, mens han synger. Både teatralsk, i visuell dialog med enkeltpublikummere, og rocka. Både med hvit dress og sløyfe, og skinnjakke. Én gang sammen med danseren.


Lerche er ikke 44 år, som mange andre 44-årige artister - han er vekselvis 14, 24, 34, 44 og 84!

Det er en herlig blanding av profesjonalitet og innlevelse fra musikeren. For han er ikke på jobb – han koser seg minst like mye som oss, og virker ikke noe blasert.

Når 10 minutter lange «Avatars of Love», fra albumet med samme navn (2020) avslutter kvelden, mottas Lerche spontant med lang stående applaus, slik at han må avslutte med sin 19. låt for kvelden. Generøst!

Det var høy internasjonal klasse over konserten, det er luksus å oppleve det i «lille» Grieghallen, og det er bare å komme seg avgårde neste gang han spiller, enten du har et sterkt eller svakt forhold til Lerches musikk.