Foto: Ines Nystrand
Dette er tredje gang jeg ser Wishbone Ash live i Norge. Fortsatt ledes de av gitarist og vokalist Andy Powell, som har vært med siden starten i 1969. Bob Skeat (bass, koring) har vært med i nesten 30 år. Men det var "ferskingene" som briljerte: gitarist Mark Abrahams (2017-) og trommis Windsor McGilvray, som begynte denne måneden (og tidligere har spilt i Hugh Cornwells band).De spilte låter fra fire tiår, men mest fra 70-tallet, som det aldrende og veldig mannsdominerte publikumet hadde kommet for å høre. Dessverre får vi de samme låtene fra gullalderen tidlig på 70-tallet, og faktisk aldri noen fra Wishbone Four (1973). De nyere låtene de spilte var anonyme.
Men 75-årige Powells stemme er fortsatt bra, han kom med lystige kommentarer mellom låtene, og han spilte gnistrende på sin V-formede gitar. Samspillet med Abrahams er en nytelse å høre på når de spiller likt, det som kalles "twin lead guitars" og som jeg oversetter til "unisone sologitarer".
Flere av Wishbones Ashs låter har røtter i "folk" og spesielt engelsk folkemusikk. Det hører vi spesielt i introen til åpningen med Blowin' Free, som var en av fire låter fra klassikeren Argus (1972). Jubelen sto i taket flere ganger under de tre andre: The King Will Come, Warrior og Throw Down The Sword. Dette er progrock på sitt beste.
En gledelig overraskelse var balladen Errors My Way fra debutplata. Og jeg får mer og mer sans for instrumentalen F.U.B.B., som tar helt av midtveis og ender i fusion-land. Powell fortalte at den ble innspilt i et veldig varmt Miami. Men dessverre ikke hva forkortelsen står for.
Jeg likte også den fengende poplåta Living Proof (1980) og selvsagt den faste avslutningen på settet med den ett kvarter lange Phoenix (1972). Powell spøkte med at alle store band har en fuglesang: Lynyrd Skynyrd har jo Free Bird (og de synger om fugl føniks). Midtveis var det stille parti der Powell byttet gitar. Da var publikumspraten så høy at Skeat måtte hysje på publikum! John Dee var for øvrig fullsatt.
Vi fikk også de faste ekstranumrene: bluesrocklåta Jail Bait (1971) og den stemningsfulle balladen Peace (1976).
Og det var det. Wishbone Ash besøker alltid Norge på sine turneer. Men jeg syns de begynner å bli for forutsigbare. Flere jeg snakket med etterpå, etterlyste låter som bandet aldri spiller live.
