Foto: Carsten Endresen
En av pionerene for prog-/hardrock på norsk, Høst, er fortsatt sporadisk på veien, 42 år etter at de debuterte med sitt første av to kritikerroste album. Dette med en komplett originalbesetning!
I går tok de Bergensbanen til den nesten fullstappede store lysebrune puben Madam Felle, for den siste av de fire konsertene i årets miniturné.
Gledelig nok, er det en ganske ung gjennomsnittsalder blant publikum. Det gir mening når en av dem har på seg en Black Debbath-cap.
Når et band har så lang karriere, kan man tenke seg at det består av «oldiser», men medlemmene gikk på grunnskolen da Bob Dylan albumdebuterte.
Spørsmålene på forhånd var likevel: Er fingrene deres like raske og sterke som de var i 1974, har de grooven, trøkket og presisjonen i behold? Dessuten: Har musikken deres blitt passé?
Åpningslåten «For sent å angre», fra debutalbumet «På sterke vinger» (1974) besvarer allerede fra første takt alle spørsmålene: Ja!
Høsts blandingsgsjanger er så komplisert og teknisk avansert som man kommer på den melodiske siden av enkelte heavysjangre og eksperimentell jazz. Den er befriende utfordrende, men likevel lett tilgjengelig.
Bandets låter er så sterke, at prog-/hardrocken som har kommet i ettertid er et supplement til dem, og ikke en videreutvikling. Høsts musikk er derfor ikke passé, men tidløs.
Det 80 minutter lange settet består av ni låter fra de to albumene deres, «Bilder av en dag» fra et samlealbum, og «Stille timer» fra en nært forestående utgivelse! Denne låten står ikke tilbake for bandets gamle låter!
Trommis Knut R. Lie og bassist Bernt Bodal spiller fett, men tilbaketrukket i lydbildet. Det er vokalist Geir Morgan Jahren og gitaristene Svein Rønning og Lasse Nilsen som får størst plass, og briljerer mest.
Jahren synger som om tiden har stått stille. Ikke noe rust derfra, klokkerent, kraftfullt, og de kompliserte vokalmelodiene framføres fortsatt med den største selvfølgelighet og overbevisning.
Rønning og Nilsen viser på flere måter at heller ikke de er negativt preget av årene som har gått: Lange partier med tostemte raske gitartemaer viser høy presisjon, steadyhet og ære. Ingen av de mange lange gitarsoloene er kjedelige, men særdeles groovy.
Det kan hevdes at Høst har enkelte middels låter. Dessverre spilles flere av dem på rad etter midten av settet. Denne delen blir derfor en liten down, før «hit’en» «På sterke vinger». En fantastisk låt som kanskje kunne blitt framført i en litt sterkere versjon.
Det er denne siste tredelen av settet som trekker karakteren vår noe ned, men konklusjonen er likevel at dette var en strålende opplevelse. Vi gleder oss derfor til ny musikk fra bandet, og nye konserter.
