Raye på Unity Arena

Foto:Anne-Marie Forker

Det tordner i hele Unity Arena idet Raye, kledd i hvit morgenkåpe (som på lang avstand minner litt om prinsesse Leia fra Star Wars), entrer scenen under en mørk sky svevende fra taket. Bak henne henger et rødt forheng, og scenen er pyntet med lys som er en scene i Vegas verdig. Det føles som om vi har reist tilbake i tid, med et sceneoppsett inspirert av jazzscener fra 20-tallet – et inntrykk man sitter igjen med flere ganger gjennom kvelden.

Raye har det siste året dominert topplistene med monsterhiten «Where the Hell Is My Husband», og imponerte stort på både Øyafestivalen og Neonfestivalen i fjor. Derfor er det ingen hemmelighet at forventningene allerede var høye, men idet Raye entrer salen på den mest dramatiske måten hun kunne fått til, blir det tydelig at forventningene er der av en grunn. I en intro som passende nok introduserer en dame under en grå sky, gestikulerer og poserer hun voldsomt før sangen glir over i kveldens første nye låt, «I Will Overcome», fra det kommende albumet This Music May Contain Hope.

Like dramatisk som hun kommer på scenen, forsvinner hun bak det røde forhenget. Man rekker så vidt å blunke før teppet er borte og et storband med nærmere 20 musikere kommer til syne – selvfølgelig med Raye, nå kledd i rød paljettkjole, i midten av dem alle. «Where the Hell Is My Husband» starter, og det tar ikke lang tid før publikum er med. At Raye velger å plassere denne låten så tidlig i settet, setter en euforisk stemning som blir værende resten av kvelden. Å høre monsterhitten digitalt er én ting, men å oppleve den live med et storband som nærmest banker den innspilte versjonen ned i støvlene, er noe helt annet. For å toppe det hele byr Raye på en ekstra liten vibrato i stemmen – en detalj som ikke kommer like godt frem på innspillingen. Ingenting holdes tilbake når showet først er i gang, og slik fortsetter det resten av kvelden.

Foto:Anne-Marie Forker

Raye er ikke bare artist på scenen. Hun er dramatiker, skuespiller, humorist og bestevenn – alt på én gang. Med britisk sjarm og smittende energi er det umulig å ikke se hvor mye hun koser seg der hun jobber seg gjennom nesten to og en halv time på scenen. «I’ve always been a dramatic person», sier hun tidlig i konserten, før hun senere legger til: «I like to talk, but hopefully not too much». To utsagn som knapt kunne passet bedre. Ingen av sangene blir bare sunget. De blir følt. De blir anerkjent. Ja, de blir rett og slett til hver sin lille historie, samlet i én stor forestilling. Hun byr også på vitser – om seg selv, om ekser, om datinglivet og om det å være uavhengig artist. Alt kler opplegget hennes. Selv shoutouts til publikum, som for noen kunne føltes overflødig, oppleves så ektefølte at man gladelig kjøper det. Takknemlighet er nemlig også en del av Rayes scenepersonlighet. Hun roser bestefaren som har tatt med barnebarna på første rad, og kvinnen i paljettkjole som matcher henne. Selv om hun ikke snakker direkte til alle, føles det likevel som om hele salen får et personlig kompliment. Det er vanskelig å ikke la seg sjarmere.

Gjennom kvelden blir det bevist gang på gang at Raye virkelig trives i det jazzpregede uttrykket. Arrangementene er forfriskende og gir låtene en ekstra dybde. Storbandet er storslått og får skinne særlig på eldre låter som «Suzanne» og «Oscar Winning Tears». Samtidig har fansen mye å glede seg til med nye låter som «Nightingale Lane» og «Click Clack Symphony», som glir sømløst inn i settet – om enn med et noe mer melankolsk preg.

Som turnénavnet This Tour May Contain New Music antyder, er det mye nytt som blir spilt. Likevel oppleves det aldri som risikabelt. Snarere tvert imot. Det faktum at man ikke kan sangene, setter ingen demper på stemningen. Om noe gjør det at publikum følger ekstra godt med. Raye påpeker selv at det er en litt rar måte å gjøre det på – å turnere før albumet slippes – men det fungerer. Når alt presenteres så storslått og gjennomført, glemmer man raskt at låtene er nye og lar seg heller rive med av historiefortellingen.

Et cover av «Fly Me to the Moon» hører naturligvis hjemme i en konsert som dette, og det er ikke å ta for hardt i å si at Frank Sinatra for en stakket stund er glemt. Denne låten er nå Rayes, og det er nok de fleste i salen enige om. «Worth It» blir kveldens første lille skuffelse. Den når ikke helt opp til den innspilte versjonen, men det betyr ikke at det er dårlig – bare at fallhøyden er stor når standarden allerede er plassert oppe i skyene.

Foto:Anne-Marie Forker

Rayes rave-sekvens føles også noe malplassert midt i et univers av jazz, soul, r&b og pop. Det er underholdende å se henne danse rundt til EDM-snutter fra egen katalog, men det oppleves litt påtatt. Det blir tydelig at det er i de mer organiske sjangerne hun virkelig er hjemme.

Kveldens definitive gåsehudøyeblikk kommer med den alltid viktige «Ice Cream Man», fremført alene på piano, med strykere diskret gjemt bak det røde sceneteppet. Sangen ledsages av en hjertefølt tale om hvor verdifullt hvert enkelt liv er, selv når livet føles ordentlig, ordentlig kjipt. Nok en gang får hun publikum til å føle seg sett, hørt og – ikke minst – elsket. Talen føles som akkurat det man trenger å høre fra sin bestevenn etter en ekstra lang dag. At historiefortelleren Raye bruker plattformen sin til å spre varme ord, gir det lille ekstra til en allerede strålende helaften.

At Raye er en diva på scenen, er det ingen tvil om. Nettopp derfor trenger hun heller ikke så mye mer rundt seg. Hun har band og korister, men ellers er scenen relativt enkelt bygget opp, med skjermer som stort sett viser henne selv eller musikerne. Det kler både uttrykket og visjonen hennes. Det som virkelig løfter helheten, er lysshowet. Det er ikke overlesset eller prangende, men effektivt brukt og perfekt tilpasset den glamorøse 20-tallsestetikken.

Når lysene til slutt slukkes i Unity Arena, sitter man igjen med følelsen av å ha vært vitne til noe mer enn bare en konsert. Dette var en forestilling, et univers og en fortelling – ledet av en artist som mestrer både det storslåtte og det sårbare. Dramatikeren Raye beviser at hun ikke bare skriver sterke låter, men også evner å gjøre en gigantisk arena personlig. Man skulle ikke trodd at det å blande så mange sjangere som hun gjør burde funket så bra, men det gjør det. Det er noe for enhver smak, og finner man ikke noe man liker, finner man om ikke annet en dramatisk dame med mye på hjertet som vet det å by på seg selv!