På Parkteatret i kveld måtte jeg på et punkt puste ut. Det føltes ikke som jeg var den eneste heller – det var som om publikum kollektivt måtte samle seg litt. Her står vi, en samlet gruppe mennesker. Vi tar inn det en begavet artist deler fra scenen, og kjenner på våre egne følelser. Det er vanskelig å vite om vi føler nøyaktig det samme som artisten forsøker å uttrykke, men det er noe magisk som skjer i denne prosessen. Det er intenst på en helt egen måte.

I går feiret Iris Caltwait med slippkonsert av fjorårets elektropop-album Again, for the first time med en kraftfull intensitet som fikk publikum til å danse, smile, gråte og klemme.

Før hovedakten gikk på, fikk vi en drøy halvtime med Hanken. Foran en rektangulær lysvegg tok artisten oss gjennom flotte låter som skilte seg ut og nådde gjennom ved bruk av kreative vokaleffekter, loop-arrangementer og ren glede over å få lov til å framføre. I låta «Oh Dear Dawn» fikk vi munnspill-ambience og spennende vokalvendinger som gjør at dette blir noe annet enn den vante singer-songwriter med kassegitar. Hanken gjorde en god jobb som oppvarming, med foten til tider inne i det samme spennende lydlandskapet som Caltwait beveger seg i.

Det er i aller største grad spor fra fjorårets plate vi skal få i kveld, men vi innledes med eldre «Crawl for me», før nyere «these are hard times», «i’m in the corner, alone» og «rodeo» tar over. Bandet leverer samspilt, og Caltwait synger aldeles nydelig.

Det første høydepunktet kommer i låta «honey, baby». Den litt merkelige låta, hvor vokalen vris opp i registeret, akkompagnert av drømmende synthlinjer, når et klimaks mot slutten som fremkaller gåsehud og begeistrede gisp blant publikum.

Herfra og ut har artisten kommet under huden på oss alle. I likhet med Hanken, er hun oppriktig begeistret over publikum som har stilt opp, og ber gjentatte ganger om å få lyset på i salen for å se folk. Midtveis beklager hun seg for å snakke litt for mye, men at hun prater litt mellom sangene skaper kontakt i et elektropop-landskap som ellers fort kan bli litt for mystisk og kaldt. At hun byr på sjarm mellom låtene, ved å for eksempel forklare at det tok lang tid å lage fjorårets album, men at «det må vel for faen være greit», gir en god forløsning mellom de emosjonelle slagene.

Konserten byr på god variasjon. Vi får en eldre låt i «Hidden Springs», som med fabelaktige vokal-løp blir en hyggelig overraskelse. I «Serpentine» får trommisen et vokalparti, med rap-lignende rytme og lekne vokaleffekter, før vi i «push, don’t push» får el-gitar og det nærmeste vi kommer rock.

Hver gang det blir tatt i bruk vokaleffekter som forbindes med Imogen Heap, blir det stumt i salen av beundring. Det låter tøft, vakkert og nesten utenomjordisk.
Mot siste halvdel får vi «ROBOTLOVER», som ikke engasjerer like mye, og et soloparti hvor det igjen blir tydelig hvor utrolig fint Caltwait synger. Dette er hennes sterkeste kort – hun har full kontroll på melodiene hun leverer, men tør likevel å «søle» vokalen til med effekter. Det er et stilistisk valg som løfter uttrykket langt, langt opp.

Artisten gir beskjed om at vi nærmer oss slutten, til publikums fortvilelse. Konserten har gått fort, på den beste måten. Men før det er over, får vi kveldens mest emosjonelle låt. Tilfeldighetene skal ha det til at det viser seg at jeg står ved siden av noen fra familien til Caltwait. På scenen ruller det familievideoer og «shaky» starter opp, med lydklipp fra barndommen. Låta får en vanvittig slagkraft, og selv om jeg ikke vet konkret hva låta handler om, kan jeg i likhet med familien ved siden av meg, stå og tørke litt våte øyekroker.

Det er her noe av magien melder seg. Uten å overfortelle eller tvinge et budskap ned i halsen på oss, har Iris Caltwait fått oss til å føle på ting. Hun maler bilder med vakker vokal og kreative låtstrukturer. Lydbildet går både himmelhøyt og hviskende lavt. Låta «shaky», som jeg i albumformat faktisk ikke hadde fått øynene helt opp for, står igjen som et høydepunkt, og jeg hørte den tre ganger på vei hjem fra konserten.

Helt til slutt får vi «Alchemy (Living Is Not For The Heart)». Den står seg akkurat så godt live som på innspillingen og er en perfekt avslutning på kvelden. Det pulserende refrenget, med himmelsk vokalmelodi og fine falsetter, får publikum til å bevege seg og smile.

Så er det brått over.
Man står igjen og har lyst på mer.
Det som kan løfte konserten til ytterligere høyder er rett og slett enda flere, solide låter. Enkelte av låtene er litt ferdige før de har begynt, som «rodeo» og «i’m in the corner, alone». De fremkommer noe lineære sammenlignet med høydepunktene i konserten.
I tillegg kunne litt tydeligere historiefortelling mellom låtene gjort den emosjonelle slagkraften enda litt vondere (eller bedre) i magen.

Iris Caltwait, sammen med de to andre musikerne, har levert et ekstremt profesjonelt uttrykk og bunnsolid kvalitet. Dette er musikk som tåler å oppleves live mange ganger, både for å få kreativt overskudd servert som et teppe over seg, men også for å føle ting. Nærhet, sårhet, samtidig som musikken oppfordrer til å danse litt og slippe seg løs.

Sånt blir det magi av.