Foto: Terje Dokken

Så ble det enda en overfylt Sentrum Scene-konsert på våre skotske venner i Biffy Clyro. Om Oslo Spektrum ikke hadde vært under ombygging, så hadde vi kanskje fått vår første arena-konsert med dette bandet i Oslo. De har jo tross alt vært et arena-band i UK i over 15 år allerede.

Men vi skal være glade for å oppleve dette på nært hold, for noe mer intenst, fokusert og heftig opplegg som Biffy Clyro holder på med er vanskelig å finne. Det går rett og slett ikke an å finne en som er mer påskrudd enn vokalist og gitarist Simon Neil. Han er til fingerspissene tilstede i sitt eget opplegg, og synger fantastisk, har ganske vriene gitarfigurer gående non-stop. Samtidig har han fullstendig grep om samtlige i publikum.

Er dette det beste livebandet som går an å oppleve der ute nå? Meget mulig.



Det skulle imidlertid ikke bli den vanlige gjengen på scenen i Oslo på denne pågående Futique-turneen. Bassist James Johnston sliter med både dopmisbruk og psyken, og har satt seg selv på sidelinjen mens trommebror Ben Johnston, den vanlige medhjelperen Mike Vennart på gitar og vokal og Simon Neil har dratt på tur. Bassen ble mesterlig håndtert av Naomi Macleod, også å finne i Simon og Vennart sitt spinoff-prosjekt Empire State Bastard.

Det er altså Futique-albumet som er hovedagendaen på årets runde, og de fyrte av «A Little Love» og «Hunting Season» med full spiker i starten før de hoppet nesten 17 år tilbake med Only Revolutions´ «That Golden Rule».

Utsolgt lenge i forveien, så var det kjernepublikummet som var tilstede og bidro til allsang på gammel og nytt, på verser såvel som refrenger. «Who´s Got A Match» fra 2007, den nye «Shot One» og «Tiny Indoor Fireworks» fra forrige album var alle innøvd av de oppmøtte.



Noen pustepauser ble det, som de nye og flotte «Goodbye» og «A Thousand And One» inni mellom større skyts som «Biblical», «Black Chandelier» og «Different People». Den nye «Two People In Love» ble et høydepunkt også, kanskje det nye albumets beste.

To strykere bidro til nødvendig krydder sammen med gitarveggen, og bidro både til mer sårhet der det skulle være det, eller mer pompøse ting der det skulle være det. Et nødvendig element for å løfte ting enda høyere.



23 låter og drøye 100 minutter gikk fort, og alle fikk akkurat det de kom for. Klassikere i fleng, ikke minst «The Captain», «Bubbles» og «Many Of Horror» eller til dagens mest nedstrippede - den alltid magiske «Machines».

Vi savnet James, men vi fikk likevel en Biffy-konsert som var helt, helt der oppe. Med nok en god plate i bagasjen som de, nesten heldigvis spilte mye fra, ble konserten en perfekt match mellom et heltent publikum og et heltent band.