Foto: Anne-Marie Forker


Det er med en viss æresfrykt at jeg begir meg ut på å anmelde Hans Zimmer. Filmkomponisten er elsket, genierklært og anerkjent som en av tidenes beste. At Zimmer står for musikken i en film regnes automatisk som et kvalitetsstempel. Nå er han i Oslo, på Unity Arena, med band og ensemble. Hvordan fungerer det i liveformat?

De aller fleste av temamelodiene vi møter i kveld har allerede opparbeidet seg mange kilo følelsesbagasje. Det er vanskelig å ikke ha noe som helst forhold til store titler som The Lion King, Pirates of the Caribbean, Gladiator, Interstellar eller Dune. På den fullstappa bussen ut mot Fornebu var tanken som spant rundt i hodet mitt: Klarer musikken å bevege like voldsomt uten bildene? Eller vil dette spille mest på nostalgi?

Vel, denne kvelden latterliggjorde Hans Zimmer denne tanken totalt. Det viser seg at mye av musikken skinner desto sterkere uten bilder.

Foran et fullstappet Unity Arena entret Zimmer scenen til en slags synthsymfoni fra Batman-filmene. Det tar ikke lang tid før scenen fylles opp av strykere, opptil fire oppsett for trommer og perkusjon, korister, bass og el-gitar. Det skjer voldsomt mye på en gang, og i begynnelsen blir man litt i villrede over hva man skal feste blikket på. Et heseblesende arrangement setter kvelden i gang og før man har rukket å tenke seg om, har vi blitt dratt videre til det skumle og gule Dune-landskapet, med hissig vokal og heksestemning.



Det er tidlig tydelig at temaene tar seg god tid. For alle som utelukkende har kommet for slagerne fra Inception og Pirates of the Caribbean, kan nok noe av materialet virke langdrygt. Personlig satte jeg veldig stor pris på dette. Vi ledes inn i stemninger, blir med på oppbyggingen, og rekker å få ting ordentlig under huden. Det er detaljer overalt i arrangementet som gjør hvert eneste verk til en liten oppdagelsesreise, akkompagnert av kledelig lys som speiler landskapene som manes fram. Under et
celloparti fra Hannibal kles scenen i rødt. Dunes sanddyner belyses med gult, mens vi dras gjennom bølger, flammer og gresstrå i Pirates of the Caribbean og Gladiator.

Underveis i konserten brukes det tid på å få navn og ansikt på de mange musikerne vi møter. Etter en lang gitarsolo fra Man of Steel-sekvensen, presenteres vi for Guthrie Govan, som med sitt beskjedne vesen under det lange, hvite håret nikker sjenert når han blir beskrevet som «den beste gitaristen jeg har spilt med». At Zimmer trekker frem musikerne på denne måten gjør at vi får et litt mer personlig forhold til alt det massive som foregår på scenen.

Første gang tiden står helt stille er midtveis i akt I. Cello og fiolin briljerer i samspill, med urklokker og symboler fra skjermen bak. Frysningene står mens jeg tenker at «dette temaet har jeg hørt før, men hvor er det fra nå igjen?» Det viste seg å være «Chevaliers De Sangreal» fra The Da Vinci Code. En film som etterlot seg minimalt av inntrykk hos meg, men et soundtrack som blir et av kveldens fineste høydepunkter. Det slår meg at musikken som hentes fram kan være vidunderlig, selv om filmen nødvendigvis ikke treffer blink.



Videre dras vi inn i Londons mørke gater fra Sherlock Holmes, med et slags balkansk uttrykk med blodsprut i takt med musikken på skjermen. At vi dras sømløst fra stemning til stemning, uten at kvaliteten daler, viser litt av spennvidden i sjangrene som Hans Zimmer fanger med sine komposisjoner.

Siste verk før akt I er over blir Gladiator. Selv om noen av temaene her minner mistenkelig mye om «He’s a Pirate» fra en annen kjent filmserie, blir vi geleidet gjennom filmens sentrale temaer – krig, oppreisning, svik, sorg og frihet. Lisa Gerrards stemme spiller på alle hjertestrengene, sammen med porten av stein på skjermen. Resultatet blir et perfekt klimaks før pausen mellom akt I og II.

Så sitter jeg der da. Tenker at basert på første halvdel er det vanskelig å gi annet enn toppscore til denne konserten.

Lite visste jeg om at andre akt skulle bli enda bedre.

Vi innledes med stemninger fra Inception, før høydepunktene kommer på rekke og rad. «160 BPM» byr på råtøff perkusjon, med lysshow spillende på lag med de fire trommeslagerne i et midtparti som gav publikum hakeslepp. Vi glir over til synthmania fra filmen F1, og både lysshow og sound får meg til å trekke paralleller til a-ha-konsert på Ullevål stadion. Det høye tempoet gir en ordentlig pangstart etter pausen.



Partiene mellom låtene er lengre i andre akt. Vi får tidlig en lengre presentasjon av bandet, hvor hver musiker settes i fokus. Etter F1-sekvensen setter historiefortelleren Hans Zimmer i gang. Innledningen mot temaene fra Interstellar er interessant og personlig, og når det lavmælte pianospillet ekspanderer mot sorte hull og universet, toppes det hele av en trapesdanser i glitterdrakt som fungerer som en levende discokule midt i arenaen. Det føles som hele Unity Arena måper i begeistring og forundring.

Scenen endrer stemning når det hentes inn flere musikere fra Sør-Afrika, og veien derfra er kort til soloppgang og den ikoniske vokalen fra The Lion King. Her er det som å være på musikal, hvor man nesten kan høre de galopperende gnuene i dalen, en løveunges tårer, oppreisingen og feiringen av et nytt kongerike. Her skulle jeg ønske at det ikke ble sunget over velkjente temaer mot slutten, men det er noe av utfordringen når man som publikummer har sterke følelser knyttet opp mot et verk.

Mot slutten begynner et utålmodig publikum å bevege seg ut fra salen for å slippe alt av kø, og går glipp av herlig sjørøveri i obligatoriske Pirates of the Caribbean, før Hans Zimmer som ensom majestet runder av kvelden med pianoakkordene fra «Time» fra Inception. «Time» er i all sin enkelhet en flott avslutning, som både føles melankolsk, varm, lavmælt og episk samtidig. Når tangentene trykkes mykt ned mot slutten av låta, er hele Unity Arena stille.

En mester får avslutte for seg selv.

Og med det er det over.

Publikum reiser seg, ensemblet takker for seg og køen tilbake til den vanlige verden danner seg ut fra lokalet.

Å ha høye forventninger før konserter kan av og til være å på forhånd skyte egen opplevelse rett i foten, men i tilfeller som dette ble forventningene mine blåst fullstendig av banen. Jeg har ganske god kjennskap til både filmografien og tilhørende temaer, men mye av materialet var nytt også for meg. At noen av høydepunktene var låter jeg aldri hadde hørt før, sier alt om kvaliteten her.



Hans Zimmer skal ha all ære for musikkstykkene han har skapt, samtidig som musikerne han har med seg er formidable. I en slik forestilling kan partier fort bikke over i å være «for flinkis», hvor man blir trøtt på for eksempel gitarsoloer. Det blir ikke tilfellet her – ingenting virker show-off bare for å være show-off.

At Hans Zimmer skulle bli bra, var jeg aldri i tvil om. At det skulle bli denne maktdemonstrasjonen, som blir stående som en av de aller beste konsertopplevelsene jeg har vært på, turte jeg ikke å håpe på.

Det er vanskelig å sammenfatte det med ord. I stedet for en nostalgitripp med slagere her og der, er det mer som en helstøpt konsert å regne, hvor tilliten til egne verk er eksepsjonelt høy. Det trengs ikke engang å ty til filmklipp på skjermen i bakgrunnen, for komponisten nevner det selv mellom låtene: Fokuset er på følelser, musikk og noe ekte her og nå.

Når det lykkes så til de grader på samtlige punkter, er det bare å la seg begeistre av talentet og helhetspakken.

I en verden med lettvinte løsninger, AI, utålmodighet og konsentrasjonsmangel, blir dette som et motstykke. Det føles nesten sunt å oppleve.

Jeg tar av meg alle hatter jeg har.

Skulle Zimmer komme tilbake allerede neste uke, hadde jeg gladelig stilt meg på en sprekkfull buss mot Fornebu igjen.

Klar til å bli blåst av banen på nytt.