Foto: Ines Nystrand
For etter to timer med The Last Dinner Party er det ingen tvil om at dette er et band som vil skrive seg inn i de britiske musikkhistoriebøkene. Var du så heldig å ta turen i dag kan du når de i fremtiden fyller store arenascener verden over med et titalls album i baklomma skryte av å ha sett dem live deres første gang i Norge i starten av karrieren.
I 2023 dukket plutselig den gotiske kvintetten opp litt ut av intet, og brøytet rask vei til topplistene med debutplata Prelude to Ecstasy året etterpå. Med slagere som Nothing Matters og et velgrunnet konsept i sin barokk inspirerte indierock, var plata rask ute til å hente pris og ros verden over. Og det vel unt. Å levere et så solid førstealbum kun et par år inn i karrieren er virkelig sjelden vare. Og så følge det opp med et like solid andrealbum året etterpå er legendarisk.
Og det er nettopp From The Pyre vi er her for å feire i kveld. Med en pangstart til «Agnus dei», åpninglåta fra plata, etterfulgt av «Count the Ways» og deretter «The Feminine Urge» fra førsteplata Prelude to Ecstasy, viser de øyeblikkelig at de lett skal klare å innfri de skyhøye forventningene plassert på deres skuldre. Det som følger er nemlig to timer med mesterklasse i hvordan kjøre konsert.
Med et grunnlag i indierock leverer de et lydbilde som strekker seg fra opera til poppete dansefest til ballader ved pianoet til heavy rock med headbanging. Sømløst kjører de igjennom sin vel kuraterte setliste, som en teatralsk historiefortelling gjennom deres lyriske talent, og leverer noe som føles like tidløst som det er høyst relevant.
Og publikum spiser med glede opp hver bit de serverer. Allsang og applaus holder koken gjennom hver låt, både nye og gamle der de turer videre gjennom slagere som Caesar on a TV Screen, On Your Side, Second Best, I Hold Your Anger og Woman Is a Tree. Responsen fra salen reflekterer at det ikke kun er meg som ble bitt av basillen fra første stund. Det er rett og slett ingen av kveldens låter som føles ut som «filler» låter, da alle så og si er et øyeblikk å huske i seg selv og bandet legger sjela si like mye i hver låt.
Underveis i kvelden tar også hver og en i bandet sin velfortjente plass i rampelyset. Keyboardist Aurora Nishevci leverer blant annet en sterk fremførelse i Gjuha, en låt på albansk som reflekterer skammen hennes over å ikke kunne morsmålet sitt godt. Gitarist Lizzie Mayland tar føringen på Rifle, med et euforisk duett øyeblikk på fransk med vokalist Abigail Morris. Og Emily Roberts, på gitar og mandolin, og Georgia Davies, på bass, leverer kontinuerlig råskap på sine respektive instrumenter.
Selv om Morris, som er som om Freddy Mercury og Kate Bush skulle hatt et kjærlighetsbarn, krydret med selvtillitten til Dr.Frank-N-Furter i Rocky Horror Picture Show, absolutt er kveldens ledende hånd, er resten av kvintetten på ingen måte et backingband for henne. The Last Dinner Party hadde ikke vært det samme uten hvert medlems unike bidrag, og gjennom konserten er de som et velsmurt maskineri der de lener seg på hverandres styrker. Igjen, er det imponerende hvor velsmurte de er så tidlig i karrieren.
Alle gode ting må omsider dessverre ta slutt, og etter The Scythe, Sinner, My Lady of Mercy og Nothing Matters, samt encore med This is The Killer Speaking og reprise av Agnus Dei, takker britene både for seg i kveld og Europa-turneen, da Oslo var turneens siste stopp. Det hele feires i encore med icing av hele bandet live på scenen og en kort danseklasse med Morris så vi alle har et par enkle trinn å riste løs med til The Last Dinner Party en siste gang. Jeg bøyer meg rett og slett i støvet, og forlater Sentrum mett på en konsert som innfridde alle forventninger og mer.
