Foto: Carsten Endresen
At ikke f.eks «Ser på deg» (single, 2019) eller «Lurar på» (fra «Vasje meningen», 2022), har vært nasjonale landeplager, kan bare skyldes tre faktorer: Radiostasjonenes allergi mot skarpe gitarer, latskap fra plateselskapet eller bandet, eller aversjon fra andre landsdeler mot musikk sunget på gatebergensk. Ikke noe «Erna-bergensk» fra perlen som er ukjent for mange, indiebandet Romskip!
Dette gir bergenske fans privilegiet å kunne se landets omtrent største garantist for en overfylt moshpit på den bittelille konsertscenen Victoria, i stedet for på store festivalscener.
Kapasiteten er kun ca 100! Både band og publikum elsker å spille der, fordi det gjør begge parter både til deltakere og observatører.
Scenen er 10 cm høy, liten, og man får nesten følelsen av å være på en herlig stuefest. Forsterket av at bandmedlemmene er kamerat med alle, og ikke antydning til høye på seg selv.
Vi er på ekstrakonsert, godt polstret for moshingen, to dager før konserten som ble utsolgt på 4 timer. Forståelig raskt salg, ettersom Romskip ikke har problemer med å fylle langt større scener.
Skipet starter med en segue på tre låter. Vi får ikke landet mellom dem, så koket er i godt i gang allerede første gang det blir mulig å applaudere.
Allerede da er det klart: Bandet er på sitt beste. Et par låter senere mosher en voksende andel av publikum. Som vanlig deretter pushet videre oppover av «Kul’an ned», og til slutt er det bare mindretallet som ikke kaster seg rundt.
Vokalist og gitarist Adem Kollen har dagen. Den filterløse, intense hverdagsdesperasjonen i tekstene hans, synges med en inderlighet som får oss til å tro på ham. Det som beskrives oppleves som nåtid, f.eks:
«Og gatene de leiter etter oss/Og folkene de har glømt oss for lenge siden/For verden vår den gjømmar vekk folk som oss/Men vi isje ferdig/Meg og deg/Vi isje ferdig».
De passelig hyppige gitarsoloene sitter bedre enn jeg noen gang har hørt før fra Skipet. Kollen konkurrerer hardt med Nicolai «Nix» H. Olsen, hjernen bak låtene, i slaget med 6 mot 6 strenger. Som den kanskje mest ambisiøse i Skipet, er Olsen mest kjent fra «sidebandet» sitt Nix and the Nothings. Med de har han bl.a deltatt på festival i Frankrike.
På Victoria kom keyboardist Daniel Rognes bedre fram i miksen enn han ofte gjør. Dermed ble lydbildet mer spennende enn hos mange andre band i skjæringspunktet garagerock/trad-pønk. For Rognes rasjonerer og timer strålende egne hooks og puncher. Siden han rasjonerer, får han tid til å være den i bandet som spretter mest på scenen, med tamburinen sin i hendene.
Dynamisk timing står også bassist Sondre F. Thuen for. Han vet når han skal kjøre streit, når han skal trøkke, og når han skal utfylle med egne groovy temaer.
Trommis Didrik v. H. Kjersem er kanskje den mest teknisk dyktige i bandet. Det er aldri feil å ha steady hender rundt stikkene. Men like viktig er det å være kreativ. Trommearrangementene til Kjersem er også på det området av svært høy klasse.
Hva er det så som gjør at denne konserten faktisk er bedre enn Neil Youngs i fjor, men «bare» 8/10?
Selv om konserten er uten dødpunkter, ville den blitt bedre med litt flere virkemidler for variasjon mellom låtene, med litt bedre flyt. Det kunne også vært større spekter i intensitet.
For å passere 8 hos denne anmelder må også konserten være enda mer unik og huskbar, og som helhet strammere. Når Skipet trenger fire forsøk på å få i gang ekstranummeret «Gi meg tid», reduserer det helhetsinntrykket, selv om settet ellers har sittet spikret. Bedre lykke med den i morgen! Dere som har billett til den konserten kan bare fortsette å glede dere.
For, med noen skjønnhetsflekker, leverte Romskip igjen strålende.
