Of Monsters and Men på Sentrum Scene

Foto: Hannah Mae Westby Torvbråten

Mens vinden blåser i 22 km/t utenfor dørene, trekker publikum inn i et utsolgt Sentrum Scene. På mange måter ligger det noe symbolsk i det. For bandet Of Monsters and Men inviterer til en konsert som i teorien kunne blåst fansen av banen. Ikke fordi det er et spektakulært show eller et overdrevent storslått scenearrangement. Snarere tvert imot. Den islandske gruppa byr på en ydmykhet og jordnærhet som føles som sjelden vare hos artister med låter som har passert mange millioner avspillinger.

I høst slapp gruppa albumet “All Is Love and Pain in the Mousparade”, og denne våren har bandet lagt turen til Oslo som sitt tredje siste stopp på Europa-turneen. Det er hele ti år siden islendingene sist sto på scenen her – også den gang foran et utsolgt Sentrum Scene. Derfor er det ikke rart at forventningene er til å ta og føle på idet bandet entrer scenen. En scene som for øvrig speiler atmosfæren ganske godt. Den er ikke overdådig pyntet, men domineres av en solid lysrigg i bakgrunnen. Åtte hvite sirkler henger tilsynelatende på veggen, og rundt på scenegulvet står ti–tolv forskjellige instrumenter plassert rundt omkring. Effektivt og litt smårotete – men likevel stilfullt for et band som tydelig lar musikalitet og tekst stå i sentrum.

Summende toner leder publikum inn i det nyeste albumets første låt, “Television Love”. En solid åpning som raskt bygger opp forventningene i salen. Uten å nøle går de videre til “Dream Team”, som også følger rett etter på albumet. Publikum tar imot begge sangene tålmodig, men det er først på neste låt at stemningen virkelig løsner.

Foto: Hannah Mae Westby Torvbråten

Når de første gitartonene fra “King and Lionheart” klinger ut i rommet, bryter jubelen løs. Selv om det bare er kveldens tredje låt, blir den raskt et av konserthøydepunktene. Sangen fra bandets første album får et ekstra løft live, og lar absolutt alle i bandet skinne. Det er et samspill uten like. Noe vi også får oppleve i låter som “Human Nature”, hvor trommene virkelig får rom til å skinne, og i “Styrofoam Cathedral”, der frontvokalist Nanna Bryndís Hilmarsdóttir virkelig slipper seg løs på scenen. “Túna í a Can “starter riktignok litt ute av tune, mens “Alligator “blir kveldens mest rocka øyeblikk – komplett med et lysshow som matcher energien.

Norges egen SKAAR (som tidligere på kvelden leverte en nydelig akustisk oppvarming), kommer luskende inn på scenen under “The Block” og får synge sammen med bandet. Det låter så naturlig at man nesten kunne tro hun alltid har vært en del av gruppa. Men Stord-jenta er ikke den eneste nordmannen som får snike seg opp på scenen. Jazzmusiker og komponist Kristoffer Lo dukker også opp som gjest på trompet – ikke bare én, men to ganger. Blant annet under “Little Talks”, bandets mest spilte låt noensinne. En sang som naturligvis blir møtt med et jubelbrøl og en ny energibølge fra publikum. Men selv om det er den mest spilte sangen deres, tok tidligere nevnte sanger faktisk kaka på samspill og energilevering. Ikke fordi det ikke var bra, men simpelthen fordi de andre sangene var helt suverene.

Pratingen fra scenen er derimot ganske beskjeden. Den skjer sjelden, er kort og konsis, og bærer preg av en litt sjarmerende men sjenert tone. Men det gjør egentlig ingenting. Bandet lar musikken snakke for seg, og det er også her en litt uventet karisma trer frem. Når Hilmarsdóttir først blir varm i trøya, er hun nærmest ustoppelig på scenen – enten hun står med gitar, bak et sidelengs piano eller helt uten instrument og løper rundt. Ragnar Þórhallsson, bandets andre vokalist, gjør mindre ut av seg. Han klimprer stødig på gitaren og leverer bunnsolide vokaler, uten å ta mer plass enn nødvendig.

Foto: Hannah Mae Westby Torvbråten

Det er noe forfriskende med en konsert hvor det føles som om bandet ikke prøver å imponere noen andre enn seg selv. Ingen overdreven flørting med publikum, bortsett fra noen forsiktige forsøk på å si «takk» og «tusen takk» på norsk underveis. Ingen overdådige stunts eller virale øyeblikk designet for sosiale medier. Bare musikk – og fellesskapet som oppstår rundt den. Det gir hele kvelden et snev av ro, nesten som et lite pusterom i en ellers hektisk hverdag.

At konserten ikke er helt plettfri, er kanskje nettopp det som gjør den så fin. Et par litt sure toner i starten av noen låter og en vokal som av og til ligger litt lavt i miksen, minner oss på at dette faktisk skjer live. Det gir konserten en ekthet som passer perfekt til bandets uttrykk og bare understreker ydmykheten deres.

Foto: Hannah Mae Westby Torvbråten

Kanskje er det også derfor de velger å avslutte kvelden på en rolig måte. “Love Love Love”, bandets aller første singel, kommer i en nedstrippet og akustisk versjon som kveldens nest siste låt. Der “Fruit Bat”, gruppas nyeste singel runder av hele showet. En fin parallell fra gammelt til nytt, fra akustisk til fullt band. Samtidig er det et litt uventet valg å avslutte så lavmælt – noe man merker når enkelte publikummere begynner å trekke mot utgangen under den åtte minutter lange avslutningen. Litt uhøflig, men kanskje ikke så rart. Publikum har vært med gjennom hele konserten, men for fans som ønsket seg gamle sanger var nok ikke dette konserten for dem. For en som har hørt i hjel det nyeste albumet (meg selv for eksempel), var denne konserten midt i blinken. For de som derimot har hørt mest på de gamle sangene er det nok mulig en del skuffelse ute og gikk. Konserten hadde en overvekt av nye sanger, og flere av de større sangene ble ikke inkludert i setlisten i det hele tatt.

Men kanskje er det også nettopp det som oppsummerer konserten best. Of Monsters and Men gjør ting på sin egen måte. Uten å rope høyest, uten å glitre mest – men med en varme, musikalitet og ærlighet som blir igjen i rommet lenge etter at de siste tonene har stilnet. De trenger ikke vise hva de er gode for, det vet vi allerede. De trenger ikke gni inn at de er flinke, det skjønner man på samspillet. Og de trenger hvert fall ikke noe glorete tiktok-content for å lokke til seg publikum, de kommer naturlig av seg selv. Og neste gang er det forhåpentligvis mindre enn ti år til de kommer tilbake. Da også forhåpentligvis på en større scene – det hadde de fortjent!