Foto: Ådne Evjen
Det er nå 30 år siden skotske indielegender Belle & Sebastian gjorde to navn for seg selv ved å gi ut to av 90-tallets beste plater på ett og samme år. Albumene Tigermilk og If You’re Feeling Sinister ble begge sluppet i herrens år 1996, og sparket i gang karrieren til en av de mest anerkjente og vellikte indie-gruppene gjennom tidene.
Jubileet feires med en langstrakt turné i Europa og Amerika, hvor hvert stopp er delt inn i to konserter. Første kveld dedikeres til debutplata Tigermilk, og andre kveld til bandets magnum opus, If You’re Feeling Sinister.
På gårsdagens konsert fikk vi høre hele Sinister-plata i sin helhet, samt en håndfull klassikere og mindre kjente favoritter fra bandets nå velstrakte karriere. En stormfull kveld i hovedstaden ble en magisk, vakker og melankolsk opplevelse inne på Rockefeller, med et livlig publikum og et band som virkelig koste seg på scenen.
Foto: Ådne Evjen
Etter en vakker oppvarming fra lokale Selma French tusler bandet beskjedent ut på scenen. Frontmann Stuart Murdoch gir en forsiktig hilsen til publikum før det settes i gang med første låta på plata. “Stars of Track & Field” begynner noe sjanglete i starten, hvor Murdoch ikke helt finner rytmen mens han synger og spiller det uanselige første verset på låta. Men når hele bandet kommer inn, blir Rockefeller fylt med nydelig harmonisk musikk. Lydbildet er virkelig utsøkt, med myke strykere, majestetisk trompet og vakker vokal fra Murdoch.
Og låtene som følger fortsetter å levere varene. Spretne “Seeing Other People” kommer til live med fargerik pianospilling og stemningsfulle bakgrunnsbilder. Låta oppleves betraktelig mer livlig enn på plate, og det fyldige lydbildet hever en allerede god låt til noe enda bedre.
Faktisk spilles samtlige av låtene med særdeles mer trøkk enn de innspilte versjonene. “Me and the Major” fremstår nesten som en hardrock låt, med sterk riffing og en helt killer munnspillsolo fra gitarist og Elvis Costello lookalike Stevie Jackson. “Like Dylan in the Movies” blir et ekstra stort høydepunkt, med fantastiske piano og gitarsoloer og en av de beste refrengene i indierock.
Foto: Ådne Evjen
Noen vil kanskje mene at det dempede, rolige uttrykket på albumet er litt tapt i denne live settingen, men det oppleves heller som at låtene har fått et friskt pust med energi. Storlåter som “Get Me Away from Here, I’m Dying” fremføres med ekstra i glimt i øyet, og selv mindre engasjerende spor som “Fox in the Snow” og “The Boy Done Wrong Again” gjør seg kjempegodt live. Hver låt på albumet spilles fantastisk bra, og låter nesten bedre enn på plate.
Mellom låtene sjarmerer Stuart Murdoch med artige innspill og små anekdoter om sangene som spilles. Han oser ikke akkurat rock and roll energi, men har et hyggelig og jovialt nærvær på scenen som fungerer særdeles bra til settingen.
Første halvdel av konserten rundes av med den vakre “Judy and the Dream of Horses”. I likhet med åpningslåta starter den noe ujevnt med en litt sur blokkfløyte duett, men sparker virkelig fra seg når hele bandet blir med. Det blir rett og slett en ekstatisk vakker avslutning på låta med en utvidet jam som blåser bakoversveis på alle i publikum. En energi som det Belle & Sebastian leverte her tror jeg ingen forventet, men det ble virkelig en pangfinale på det som hittil hadde vært en nærmest plettfri konsertopplevelse.
Foto: Ådne Evjen
Men kvelden hadde likevel mer å by på. Etter albumet fullføres blir vi servert en rekke godbiter fra andre utgivelser i bandets karriere. Vi får høre flere av bandets mest velkjente låter, som koselige “Piazza, New York Catcher” og stemningsfulle “Sleep the Clock Around”, som også leveres nærmest plettfritt av bandet.
På “Step Into my Office, Baby” får bandet virkelig bevist at de ikke bare er myke indie twee darlings. Den eneste direkte bommerten i setlisten ble “Do You Follow”, et helt greit groovy, discoinspirert nummer fra bandets nyeste plate som ikke helt hørte hjemme i setlisten.
Desto mer vrikking ble det mot slutten av konserten, hvor Murdoch inviterer fans opp på scenen til storlåta “The Boy with the Arab Strap”. Låta blir et virkelig koselig øyeblikk i setlisten, som kanskje strekkes noe langt når Murdoch insisterer på riverdance mot slutten av låta til manges store fortvilelse.
Foto: Ådne Evjen
Konserten rundes av med en autentisk encore, hvor bandet drar frem to dypere kutt til stor glede for blodfansen. Duetten "Little Lou, Ugly Jack, Prophet John” ble et vakkert lite høydepunkt, men “I Want the World to Stop” ble en litt tam avslutning på det hele. Begge låter man satt pris på å høre, men om de skulle få æren av å avslutte ballet kan nok diskuteres.
Det skal sies at andre halvdel av konserten ikke helt nådde høydene til den første, men helhetsinntrykket er likevel en knallgod konsertopplevelse som beviste at bandet har det selv 30 år senere. Murdoch hinter om en ny turné når tredje albumet har jubileum i 2028. Det er bare å glede seg til neste visitt.
