Foto: Hogne Bø Pettersen
Jeg møter av og til filistere og tullebukker som mener Marit Larsen "er sånn derre middelmådig og kjedelig popmusikk." Til dem har jeg bare én ting å si: Kom dere på konsert med henne! Det var ikke én sur mine å se blant publikummerne som var på konserten i kveld, og superlativene om hvor fint, hyggelig og vakkert det hadde vært haglet.Det er knapt et og et halvt år siden sist Marit Larsen spilte i Bodø. Da i den langt mindre salen i Beddingen Kulturhus. I kveld var det i storsalen på Bodøs nest største konsertarena: Stormen Konserthus, med tre medmusikere. Det er et stort oppsving i antall publikummere. Man skal smi når jernet er varmt sies det, og Marit Larsen er ute på veien igjen rett etter at hun har deltatt i Hver Gang Vi Møtes på TV2 (merkelig mange artister som er med der lanserer nye plater eller turneer rett etter en slik deltakelse). Her har artister tolket hennes låter, og hun har tolket deres tilbake, og vi fikk smakebiter av det i kveld.
Foto: Hogne Bø Pettersen
Etter Rolling og I don't wanna talk about it hadde laget en fin åpning av konserten ble det stemningsfull synth og lettere dronete lyd, før hun satte i gang med Espen Linds When Susannah Cries. En versjon jeg synes er bedre enn originalen, som er en helt grei ballade.Deretter bare det over i den folk-aktige Running out of road, en gladlåt som gjorde at vi så langt hadde vært inn om tre ulike sjangre, på fire låter. Ensformig og kjedelig, sa du? Tullball!
Marit hadde så langt traktert akustisk gitar, men gikk på Solid Ground over til keyboards, og satte seg ved siden av keyboardisten og pianisten sin, Andreas Ulvo, som selv fikk improvisere både i introer og mellom låter. Her sang hun låten Solid Ground som hun skrev om tiden etter at M2M gikk fra hverandre.
Hun gjorde også sin versjon av Mustis Gro Harlem Brundtland og arrangerte den i en versjon med vocoder-lignende effekter, som brakte tankene til Imogen Heap.
Foto: Hogne Bø Pettersen
Marit snakket om Marion Ravn og deres gjenfunne kjærlighet, og hun krydret konserten mellom låtene med anekdoter og historier på en måte som er utrolig sjarmerende. På toppen av det hele brøt hun ut i latter flere ganger i konserten, spesielt når medmusikerne gjorde fantastiske improvisasjoner, eller det oppstod noe litt uventet. Et godt eksempel på dette er når hun og hennes faste med-gitarist, Christer Slaaen, i en akustisk duett gjør Fuel, som hun i sin tid nektet å selge til Statoil. De smiler og ler til hverandre, og hun storkoser seg sammen med musikerne sine (verdens beste band ifølge henne), og hun er bare personifiseringen av sjarme! Den akustiske duetten fortsetter med en kort versjon av M2Ms Don't Say You Love Me, og avsluttes med Only a Fool.Siste låt før ekstranumrene er If a song could get me you, som bare understreker at Marit har skrevet noen virkelig bra pop-perler. Og første ekstranummer er selvsagt Under the Surface. Dette er en helt fantastisk balladeklassiker, og hun skrev den da hun var 19 og ga den ut for tjue år og åtte dager siden.
Vi var innom Hver Gang Vi Møtes igjen med Never have I ever, som er Marits versjon av Synne Vos E Ha Aldri. Dette kunne vært en Marit-sang. Og til slutt kom en av de beste poplåtene 00-tallet måtte ha skapt: Don't Save Me. Jeg har aldri hørt den live, og det slår meg at det er nesten synd at vi sitter. For dette er en gladlåt som fortjener at man rører seg. En perfekt radiolåt. Faen heller, det er en perfekt poplåt!
Foto: Hogne Bø Pettersen
Konserten avsluttes med When the Morning Comes, titellåten fra hennes fjerde album som kom i 2014. Nok en gang drar hun en Imogen Heap, det er bare hun, stemmefordreieren og litt synth i bakgrunnen. Og det er så vakkert og fint at ståpelsen og nipplene trenger seg gjennom genseren.Du kan ta det rolig, Marit. Sangen din gjorde at du fikk oss, If a Song Can Get Me You er troll i ord!
