Foto: Marius Dale
Ikke alle konserter kan være 10/10, og Unknown Mortal Orchestra viser hvordan ikke all musikk er ment for å høres live. På en nesten utsolgt Rockefeller er vi ikveld fluer på veggen på jamsession i garasjen til Nielson. Og det kan jo være på godt og vondt; å kjøre en konsert stort sett helt preget av improvisasjon. Å gi dyktige musikere frie tøyler til å skape magi kan jo være nettopp det som skaper unike øyeblikk og løfter originalmaterialet. I Unknown Mortal Orchestra sitt tilfelle derimot, faller de dessverre mer på vondt enn godt denne mandagskvelden.
Som jo er overraskende, da Ruban Nielson og co har et imponerende arsenal i baklomma. Ofte er de også anerkjent som et solid liveband. Det startet i 2009 som spennende psykedelisk lo-fi rock levert av en multiinstrumentalist som kontinuerlig siden den gang har høstet pris og ros. Med populære utgivelser som Multi-Love og Sex & Food åpnet den øynene for mang en hipster-ungdom som så etter det nye å leke seg med utenom den kommersielle popscenen på 2010-tallet. Til tross for to noe lovende utgivelser i fjor med EP-en CURSE og instrumentalalbumet IC-02 Bogota, har Unknown Mortal Orchestra med årene tydeligvis live fislet ut i langdryg selvopptatt bakgrunnsmusikk som verken er imponerende eller særlig minnesverdig. Og som absolutt ikke gjør seg originalmateriale fortjent.
Foto: Marius Dale
Det er ikke akkurat en pangstart på kveldens show. Bandet tusler ut på scenen og setter i gang med hvinete gitarer og lav bass, et blendene lysshow det ikke går an å holde øynene åpne til og en vokal som rett og slett er helt borte. Av og til gjennom konserten popper vokalen inn som litt overflødig hvisking i bakgrunnen, men bortsett fra de mest kjente slagerne, som folk faktisk klarer å kjenne igjen i kaoset, forstår en som regel ikke et snev av det som kommer ut av Nielson. Kaos er heller ikke helt korrekt beskrivelse, da kaos i alle fall hadde vært litt spennende. Dette er kun ren og skjær langdryg bakgrunnsmusikk, som varer altfor lenge og som verken musikerne på scenen eller publikum blir særlig fenget av.
Kanskje er det den høye graden av jamsession som gjør teknikerens jobb usedvanlig utfordrende, men halvveis inn i turneen kunne en jo håpet på at de hadde klart å levere det lydbilde Unknown Mortal Orchestra egentlig fortjener. Til tross for godt over ti år sammen som band er dette som å se fire introverte musikere stå og gjøre sin egen greie, og gi litt blank faen i om det faktisk kommer noe godt ut av det eller ikke. Igjen er jo selve sjarmen med god improvisasjon at musikerne spiller på og leker med hverandres talent, og ut av dette skaper magi. På scenen ikveld ser jeg verken spesielt imponerende musikere eller kjærlighet for musikken.
Foto: Marius Dale
Det er par momenter utover de to timene som gir et snev av håp om at det er noe å hente her. Blant annet et lite soul/blues moment midt i konserten, hvor det faktisk rykker litt i kroppen. Kjente slagere som «Necessary Evil» er også veldig velkommen, selv om en skulle ønske vi bare kunne høre dem i sin originale form. Disse momentene er derimot altfor få og altfor lenge mellom til å løfte konserten helhetlig.
Utover kvelden beveger jeg meg rundt i salen for å høre om det er plasseringen som legger demper på lyden, men den gang ei. Det å flytte litt på seg i salen blir også lettere og lettere mens klokka tikker, da flere og flere rynker på nesa og setter snuten hjemover. Når Unknown Mortal Orchestra til slutt leverer populære låter som «Multi-Love» og «So good at being in trouble», er det få som faktisk får det med seg da det er glissent i salen.
Foto: Marius Dale
Innimellom kan en høre et par gledeshyl og applaus, men her er det nok blodfansa som står i bresjen og prøver å kompansere så godt de kan for en middelmådig leveranse av heltene. Er du allerede fan av Unknown Mortal Orchestra er det nok kanskje litt lettere å prøve å bite på agnet, men ble du dratt hit ikveld av en venn eller kjæreste må dette ha vært en hard pille å svelge. Ble du faktisk bitt av basillen ikveld tørr jeg å påstå at du enten har inntatt et par flere enheter enn undertegnede eller rett og slett er blendet av kjærlighet for artisten. Eller kanskje er du bare kapret av noe jeg rett og slett ikke forstår. Musikk er jo subjektivt tross alt. Men etter to timer med Unknown Mortal Orchestra live, holder jeg meg til å nyte det hjemme på stereoen fra nå av.
