Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Etter fjorårets fantastiske konsert på Piknik i Parken, lå det i kortene at Leftfield kom til å levere minst like bra - hvis ikke bedre enn sist - nå med en ekte klubbkonsert, fri fra solhimmelen i junivarmen.

Noe Leftfield virkelig fikk til å funke var å puste nytt liv i låtene sine. På mange måter kan man kalle det remixer, men det er samtidig ikke helt riktig.

For eksempel startet Song of Life på en ganske gjenkjennelig måte før midtpartiet utviklet seg til å bli mer industrielt og hardere før den gikk tilbake i mer velkjente baner. Disse endringene la til mer enn de trakk fra låtene. Lydbildet var mer klubborientert, med et større fokus på den røffere delen av Leftfields musikalske palett.



Som regel fikk låtene forlengede versjoner som på Afrika Shox som fikk et ekstra langt sluttparti og tilbakevendinger til tidligere segmenter i låta. Kanskje den største endringen var på Full Way Round som droppet den skitne, elektriske klangen for en mer bassorientert, dunkende rytme med Grian Chattens vokaler plassert mer i bakgrunnen. Av den grunn mistet låta mye av særegenheten sin uten at den nye versjonen klarte å finne på noe like spennende.

Man skal ikke ta forgitt for at artister innenfor denne sjangeren har mye tilstedeværelse. Leftfield-grunnlegger Neil Barnes og trommeslager Sebastian “Bid” Beresford tilførte musikken det beste av det menneskelige og det teknologiske med nok interaksjoner til at konserten føltes så helhetlig.

På sistnevnte sang Barnes de nærmest utydelige robotaktige stemmene selv og levde seg helt inn i det. Han kunne lett ha latt dette være et backingtrack, så enda større grunn til å anerkjenne Leftfield som en ekte liveopplevelse som løfter musikken du allerede kjenner så godt til nye høyder.



MC Cheshire Cat var tilbake med sin hybride brummie/jamaicanske sangstil med full, men kul onkel-energi ved seg. Han var helt rå og leverte som hype-man like godt nå som sist. På Release the Pressure gjorde han godt i å fylle tomrommet etter Earl Sixteen som sang på PiP. Han rappet over låta og ga den et interessant nytt preg ved seg, men det var merkbart at Sixteen var fraværende da stemmen hans bare var et backing track denne gangen.

Det var ingen vits å dvele med dette ettersom Leftfield pøste på fra start til slutt med euforisk klubbmusikk uten like. Med unntak av det som hørtes ut som Melt, var det omtrent umulig å ikke vugge til hver eneste takt. Du skulle nesten trodd at John Lydon var til stede i salen på Open Up fordi musikkvideoen var så i trynet ditt at man ble slukt helt inn.

Å så følge av Space Shanty og avslutningen Phat Planet var så riktig som de kunne ha gjort det. Samtidig kan det argumenteres for at sistnevnte godt kunne ha dukket opp mye tidligere i settet. Selv om den er røff, hard og en must-have for Leftfield-setlisten, sørget den for at avslutningen føltes noe feilplassert.

Det må også nevnes at publikum denne kvelden så ut til å storkose seg. Etter en håndfull konserter i samme sjangergate, er det ikke hver dag at absolutt alle så ut til å la seg bli tatt av musikken. Dette så Leftfield ut til å få med seg og takket til slutt oss for å ha vært et fantastisk publikum. Gi og ta - det er sånn det funker.



Hvis man skal pirke, må det være at klubboversettelsen av flere av låtene gjorde at opplevelsen holdt seg inne i et terrirorie som ikke utforsket nok av gruppens ellers detaljrike lydbilde. På den måten at den varierte musikken til Leftfield ble satt til side for å gi en mer drivende liveopplevelse. På den ene siden kunne det ikke blitt bedre enn det det var - et rave av en konsert som aldri dabbet. Det var allikevel et ønske om at de utforsket andre lyder, følelser og inntrykk som kunne føre til mer unike sekvenser i settet.

Kom du dermed for fest, pakket inn i en god dose 90-tallsnostalgi - fikk du så absolutt dette.

Med et passende visuelt uttrykk, komplimenterte alt hverandre, fra engasjementet på scenen til det visuelle og det musikalske, klarte Leftfield å oversette og modernisere diskografien sin på en mesterlig måte. Med en fantastisk stemning i salen og god tilknytning med gruppa selv, var det virkelig en konsert som mer enn levde opp til forventningene etter PiP.