Poppy har så langt hatt en fascinerende karriere.

Fra Youtube-fenomen til alternativ pop, metalcore og anthem-rock. Kule features med Knocked Loose, Babymetal og Bad Omens. Hele tiden med veksling mellom synging og skriking, engel og demon.

Karrieren hennes fikk seg et løft i 2024 da albumet Negative Spaces ble et av de første prosjektene Jordan Fish satte sine hender i etter exiten fra Bring Me The Horizon. Det kritikerroste albumet føltes eksperimentelt, kreativt og spennende.

I motsetning så hørtes hennes nyeste album Empty Hands glattprodusert, platt og ganske uinspirert ut. På turné med et svakere album i bagasjen, var spørsmålet om låtene får en nødvendig energiinnsprøytning og et løft live på Sentrum Scene.

Etter supportbandene Fox Lake og Ocean Grove, som fremstår som litt forutsigbare valg for oppvarming innenfor sjangeren, går Poppy på scenen til «Bruised Sky» fra det nyeste albumet. Hun har umiddelbart et kult uttrykk, hvor hun traver rundt på scenen i en drømmeaktig kjole, med et maskekledd band rundt seg. De maniske skrikene sitter som et skudd og det er unektelig bakoversveisfremkallende at denne dama brøler fletta av deg fra første sekund.

Den uanstrengte vekslingen mellom det harde og mer fengende er Poppys aller største styrke. Låtene glir ganske sømløst fra parti til parti, hvor skriking verken føles påtatt eller forutsigbart. At det gjøres rom for rett ut dansbare «crystallized» skaper en fin variasjon som gjør at tyngre låter treffer enda hardere.

Bandet spiller prikkfritt og tight, med en trommis som serverer mitraljøser av blasts. Det er tunge riff, høyt tempo og heftige tempoendringer i for eksempel låta «Scary Mask».

Musikalsk sett er det derfor mye å sette pris på.

Likevel dabber dessverre interessen noe av underveis på grunn av et retningsløst sceneuttrykk.

Poppy fremstår relativt innesluttet, noe hun skal få lov til, men det virker ikke helt som hun vet hva hun vil med showet sitt. Vi får et par sekvenser mellom låtene hvor det spilles av lydopptak som handler om eksistensialisme, og det å være «sitt ekte jeg», uten masker. Under tredjelåta «Scary Mask» lekes det også med maske-analogien, men resten av konserten underbygger ikke denne visjonen om å bli ekte.

Mellom låtene forsvinner artisten kort bak scenen, kanskje for å drikke vann, mens når hun prater til publikum så blir ikke kontakten helt opprettet. Hun maner til moshpits, men lander aldri i om hun skal være en teatralsk figur eller opprette ekte kontakt med publikum.

Problemet er ikke distansen. Problemet er at den ikke fremstår som et bevisst kunstnerisk valg.

De beste øyeblikkene oppstår når hun minner om en slags dukke som bryter ut i maniske utbrudd og små skrik midt i låtene.

Låtene fra albumet Negative Spaces står igjen som kveldens høydepunkter. «the cost of giving up» byr på en herlig pophook i refrenget, mens de to siste låtene «they’re all around us» og «new way out» står i en klasse for seg selv i sin intensitet og uttrykk. Her spiller mystikken rundt artisten og desperasjonen i låtene på lag.

På låter som «Time Will Tell» blir det derimot mer platt radiorock. Allsangvennlige låter fungerer ofte veldig bra live, men flere av de nyere låtene blir ikke like engasjerende som annet materiale. Her skinner for eksempel «BLOODMONEY» sterkere enn «Public Domain».

Etter siste låt fyker Poppy av scenen mens bandet kaster ut plektre, trommestikker og lignende.

Som publikummer står jeg igjen med at Poppy har et veldig kult musikalsk uttrykk, som fortsatt er ujevnt og gir meg en frustrerende følelse av at det kunne vært så mye bedre. Det er litt merkelig at hun etter så mange år ender opp i «dette har potensial»-gryta. Men når verken budskapet om å fjerne masken, småprat om at Norge er fint eller den rare fremtoningen hennes når frem, så havner konseptet litt i ingenmannsland. En tydeligere rød tråd, bedre flyt eller en teatralsk rolle som kunne røsket tak i publikum like heftig som skrikinga hennes til tider gjør, hadde gjort det hele mye mer minneverdig.

Nå blir det midt imellom.

At musikken maner unge folk i publikum til å smile, løpe, hoppe og bevege seg i circle pits og walls of death, er uansett en fryd.

Derfor går jeg fra Sentrum Scene og klør meg litt i hodet over konserten.

Det var jo ganske bra.

Men det er frustrerende å kjenne på at det kunne vært så enormt mye bedre.