Oneohtrix Point Never på Munch

Foto: Helge Brekke

Oneohtrix Point Never (OPN) er det kritikerroste prosjektet skapt av komponisten Daniel Lopatin. Selv om ikke alle kjenner navnet, har han preget elektronisk musikk siden midten av 2000-tallet.

I løpet av den tiden har han gitt ut elleve studioalbum, samarbeidet med blant andre The Weeknd, FKA Twigs og Iggy Pop, og skrevet filmsoundtrack for både Uncut Gems og det ferskeste Safdie-prosjektet Marty Supreme (2025). Sistnevnte var nominert til Oscar for beste score. Han er på det prestisjetunge labelet Warp Records.

Å spille på Munch var nesten en selvfølgelighet. Abstrakt kunst møter abstrakt kunst. Vakkert. Som Lopatin selv sa fra scenen: «Dette er Night at the Museum.» OPNs abstrakte lydlandskap og fusjonen av det organiske og det syntetiske er utfordrende — tidvis mørkt, tidvis lystig. Du klarer ikke henge ham på en knagg. Det var også første gang han noensinne spilte i Norge.

Foto: Helge Brekke

Oppsettet besto av en stor LED-skjerm som virkelig sugde deg inn i verdenen hans. Med seg hadde han den digitale kunstneren Freeka Tet, fast visuell medarbeider på denne turneen, som filmet mye av innholdet inne i en boks utformet som en stue, komplett med teppe og en gammeldags TV. Hvordan trikset fungerte, forsto jeg aldri helt, men kult var det.

På Vestigel lå regnlyder og statisk knitring oppå hverandre. Vi ble transportert inn i noe som minnet om The Backrooms — tomme, kontorliknende lokaler ment å vekke følelser av isolasjon og frykt for det ukjente, blandet med noe gjenkjennelig og nært.

Flere av sekvensene hadde et VHS-filter, som om vi så på TV hjemme hos noen. Det passet ikke bare estetisk. Det passet essensen til det kritikerroste albumet Tranquilizer (2025) som er bygget opp av sample-biblioteker fra 90-tallet artisten fant på Internet Archive, og som siden ble slettet. Det lå en analog skrekkfølelse under overflaten, som om du snublet over noe du ikke skulle ha sett, med et passende lydspor for å sette tonen.

OPN ble aldri lenge på samme sted. Along var satt i et drømmelandskap som om det var hentet fra et tidlig 2000-talls videospill. Blant jungellyder og en vag damevokal svevde en psykedelisk virvel til rytmen i låta.

Foto: Helge Brekke

Senere fikk strobelyset sin plass på scenen og søkte seg fremover som om det lette etter noe. Lyskolonnene vevde seg sammen til en metallisk symfoni der trommene hørtes ut som noe fra Biosphere. Låta beveget seg mot hardere toner og dro inn elementer fra klassisk musikk — litt barokk. Til slutt fant bråket ro.

Lopatins musikk hoppet over alt og hadde ikke nødvendigvis noen musikalsk konsistens. På studioalbumene er det som en kunstutstilling der den overordnede tematikken kanskje er et tema eller et ord, men verkene er av ulike kunstnere med hvert sitt unike uttrykk.

Musikken høres ofte ut som en haug ideer som er kuttet opp, blandet i en bolle og konstruert litt etter tilfeldighetene. Et album følger ikke nødvendigvis en struktur som gir mening, og til og med enkeltlåter kan hoppe fra glitchy toner til mørk ambiens.

Dette fungerte fint live. Låtene føltes ikke like sporadiske, selv om flere av dem må ha blitt kortet ned og sydd sammen for jevnere overganger. Vi hadde en del pauser der musikken stoppet helt opp og publikum fikk mulighet til å klappe. Det var i disse øyeblikkene OPNs oppkuttingsteknikker føltes litt uferdig i praksis.

Foto: Helge Brekke

En tydeligere, uavbrutt progresjon ville gitt konserten en mer helhetlig karakter. Hadde konserten bestått av tydelige «akter», der hver del hadde sin egen reise og identitet, ville dette gitt mer mening. Velfortjente applaus var uansett på plass.

På Rush ledet en enkel, repeterende tone oss inn i et kjøkken kledd i helhvitt med sterke sorte kanter. Sammensetningen fremkalte de skumle, men familiære følelsene nevnt tidligere. David Lynch må ha vært en inspirasjon her fordi neste sekvens så ut som den var tatt rett ut av Inland Empire.

Fra den eventyrlige Lifeworld til et av Tranquilizers høydepunkter, Cherry Blue, ble scenen badet i røyk kledd i blåfarger. Skjermen trakk seg tilbake, og lyseffektene langs scenegulvet fikk rommet for seg selv.

Storm Show var så konkret som du kan få det, satt til en nattehimmel preget av lynnedslag og piskende regn. Power of Persuasion var et dramatisk pianospill som tok oss vekk fra den animatroniske jungelen og inn i mer følelsesladde territorier.

Foto: Helge Brekke

Den vaporwave-aktige Rodl Glide fikk avslutte settet før han kom tilbake for en encore endte på en skikkelig trancefest fra 2000-tallet. Her ble det noe dansing, men å få grep om rytmene var krevende ettersom de var overalt.

Oneohtrix Point Never på Munch var akkurat som forventet. OPNs abstrakte uttrykk gjør at du ikke kan sette ham i noen bås, selv om ord som avantgarde, minimalistisk og eksperimentell melder seg. Dette hører hjemme på et museum der kunst studeres, tolkes og kjennes på av ulike individer med hver sin forståelse av verket.

Det klarte Lopatin å fange ved å konstruere en konsertopplevelse som var mer enn bare musikken. Man ble utfordret til å la sansene åpne seg og sinnet slippe fri. Opplevelsen kunne ha hatt en tydeligere progresjon med jevnere overganger, men totalt sett var dette en opplevelse man skal være glad for å ha fått med seg.