Foto: John Berge, PROAV.no
Så ble det altså den første helaftens Christopher Cross-konserten i Oslo, et par uker før han fyller 75 år. Drøye 1000 publikummere satte pris på snaue 80 minutter med silkeglatt softrock på Sentrum Scene tirsdag.
Softrock-sangeren besøkte oss sammen med Toto i Oslo Spektrum vinteren 2025, og det ble en hyggelig seanse der hans debutalbum fra 1979 var den det var børstet mest støv av.
Så ble det denne gangen også, med hele syv låter fra den Grammy-vinnende (5 i tallet!) debutplaten som kom ut helt på tampen av 1979. Men han begynte ikke der, det gjorde han imidlertid med «All Right» fra Another Page som kom i starten av 1983. Høyt elsket den også, men bare ikke like dekorert.
Foto: John Berge, PROAV.no
Det voksne publikummet på Sentrum Scene kjenner starten av karrieren til Christopher Cross godt, og han fikk godt betalt for både «Never Be The Same» og «I Really Don’t Know Anymore» som også lydmannen brukte godt for å skru seg inn. Francis Arnauds trommer var nemlig hissige i starten, og å få den snevre stemmen til Christopher Cross til å sveve fint over alt sammen ble lydmannens store svennestykke i denne sammenhengen.
Heldigvis kom også den brilliante pianisten Jerry Léonide frem i lydbildet. For et lag Christopher Cross har med seg (inkludert bandleder og bassist Kevin Reveyrand, blåser Andy Suzuki og tre kordamer som pakket Cross godt inn)!
Foto: John Berge, PROAV.no
Det landet greit etterhvert, da lydmannen hadde fått rattet seg inn og Cross tok for seg noen «deepcuts» fra senere tid. Da kom vi nærmere hovedpersonen og det han drev med på scenen. Således ble Doctor Faiths «Dreamers» fra 2011 en fin liten sak, i tillegg til «Light The World» fra Secret Ladder fra 2014. Selv om vår mann gikk i glemmeboka til ganske mange i det 90-tall ble til 00-tall og så videre, så mistet han ikke sin låtskriverkunst. Men for nostalgikerne sin del, hadde han også puttet «Baby Says No» inn her, enda en godbit fra Another Page.
Med 75-årsdagen rett rundt hjørnet, er det ikke en ungfole som reiser rundt. Formen hans er stødig nok målt opp mot andre 70+ artister på tur, men vokalen hans på signaturlåten «Sailing» var noget skjør, kortpustet og litt vaklende. Men han ødela ikke sin egen klassiker, la det være sagt. Og noen Pavarotti har han aldri vært, denne litt stillfarende og jordnære Texas-musikeren.
Foto: John Berge, PROAV.no
Gamle folk kan ikke stå oppreist for lenge, så derfor ble det en seanse sittende med akustisk gitar og enda litt mer nedpå-viser fra softrockens univers da vi var midtveis. Det ble en koselig leirbål-stund med omarrangerte versjoner av «Walking in Avalon» og «Say You’ll Be Mine». Den siste sammen med kordamen Jewelee Peters. Hans fremdeles smakfulle gitarspill var også godt ivaretatt på den fine «Minstrel Gigolo».
Det ble ingen spesielt lang konsert, men den var akkurat lang nok. Og mot slutten var vi selvfølgelig innom «Arthur’s Theme (Best That You Can Do)», kveldens mest uptempo låt «Ride Like The Wind» før han gjorde en nedstrippet og vakker versjon av «Think of Laura» helt til slutt.
Og etterpå sa han ingen ting om at vi skulle sees igjen. 75-åringer skal kanskje ikke love for mye.
