Foto: Terje Dokken
Det har gått fem år siden Kevin Parker sist slapp et album som Tame Impala. Fem år med spekulasjoner, Instagram-hint og fans som sjekket Reddit-tråder etter et sekunds lydklipp. Så, i oktober i fjor, kom endelig svaret – og det var ulikt det mange hadde forventet.«Deadbeat» byttet ut den drømmende, psykedeliske lyden fra elskede klassikere som «Currents» og «Lonerism» med røffe, elektroniske teksturer inspirert av australsk rave-kultur. Fansen ble delt på midten: noen hyllet det modige skiftet, andre savnet mannen bak «The Less I Know The Better» og «Let It Happen». Og debatten har ikke stilnet siden.
I går inntok Parker og bandet Unity Arena på Fornebu for første gang noensinne. «Dette er den største konserten vi noen gang har spilt», annonserer han selv midtveis. Det er seks år siden hans forrige konsert i Norge. Spørsmålet som hang i luften lenge før lysene ble slukket var like enkelt som det var stort: kan «Deadbeat»-materiale bære en hel arenakveld – og kan Tame Impala endelig overbevise skeptikerne?
Konserten starter som et kjærlighetsbrev til de trofaste: «Apocalypse Dreams» fra 2012-klassikeren «Lonerism» fyller arenaen fra første sekund, og publikum er med øyeblikkelig. Parker gjør en god jobb med å veve sammen gammelt og nytt gjennom hele kvelden – det føles som en hyllest til hele diskografien, ikke bare den nyeste plata. Kultklassikeren «Borderline» utløser iherdig allsang, og det er tydelig at rommet rommer både dedikerte veteraner og nysgjerrige nykommere.
Noe som sørger for at konserten ikke har et eneste kjedelig minutt er det spektakulære kunstverket av et lysshow. Riggen beveger seg opp og ned mens lys og lasere i alle regnbuens farger sirkulerer gjennom arenaen – oppriktig noe av det beste jeg har sett på en norsk scene. Kevin Parker er ingen danser; han beveger seg rolig rundt på scenen, men det gjør ingenting. Lyset danser for ham.
Etter et komisk innslag der Parker på storskjerm følges på sitt toalettbesøk, flytter han festen til midtscenen. Her spilles de tyngre elektroniske sporene «Ethereal Connection» og «Not My World» fra det nye albumet, mens Parker leker med et lydbrett og deretter synger liggende på noen komfortable madrasser. Musikken byr opp til full dans, men publikum virker usikre på hvilken vei de skal se – og der mister han dem litt. med unntakk av Unitys dårlige akustikk, er dette konsertens eneste svake punkt.
En av kveldens høydepunkter kommer etter godt over en time: «Let It Happen» – sju minutter som for mange i rommet, meg inkludert, bærer stor personlig betydning. Publikum er helt med, det synges og filmes iherdig. Et spesielt minneverdig øyeblikk er når sangen går instrumentalt og Parker treffer salen med kraftige konfettikanoner. Øyeblikket lar seg ikke beskrive som noe annet enn magisk. Rundt meg er det smil i hvert eneste ansikt og jeg føler jeg er en del av noe viktig.
Parker har en dramturgisk sans som gjør dette til mer enn bare en konsert. Høydepunktene kommer på rekke og rad, og helheten skaper en minneverdig opplevelse både for nye og eldre fans. For første gang i Norge og på sin største scene noensinne leverer Tame Impala et show som overbeviser, “Deadbeat” materiale funker live. Kanskje enda bedre enn på plate.
