Den slanke 76-åringen ga nylig ut et nytt studioalbum, men på denne turneen spiller han bare Status Quo-låter, kompet av sin dyktige gitarist Andy Brook, som også korer.

En stemme introduserte konserten med å fortelle at det var forbudt å fotografere. Derfor tok ikke Musikknyheter bilder. Flere i salen ble hindret av vakter i å bruke mobilen. Så entret Rossi scenen slik erkeengelske standupkomikere gjør, stående og vandrende på scenekanten. Han var ganske morsom og kommenterte publikummere som rørte på seg. Resten av konserten satt han i en stol, med unntak av siste låt.

Vi fikk to sett avbrutt av en 20 minutters pause, og 15 låter, noe som er to færre enn vanlig. Både hits og albumkutt (såkalte "deep cuts"). Rossi var mest pratsom i første sett, og sang noen låter han hadde vokst opp med i sin italiensk-engelske familie. Jeg kjente igjen Den glade vandrer og Nellie The Elephant.

Han beklaget at stemmen var grautete og skyldte på et besøk hos barnebarna i fjor høst! Han sang ikke bra på Quos første hit Pictures of Matchstick Men (1968), men spilte like herlig vindskeiv gitar som på plata. Han sang bedre på to blues-shufflelåter fra 1970, da Quo var i endring: den lille hiten In My Chair og Spinning Wheel Blues.

Rossi fortalte dessverre lite om låtenes tilblivelse, noe som kan skyldes at han ikke husker. Men vi fikk vite hvorfor de spilte inn den gamle countrylåta Wild Side of Life, som ble en stor hit i 1976. Før de fikk suksess, var nemlig Status Quo backingband for artister som Guy Darrell, Dixie Cups (han sang litt av Iko Iko) og Tommy Quickly. Sistnevnte hadde nemlig hatt en liten hit i 1964 med Wild Side of Life (og introduserte dem for hasj).

Vi fikk en topp gitarsolo og super tostemt vokal på Gerdundula (1972) og en leken, lang outro. Nå hadde Quo funnet boogierocksoundet de skulle få stor suksess med, og det var en nytelse å høre Don't Waste My Time fra Piledriver. Her var det litt allsang, noe det ble enda mer av på 80-tallshitene Rock 'n' Roll og Burning Bridges i middelmådige versjoner

2. sett begynte glimrende med bra vokal på What You're Proposing (1980) og den mollstemte And It's Better Now (1973). Disse versjonene skilte seg ut fra originalene.

Han fortalte om Someone show me home (1978) at tekstlinja "old grey dog" var inspirert av en hund de så i bakgården på et hotell i Amsterdam. Grautete stemme ødela ikke en veldig lang versjon av Roll Over Lay Down som stilmessig kan kalles folk blues.

Det var også massiv allsang og høy stemning på de siste låtene: Rockin' All Over The World, Down Down (med taktfast klapping) og Caroline, som var låta Status Quo pleide å starte konsertene med. Rossi fortalte at tullefrasene han sang på sistnevnte var inspirert av Marc Bolan fra T.Rex. Down Down hadde noen lange akustiske partier som var hentet fra You Let Me Down (2002).

Alt i alt var dette en god konsert som ikke ble ødelagt av Francis Rossis tidvis grautete stemme. Han viste seg som en stor underholder og bød på godbiter fra både 60-, 70- og 80-tallet.