Foto: Terje Dokken
3 timer og 30 låter. En drøyt lang rekke av stadionfavoritter fra både 90- og 00-tall fra et band i toppform. Slikt blir det fest av."Hvor lenge siden er det vi var her sist? 5 år? 6 år...??", roper en heltent Dave Grohl innledningsvis.
Nei, Dave. Det er faktisk på dagen 11 år siden sist. 10. juni 2015, da med Sonic Highways i bagasjen.
Siden den gangen har det skjedd mye i både Foo Fighters' og Dave Grohls verden. Bare to dager etterpå ramlet han av scenen og brakk benet på Ullevi i Gøteborg.
Men så kom dødsfallet til trommeslager Taylor Hawkins senere, i 2022. Så kontroversen med å hyre på Josh Freese for å igjen avskjedige han ikke lenge etter. I tillegg til det ble også Dave Grohl involvert i en utroskaps- og farsskapsskandale som gjorde at han forsvant under radaren i en periode for å forbedre inneklimaet hjemme.
Men nå, altså. Med det riktige mannskapet på plass og ekteskapet reddet, er Grohl i vater igjen, og Foo Fighters er atter en rockemaskin å stole på.
Den nye trommeslageren, Ilan Rubin, er perfekt for Foo Fighters. For der Josh Freese spiller litt for organisert og strukturert, så er Rubin den powerhouse-trommisen som trengs der bak. En som har hørt mer enn nok på Zeppelins John Bonham, The Whos Keith Moon eller Hendrix Experience sin Mitch Mitchell. Akkurat slik det skal låte, med både Grohl og Hawkins sine signatur-trommebreaks fra studioversjonene inntakt.
Låtmessig fikk vi alt vi kunne drømme om. Det ble nærmere 30 låter i tallet, og kanonene var jevnt fordelt utover. "All My Life" startet det hele, og før det hadde gått kvarteret hadde de gølva Unity Arena med "The Pretender" også. "Stacked Actors", "My Hero", "Learn To Fly" kom etterhvert. For en rekke!
Grohl gauler, skriker og hadde full tenning hele veien, og virker å bære sine 57 år på ypperlig vis. Selv om stemmen var litt vaklende under introen til eksempelvis "These Days" der førsteverset er av "nedpå"-variant.
Ingen av låtene er noen transportetappe. Flere er litt forlenget, og spilt som om det skulle være siste gangen. In your face, Fornebu! "Who's old School?!?!? Wanna go old school…?!?!?". Ja, kjør på!
Grohl skrøt av den store scenen sin, men brukte den ikke nevneverdig mye. Et par ganger var han halvveis ut på catwalken sin, og en liten tur ut til hver av sidene.
På tre timer.
Men det ble heldigvis en litt mer nedstrippet variant av Foo Fighters ytterst på catwalken der de gjorde "Wheels", et hyggelig gjenhør av "Marigold", den 31 år gamle "Big Me" og storfavoritten "Times Like These" der akustisk solo gikk over til full spiker elektrisk bandversjon etterhvert. Heftig!
De har også en ny plate ute, og den hissige Your Favorite Toy var representert ved fire låter. "Of All People" allerede som nummer to, før tøffe "Caught In The Echo" ble første hele låt tilbake på hovedscenen og tittelsporet "Your Favorite Toy" rett etter. "Window" et stykke etter der igjen. Ikke dumt i det hele tatt.
Men det var ikke slutt på kanonene. "Monkey Wrench" er jo obligatorisk, og ikke minst "Breakout", "This Is A Call" og "Best of You". Låtene som alle kan, og der allsangen løftet seg.
"Aurora" ble dedisert den falne Taylor Hawkins. Fint det også. Alle gliser. Det er turnéåpning i Oslo, og de ser nok for seg et mer stabilt år enn de har hatt på lenge. Eldste mann Pat Smear er 66, men smiler i 3 timer, noe også resten gjør. Full tenning hele veien, kvalitet og kvantitet går hånd i hånd.
Introduksjonen av bandet foregikk også på en annen måte enn vanlig. For her fikk vi nemlig noen smakebiter fra enkeltmedlemmenes historie før Foo Fighters startet opp. Chris Shiflett med gammel moro fra No Use For A Name, Nate Mendel med Sunny Day Real Estate og keyboardist Rami Jaffee sin historie fra The Wallflowers. Og hele tiden sto man kanskje sitrende og ventet til historien til Dave Grohl før Foo Fighters. Men det ble ikke noe Nirvana.
Noen grenser bør man vel kanskje ha.
Innledningsvis kauket Grohl på der oppe om at konserten kom til å bli lang. "Who wants a three hour show...?!?!?!?!", fikk vi høre. Så det var bare å forberede seg til helaften, og det ble det. Men det var virkelig dristig å starte ekstranummersettet etter 2,5 time med kveldens mest hemmelige, mørke og inadvendte låt - den 10 minutter lange "The Teacher". For så vidt konsertens eneste oppoverbakke.
Men når det ender med "Everlong" ender alt ting godt. Selv om de, på et tre timers show, droppet "I'll Stick Around" som også sto på listen. Det gjorde ikke noe det. Det er nok noen stive nakker og slitne knær rundt i Oslo i dag. Og ikke minst ringende ører.
Men lyden, produksjonen og hele opplegget på Unity Arena var bra denne gangen. Vi fikk et nesten 180 minutter langt rockeshow som fungerte helt supert, uten at noen kjedet seg et sekund.
"30 years is a long time. But it's also a lot of fucking songs".
Onsdag fikk vi alle vi kunne håpe på, servert av en heltent gjeng i praktslag.
Hva mer kan man egentlig ønske seg?
