Foto: Liva Marie Hagemoen
H.P. Baxxter er utvilsomt en mann som leverer on-brand. Med sølvglinsende hår, trange klær og lettkledde dansere ser det aldri ut til at han forlot tidsæraen han ble skapt i.Med et forrykende pyro- og røykmaskinshow sto han stødig på scenen med hendene i været – alltid klar for fest og neste refreng.
Scooter havner gjerne i hardcorebåsen, definert av pulserende låter som ironisk nok ikke alltid er så harde, men som har nok drivkraft i seg til å skape et leven uten stopp.
På Rave From Outer Space-turneen åpnet de med en humoristisk video der bandet reiste gjennom galaksene for å spre musikken sin. Et tematisk preg vi aldri så igjen – foruten åpningsnummeret med samme navn.
Det virkelige startsskuddet kom med Weekend!, som føltes litt ekstra godt på en fredag. Fra den energiske oppbyggingen til det nostalgiske refrenget var det tydelig at Scooter ikke hadde tenkt å spare på kruttet.
Med låter som We Love Hardcore, Techno Is Back og God Save the Rave er ikke suksessoppskriften spesielt komplisert – og det trenger den heller ikke å være. Låtene deler mye av den samme identiteten og er forholdsvis enkle i strukturen, noe som gjør at selv de som ikke kjenner musikken lett kan hoppe på allsangen. Noens verste mareritt av en konsert, men andres ekstatiske feberdrøm.
Med seg hadde de fire dansere – to blonde og to mørkhårede – som jevnlig skiftet til nye drakter og gimmicks fra låt til låt. Mest underholdende var laserfingrene og flammeshowet. Dyktige og karismatiske dansere som man selvsagt må se på med et glimt i øyet når det gjelder hva antrekkene og dansestilene spiller på.
I går slapp de også splitter nye No Rewind, som i utgangspunktet var et friskt avbrekk sammenlignet med call-and-response-låter som Maria (I Like It Loud). Merkelig nok ble den likevel litt forglemmelig – kanskje fordi Scooter er på sitt beste når H.P. Baxxter får være sentrum av oppmerksomheten og styre skuta, fremfor å overlate rommet til gjestevokaler.
Det er tross alt han som leverer den ene typen replikkteater verden aldri visste at den trengte: «Remember: Life can be hard, but Scooter is harder» – etterfulgt av det mest lærebokaktige hardstyle-krasjet tenkelig, men på en så absurd måte at man ikke kan annet enn å smile og la kroppen rive seg med.
Det var også et tidspunkt der danserne fikk scenen helt for seg selv, men uten Baxxter – og uten det harde lydbildet – ble det en smule nakent. Fint å gi danserne rampelys, men det fungerte bare halvveis.
Scooter hentet seg raskt inn igjen med en uslåelig rekkefølge av How Much Is the Fish?, The Logical Song og Hyper Hyper. How Much Is the Fish? bar ikke helt den samme kraften som på studioalbumet – kanskje noe med lydmiksen – men var uansett et høydepunkt. Publikum hadde sunget refrenget lenge før konserten startet.
De visuelle effektene var gjennomgående dynamiske og traff godt den følelsen låtene gikk for. Savnet var strobelys – det eneste som manglet for å gjøre pakken komplett. I de raskeste partiene, som på The Logical Song, kunne fraværet av det gjøre enkelte segmenter litt flate. Men alt annet var på plass: lyd, visuelle effekter, dansere og bildeeffekter. Strobelyset ville bare vært kremen på toppen.
Til syvende og sist kunne Scooter klart seg med kun H.P. Baxxter og en backing track, og det ville fremdeles vært folkefest. At vi i tillegg fikk så mye mer på kjøpet, er bare en bonus. Selv om mange av låtene gjør lite for å skille seg fra hverandre, holdt stemningen seg på topp fra start til slutt – med en skikkelig hit slengt inn her og der for å holde koken oppe.
Når Scooter kommer tilbake til WE LOVE på Bjerke travbane 22. august, kommer det til å bli hett.











