Foto: Ketil Martinsen
Om du ikke har hørt navnet Baxter ringer kanskje navnet Dury i alle fall bjeller hos et par. Musikk ligger nemlig i blodet til den britiske artisten, da hans far er ingen ringere enn Ian Dury kjent både fra solokarrieren, Kilburn and the High Roads og The Blockheads. Baxter selv har altså vokst opp med turnéliv og musikk, men steg ikke ut på scenen selv før tidlig 2000. Om en ikke teller det at han er avbildet som ung gutt på coveret av farens album New Boots and panties fra 1977 da.
Og det at 54-åringen så og si har vokst opp på scenen vises ganske raskt, i og med at han fra første gangen han spankulerer ut på scenen viser at han mildt sagt ikke er redd for rampelyset. «Alpha Dog» medfølgt av «Hapsburg» fra fjorårets album Allbarone sparker i gang showet med et brak og jeg ser flere trekke framover mot scenen. For det blir raskt tydelig at dette er et show med stor S, og det uten at Dury gjør noe mye mer enn å bare slippe seg selv 100% løs på scenen.
Denne «gi litt faen»-energien stråler ut til oss i publikum og lar oss lett ta del i dansen. En god dagen derpå kur for slitne korsrygger og ben. Og synth-bildet Dury leverer som omfavner den punkete, nesten spoken word lyrikken, gjør musikken han serverer absolutt dansbart, men med et ørlite spark bak.
Men det er vel akkurat slik god new wave skal føles også, og inspirasjonen fra faren ligger som et bakteppe i det Dury leverer. Sier absolutt ikke nei takk til at han fører arven videre. Konserten fortsetter med å ta oss litt tilbake i tid, blant annet til 2020-albumet The Night Chancers med «I`m Not Your Dog» og 2023-albumet I Thought I Was Better Than You med «Aylesbury Boy». Tross alt begynner han jo å få en solid diskografi å hente ut setliste fra.
Noen kan kanskje si at det blir litt vel mye sprading til slutt med lange instrumental partier hvor Dury går rundt på scenen og «flotter seg» (i mangel av bedre ord). Men ærlig, for meg leverer han en helhetlig pakke hvor denne attituden passer inn. Og han klarer alltid å holde seg innenfor den grensa for når det bare blir drittsekk-oppførsel eller rølpete.
Setlista er videre godt kuratert med akkurat nok litt rolige låter før vi igjen sparker igang festen mot tampen. Sekvensen med «Pleasure», fra plata It`s a Pleasure, etterfulgt av «Miami», «Cocaine Man», «Allbarone», «Schadenfreude» og til slutt låta han har med Fred again… «Baxter (these are my friends», er suveren. Slår absolutt an i folkemengden og etterlater oss klare for å danse videre inn i resten av den elektroniske kvelden Piknik i Parken har å tilby. Alt i alt leverer briten en solid konsert og er absolutt en ny favoritt fra helga å fordype seg i videre etterpå.
